steffierlo

Stillstandens absurditet

2012-01-10T00:59:00.007+01:00

Bokomtale.  «Vi sitter i solen i bakgården i Sandefjord fengsel og er spesialister i framtid. Snart. Senere. Når jeg kommer ut. Når jeg får jobb. Når jeg treffer den rette. Når jeg blir rik. Rusfri. Med alderen vil du forstå. Bare vent! Ja, vi venter. Så skal vi ut og høste frukter.»

«Det var 30 absurde dager,» sier forfatter Vigdis Hjorth til Klassekampen. Etter å ha sonet en dom for fyllekjøring, har hun nå meldt seg inn i organisasjonen Wayback, hvis hovedoppgave er å hjelpe straffedømte tilbake på rett spor etter fengselsopphold. Vigdis Hjorth mener alvor!
     Albert Camus skriver om det absurde i Myten om Sisyfos, om mennesket i en verden uten mening. Sisyfos er blitt dømt av gudene til å for evig tid rulle den samme tunge steinen oppover en bakke, bare for å oppleve at når han kommer til toppen, ruller steinen ned igjen og han må begynne på nytt. Sisyfosarbeid: det endeløse, meningsløse. Menneskenes åk? Men Camus’ konklusjon – og dette er interessant – er at vi må gå ut fra at Sisyfos er lykkelig.
     I høst kom Hjorth ut med romanen Tredve dager i Sandefjord. Den handler om dramatiker Tordis som har kjørt i fylla og må sone i Sandefjord fengsel. Tordis innser at fengselsoppholdet vil bli en sjelsettende opplevelse, og tar med seg boka av Camus. Som akademikere flest søker hun svar i litteraturen, selvfølgelig.

LIV OG LITTERATUR
Gjennom media har vi altså fått vite at Vigdis og Tordis deler skjebne. Vigdis har latt seg avbilde bak sprinkler på forsiden av VG: Snakker ut om livet i fengsel.
     Skal man bli oppgitt, nysgjerrig eller likegyldig? Vigdis Hjorths romaner befinner seg ofte i grenseland mellom virkelighet og fiksjon, det har så å si blitt et varemerke for henne, og høstens nykommer er nok en bok i mytebyggingsbunken.
     Både Vigdis og Tordis er velutdannede kvinner fra middelklassen. Begge har møtt fengselslivets realiteter, samfunnets skeive eksistenser: narkomane, smuglere, NAV-misbrukere, barnemishandlere. Begge har delt hverdag med dem, sydd vinhøner i systua, sett Hotel Cæsar i tv-stua, spist måltider, spilt bingo, sittet i røyketeltet. Begge tilpasset de seg kutymen i redsel for å bli utstøtt av de utstøtte.
     Utenfor romanens rom gjør Vigdis Hjorth et poeng av å dele historie med Tordis. Men selv inne i fiksjonen finner man henne. En såret elg blir på slutten omskrevet til en såret hjort: «det er hos meg jeg skal være, ikke der ute, ikke inne i Sandefjord, her venn med meg selv den skadede hjorten, bandasjerer foten og hvisker godord i øret på den, jeg skal prøve å ikke forlate deg mer.» Spørsmålet er om Hjorth står i veien for historien. Kan man lese om Tordis uten å ha Vigdis i tankene?

KLASSEKONFLIKT
«Hvis du vil vite hvordan et samfunn er, skal du gå til dets fengsler,» er Dostojevskij-sitatet boka åpner med. Kanskje skal vi være glad for at forfattere en gang i mellom blir bura inne slik at vi lovlydige skal få en tilstandsrapport: «De’kke det at jeg anbefaler sex og dop, sier Marita, – men det har alltid funka for meg.»
     Sånn står det til, og det er altså ikke spesielt vakkert, kan man tenke. En fremvisning av samfunnets skyggesider. Men er dét egentlig romanens prosjekt?
     Hjorth har tidligere skrevet om møter mellom mennesker fra ulike samfunnslag. I romanen Hjulskift fra 2007 innleder litteraturprofessor Louise et forhold til bilselger Truls. Skildringen av et kulturkræsj mellom arbeiderklasse og kulturelite er vellykket i Hjulskift fordi blikket hele tiden problematiseres. Truls har også en stemme, han kritiserer Louises fordommer. Hun er også i forandring. Historien blir en fremvisning av ulike perspektiver. Men hva skjer så i møtet mellom en overbeskyttet middelklassekvinne og mennesker som lever utenfor og bortenfor loven?
     Tredve dager i Sandefjord er en førstepersonsfortelling; blikket tilhører en høyt utdannet middelklassekvinne fra Bærum. Faren for at dette blikket blir ovenfra og ned i møte med de andre fangene i fengselet, er stor. Men fokuset for fortellerens blikk i denne historien er ikke først og fremst de andre innsatte, men situasjonen de sammen er i. Hvis Tordis er noe i fengsel, så er det selvutslettende. Hun er plassert i et vakuum i tredve dager, og det eneste som holder henne oppe er tanken på den første ølen hun skal ta på den lokale puben når hun slipper ut.

TILSTANDENS STILLSTAND
Følelsen av absurditet kan slå hvilket som helst menneske i ansiktet på hvilket som helst gatehjørne, forteller Camus. Du fødes og skal dø, og så er det bare å fylle opp tomrommet mellom disse to. Hvilken mening kan det gi? Eksistensfilosofene vil nok heller spørre: Hvilken mening gir du det? Mennesket i møte med en verden som når alt kommer til alt ikke gir så mye mening. Skal man ty til selvmord eller flykte inn i en religiøs tro? Nei, formaner Camus. Dramaturgisk sett er livet en dårlig konstruert historie, for det munner ikke ut i noe klimaks, ikke noe vendepunkt, i det minste ikke hvis man tror at døden er slutten. Skal man så akseptere livets meningsløshet?
     «Vi gjentar oss selv for det skjer ikke fornyelse i fengsel,» sier Tordis i boka.
     «Selv om jeg skjønner at jeg skal være der, så er det helt absurd, fordi jeg ikke lærer noe, jeg tilbys ingen vekst og ingen forandring», sier Vigdis til media.
     Fengselslivets rutiner og kjedsommelige gjentakelser, de innsattes stagnering og dagenes forutsigbarhet, er et av romanens formgrep. Som en labyrint man aldri kommer ut av. Å telle dager gir ingen hensikt når alle dager er like: klaustrofobi. «Dagene jeg var der beveger seg liksom i én retning, ansiktene jeg møtte der i en annen, og nå etterpå er det vanskelig å avgjøre hva som var dager og hva som var ansikter.» Fortellingen har ikke noe plot, ingen logisk konsekvens boken skal munne ut i, rammen er tredve dager, 265 sider. Selv språket bygger opp under den monotone følelsen av stillstand. Jeg tar meg i å være spent på om Tordis får kursbeviset hun har så lyst på etter å ha fullført 28 timer med restaurant- og matfag. Det får hun, og jeg puster lettet ut. Som romankonsept er det risikosport.
     I Hans Olav Brenners intervjubok Om å skrive forteller Hjorth om sin egen poetikk:

«Jeg husker Jan Kjærstad en gang opererte med to typer romanforfattere, de som først og fremst var opptatt av romanen som konstruksjon, og de som var opptatt av stemmen (…) jeg synes jeg forsto hva han mente den gangen og definerte meg straks som en som er opptatt av stemmen. Det handler om å finne stemme til stoffet, den stemmen tematikken kan forløses i.»

Mangel på progresjon, mangel på hendelser. Stillstandens absurditet. I Samuel Becketts Vente på Godot kommer ikke Godot. Det forløsende øyeblikk kommer heller ikke i Tredve dager i Sandefjord. Og Sisyfos fortsetter å rulle steinen.
     Kan man annet enn å grøsse på ryggen?
     Men skal man synes synd på Tordis?

FØDT SÅNN ELLER BLITT SÅNN?
Noen ganger faller man, og hvis man er heldig kan man reise seg opp og gå videre. Tordis, med sine ressurser, kan tilsynelatende komme ut igjen til samfunnet og leve sitt liv. Tredve absurde, intetsigende dager er likevel bare tredve dager. Den narkomane, som drømmer om å komme ut av fengsel for å sette sitt neste skudd, er kanskje ikke like heldig. NAV-misbrukeren. Den voldsdømte. Brannstifteren. Barndom, tenker Tordis, det er også en dom, og de fleste i fengslet er dømt, ikke til tredve dager, men til et liv.

«Det er din egen skyld at du befinner deg der du befinner deg. Skal du kreve også nå, komme her og komme her? Nei, det er ikke det. Tror jeg. Ikke meg det handler om. Tror jeg. Men de kvinnene jeg sitter sammen med, disse ganske små fiskene, når de først er samlet i Sandefjord. Hva med å by dem noe oppbyggelig. Noe å vokse på. Noe overskridende så de kunne kjenne seg løftet.»

Frihet er et spennende begrep, det motsatte må være ufri, fanget. Mens Tordis sitter i fengsel er Norge midt inne i Harald Eias TV-serie Hjernevask. I fengselet ser de Hotel Cæsar, men Tordis smugleser avisa for å følge med på debatten. Er det arv eller miljø, spør hun seg, og ser på sine medfanger. Født sånn eller blitt sånn? For mennesker i fengsel er frihet noe helt konkret, det som kommer etterpå. Fremtiden. Er det så lett?
     Tordis har med seg Myten som Sisyfos i fengslet, men orker ikke åpne den mens hun er der. Kanskje skulle hun gjort det, tenker jeg. Kanskje skulle hun hatt en liten lesesirkel for Heroin-Kristina, Amf-Ingelill og de andre innsatte. Kanskje til og med de ansatte? Så kunne de spurt seg:
     Hvordan kan vi tenke at Sisyfos er lykkelig?
     Jo, fordi han er herre over sine dager, hans skjebne er hans sak, som Camus skriver: «Også han dømmer at alt er godt. Dette univers som fra nå av er uten herre, forekommer ham verken goldt eller intetsigende. Hvert eneste korn i denne sten, hver eneste mineralbit av dette nattmørke fjell, utgjør alene en verden. Selve kampen for å nå høyden er nok til å fylle et menneskehjerte.»

PÅ TRYKK I TIDSSKRIFTET FILOLOGEN 4/11.

Ode til juletreet

2012-01-08T15:07:00.012+01:00

Julen er død. Bildet er ikke fra granskogen og ei heller et aparte designteppe. Det er gulvet i leiligheten etter at juletreet ble tatt bort. Vi satt det opp i starten av desember og tok det ut dagen før nyttårsaften. Da var det takk for seg. I fjor munnet denne bort-med-julen-sermonien ut i et dikt, lett preget av et semester med studier i romantikkens lyrikk. Ett år senere er dette bare vage minner, men den ambivalente følelsen av vemod og lettelse knyttet til julens død, er inntakt.

ODE TIL JULETREET

Nyttårsaften 2012

2012-01-03T12:02:00.007+01:00

Nytt år. Med Steffi på Norges vestkyst, feiret Hilde og jeg siste dag i 2011 på vårt vis i Oslo. Maten spiste vi på kontinentalt vis, dvs. seint. Vi underholdt oss selv med spillet Ubongo (Hilde vant, og nå er hun fan). Å høre «Happy New Year» på repeat er obligatorisk. Ellers stod spotify (søk: Christmas Party) for musikken til allmenn jubel. Vi drakk gode drinker. Selvfølgelig. Spiste sju slag julekaker importert fra Åfjord. Selvfølgelig. En fin slutt på det gamle året, og en frisk start på det nye.

På menyen sto urtedampet kalkunfilét, fløtegratinerte poteter og rosenkål, hilsen Ingrid Espelid Hovig. Waldorfsalaten glimret med sitt fravær... jaja. Aperol Spritz var den forfriskende appetittvekkeren denne kvelden, laget av Hilde med smuglergods. Oppskriften har du her. Den blomsterbroderte duken har skapt oppmerksomhet, hipt og trendy, og er altså arvegods. Vi sølte ikke.

Dessert, Sjokoladepavlova med bærbonanzalokk, var det Hilde som fiksa. En mektig og fantastisk-orgasmisk opplevelse som måtte foreviges med mobilen. Oppskriften finner du her.
Klokka littførtolv kledde vi oss passende og vagga, stinn av mat, bort til parken for å se fyrverkeriet. Det viste seg å være risikosport, da mengder uloveligheter gikk av både her og der. Vi hadde stjerneskudd. Etter en stund gikk vi tilbake, og tilbake drakk vi musserende (ikke sjampanje; vi er jo studenter, må vite). Alle var enige om at det hadde vært en fin kveld. Dagen derpå gikk med til å spise rester (av kaka) samt Tour de Ski på tv. Godt nytt år 2012!

2011: Steffis favoritter

2012-01-01T10:45:00.027+01:00

Oppsummering. Tenk dere! Et helt år har gått siden sist — og enda et år siden jeg begynte med det her! Å oppsummere året som har gått, altså. For det tar jo strengt tatt et år å gjøre. Haha. Og hvilket år det har vært! 2011 har vært både prøvelsenes år, vi ble voksne, fikk så mye mer ansvar. Men kavalkaden? Hit it!

JANUAR 2011
OMG, på norsk! Dette er fra tiden vi fortsatt var så priviligerte — luksusen balkong er både dyrt og flott! Men flottest i jula selvfølgelig, når jeg flotta vårs med julelys! Våre drittnaboer (vi har fått nye nå, haha!) må ha hata oss, for de lyste opp hele bakgården (eller parkeringsplassen om du vil). Men se så pjuskete juletreet vårt var, da! Ikke rart det hadde blitt stua ut dit! Og ja, det var omtrent på denne tiden jeg begynte i ny jobb! Min første faste ansettelse og greier og greier!

FEBRUAR 2011
Vi reise bort ei helg, valgte idylliske Vigra som reisemål, og det var egentlig ganske flott! Man tenker kanskje at fotografen ikke holder stand, men jeg tror han bare måtte ha en pust i bakken. Og det er vel sånn en får de fineste bildene?

MARS 2011
Jeg hadde som vanlig bursdag, noe mer spennende bruker det ikke å skje i mars! Men denne bursdagen fikk vi en datakyndig på besøk, og bloggen ble løfta 10000 hakk! Føler jeg, iallefall!

APRIL 2011
April, ja. Denne måneden FORANDRA alt! Livet ble ikke det samme igjen! Det starta med et uskyldig brev om at vi måtte flytte ut, så da starta boligjakta. Vi SKULLE KJØPE leilighet. Bankene lokka med monopolpenger-boligrente, og vi heiv oss inn i det, når alle leiligheter som ble solgt ble solgt for ca. 500.000 over takst. Så her sitter Erlos og leker boligkjøper, altså budgiver, noe vi virkelig ikke mestra. Eller til slutt gjorde vi det! Da hadde jeg gitt opp alt håp, reist hjem på påskeferie, og så vant vi budrunden! Fantastisk. Virkelig!

MAI 2011
Dette bildet oppsummerer mai måned så jævlig! Vi flyttet, vi kjøpte gardintrapp (vi bor jo tross alt under 3 meter tak), vi malte, vi bærte og vi fant ut at internett tar en EVIGHET å få tilbake når man flytter! Neste gang så håper jeg inderlig vi er så glupe og leier flyttebyrå! Verdt hver jævla krone!

JUNI 2011
Jeg fikk meg ny jobb og sa opp en annen midt i en superstressende tid! Og Hurtigruta rulla på TV 24/7. Vi satt facinerte i sofaen og så på.

JULI 2011
Vi hadde ferie så å si hele juli, hvor hele ti dager ble tilbragt i Århus! Vi passa lillebroren min, og plasserte oss noe strategisk i Århus. Noe upraktisk med tanke på alle de serverdighetene som er spredt over det lange land, men det går jo alltids et tog! Så det gjorde vi. Tok tog, altså. Mye! Som seg hør og bør. Men mye annet morsomt, og fint. Som å spise is med guf i alminnelig vaffel!

AUGUST 2011
Barcelona! (Nei, jeg kjenner ingen andre på dette bildet, selv om det kan se ut som de poserer mer velvillig enn meg til kamera...) Vi følte begge for å komme oss litt vekk, så Barcelona var veldig riktig! Selve reisa var på mange måter en melkerute ned gjennom Europa, vi følte vi var med på Amazing Race! Måneden ellers fortonet seg med første arbeidsdag i ny jobb for min del, Erlos ble masterstudent og alle var enige om at august var en fin måned!

SEPTEMBER 2011
Vi meldte hyllene våre på en konkurranse som skulle avdekke Norges fineste bokhylle, (english translation: norways nicest rack) og ikke bare fikk vi hederlig omtale fra juryen, men en uoffisiell 3. plass også! Artig!

OKTOBER 2011
Så reiste vi igjen, denne gang for en flott langhelg i Praha med feiring av 60-åring, øldrikking, sightseeing og fine middager. Vi inntok Prahas gater med shopping i blikket! Kødda. Vi sleit med å bruke monopolpengene vi tok ut første dagen. Ikke kødd. De kan se litt alvorlige ut i Praha, men hallo, det er jobben hans! Men jeg reiste ennå mer i 2011, jeg! Kontoret bestemte seg for å reise over dammen til London ei helg ca i november, og det var helt greit for meg! Fikk tilogmed en sorry, it didn't get through så da var vel helga vellykka nok!

NOVEMBER 2011
Du synes kanskje jeg er rar nå, men jeg begynner nesten å grine når jeg ser det bildet her! Blod, svette og tårar. Jeg fikk som sagt ånda over meg, tenkte her blir det ikke gjort noe uten at en gjør det sjøl! og prøvde og feila meg fram. Erlos mala og sparkla og pussa. Kanskje i en annen rekkefølge. Men han gjorde det. Så bygde jeg. Shit, vi er undervurderte! Ei innebygd hylle! På skjev vegg! På skjevt gulv!

DESEMBER 2011
Desember da, vettø. Hæ! Jeg har sikkert ikke snakka om noe annet hele høsten, tenkt på annet, bare gledd meg! Jeg veit jeg er rar. Pleier å si at jeg er født sånn. Som sikkert er løgn! Men uansett. Julegaveinnpakking! Det er noe helt spesielt med å pakke inn med f.eks gjennomsiktig tape (sorry Scotch, vet ikke hvordan dere lager tapen deres, men den blir ikke gjennomsiktig. Merka det, eller?), merkelapper fra London og candy canes fra ebay. Som her.

GODT NYTTÅR!

Godt nytt år 2012!

2011-12-31T14:49:00.002+01:00

Inn med det nye!

Ordkamp

2011-12-26T14:55:00.002+01:00

Feud. Mamma fikk iPad i bursdagsgave i sommer. Nå er hun i full gang med å lære seg Wordfeud, den nye farsotten. Jeg ser mitt snitt til endelig å ha noen å vinner over, da Steffs er nær uslåelig. Let the games begin!

To all of you from all of us: Merry Christmas!

2011-12-25T20:00:00.007+01:00

Jul. Så var den her. Jula! Endelig. Dina poserer velvillig forran juletreet på julaften, vel uvitende om hva pakkene inneholdt. Og vet dere? Jeg fikk så mye fint! Og flott. Ganske greit. Men uansett så er det gøyere å gi enn å få. Og pakke inn gaver. Og finne tape som er gjennomsiktig, og merkelapper fra Liberty i London, f.eks! Bare se hvordan det kan gjøres:

Fuglefoto

2011-12-20T14:37:00.002+01:00

Fugler. I Åfjord tar vi blider av fugler, mens vi venter på jula.

JUL: trend spesial

2011-12-14T13:39:00.028+01:00

Stjerner og pakker. Skal man velge gull eller sølv eller grønt eller blått eller hvitt eller en helt annen farge? Skal man gå for glitter og glamour eller stramt og stilfullt? Billig, tynt og glorete eller dyrt, pompøst og beglitret? Skal det være nisser, engler, kongler, snøkrystall eller ekorn? Det er mange valg som skal tas når det gjelder innpakning av julegaver, og du trenger ikke bry deg. Men uansett: det er rødt kraftpapir med hyssing som er dette årets pakketrend ... har jeg bestemt. Merkelapp med hjerte er heller ikke feil. Nissefritt, stramt og tradisjonelt. Ingen nederstpåKarlJohan-faktor. Kjør debatt!

Advent

2011-12-12T23:27:00.013+01:00

Førjul i Oslo. Snøkula på bordet; ristes ved leilighet. Lilla blomst i vindu; ventetid. Isholke og uegna sko; fare. Snart jul; takk & pris. Men julegavehandling tar på... til info.

Jul i hus!

2011-12-05T21:21:00.014+01:00

Desember. Ja, du leste riktig, vi er nådd desember! Hvilken julefryd! Blir du stressa? Det blir ikke vi foråsidetsånn! For alle som kjenner oss, vet at desember betyr nesten alt! På en måte! Jeg bretter papirstjerner igjen, er på brettekjøret, kommer ikke utenom, folk vil ha, jeg gir etter. Men i år har det gått jævla fort. Jeg produserer 10 stk i minuttet! Minst! Neida. Joda. Uansett! Selv om Erlos er fryktelig opptatt med eksamen, har det på en måte blitt jul. Vi drikker julebrus, spiser pepperkaker, spiser klementiner, brenner røkelse, selv om vi har blitt immune og ikke merker lukta lengre. Men fint er det! Og jaggu såg vi ikke Home Alone i går! Noen sier kanskje vi brenner av kruttet for tidlig — men hallo, vi kan ikke stå på julaften å nyyyyte, for så å våkne opp 1. juledag og tenkte: «Hva faen var det? Var det det hele?» Jula må utnyttes. Haha. Det er en grunn til at butikkene begynner tidlig med julevarene; det er meininga du skal spise pepperkaker fra august!
Use it! Abuse it!

Noen har allerede bemerka at det kanskje er rart med juletre før 2. søndag i advent, men det er det ikke! Det er faktisk helt vanlig hos oss! Når sant skal sies: vi var bittelitt forsinka. Sånn er det avogtil. Jeg tenkte det var smart å kjøpe juletre i dagslys for en gangs skyld, så med klar bestilling fra eksamen-Erlos, var saken enkel: «Træet må værra høggt, smalt, teittjh og fint. Itj ring.» Jeg gikk til stedet juletre selges. Jeg visste jo det kom til å være mange å velge mellom. Jeg ville ha edelgran, men oppdaga fort at det ikke finnes en høy, smal og tett edelgran. Jo høyere trærne var, jo bredere ble de nederst. Måtte lete videre. Ble usikker. Ubesluttsom. Ringe Erlos. «Æg kan itj hjælp dæg med det derr.» Måtte ta valget sjøl. Det sto mellom to. Jeg tok det ene. Haha. Betalte latterlig lite. Reiste hjem. Pynta det. Hadde på lysa og alt. Erlos gløtta opp fra eksamensbøkene for å få med seg the big reveal. Jeg hadde i kontakta. Vi rakk ikke en gang å si «WOW, så fint» før hele driten kortslutta. Faen. Og dette var lørdag, typ halv ni om kvelden. Ingen julelys på treet? Mens Erlos fabla om søndagsåpne butikker, ringte jeg broren min. Han blir alltid ringt når det er krise i heimen, som skrustørrelser og andre vanskeligheter. «Dere kan ha levende lys» var hans beste råd. «Telys da, eller?» sa jeg, og skjønte plutselig at det var en spøk. For å gjøre en lang historie kort (endelig tenker du kanskje, du som har lest helt ned hit): Søndagen kom. Jeg kjøpte lys. Hadde på lysa. Og nå lyser det! 96 stk faktisk! Pust!

9,3 hyllemeter bøker

2011-11-27T19:35:00.006+01:00

Etterspurt. Tenkte at jeg skulle endelig gi etter, for folk har masa helt sjukt etter å få se den ferdige bokhylla! Så her har dere 9,3 hyllemeter bøker — sikkert en våt drøm for enhver bokhandler!

Mission: Impossible

2011-11-23T08:25:00.007+01:00

Sjølbygd. Noen som husker når Erlos la ut følgende budskap: I want a boy who will build me bookshelves? Jeg kan avsløre at det har han fått!
Det var ikke bare enkelt, og ikke for å høres ut som en eiendomsmegler nå: alt i denne bydelen er bygd skjevt. Visstnok. Jeg har jo vater, og den viste at det var rett, men når man såg det på avstand, så var det virkelig IKKE i vater. Så hvordan bygger man noe beint når alt av referanse ellers er skjevt?
Vi bestilte materialet i sommer som har stått i en stabel helt til nå, for jeg fant ikke på en lur måte å bygge det inn i en nisje, der bakveggen er skjev. Jeg var maktesløs, tenkte at dette var mission impossible. Jeg var på god vei til å gi opp, vurderte materialet som ved til vinteren. Men så var det en søndag i begynnelsen av november jeg fikk ånden over meg, jeg leita fram drillen og med litt makt og tight fit så gikk det på et vis! Så etter maling (Erlos har malt hylla 4 (fire!) ganger) og flere kilo sparkel: vips, en bokhylle! Vi har i ukesvis løsemiddelskada oss, men hallo, SÅ verdt det!

PS: hylla er allerede full av bøker, men det var ikke lett å ta bilde av det, så det kan komme i et nytt innlegg fra bokhandlaren sjøl!

Greier Erlo ikke kaster om han finner under treet

2011-11-22T23:55:00.014+01:00

1. Fra spillfantomet til vinterens småstunder: Nintendo 3DS (sort) med spillet Super Mario 3D-Land. 2. Fra den kvalitetsbevisste til søttanna: Mariannedrops. 3. Fra den omtenksomme til kalde vinternetter: pysjamas (str:S). 4. Fra den litterære til den nye bokhylla: Tomas Espedal Imot Naturen (bok). 5. Fra globetrotteren til kvelder foran peisen: Simen Ekern Roma (Bok). 6. Fra kulturkjerringa til Ibsen-fantomet: Henrik Ibsen Collection (DVD). 7. Fra den motebevisste til siste skrik: Fashion Collection (DVD).8. Fra den artige til seriefantomet: Abolutt fabelaktig 1-5 (DVD). 9. Fra nordisten til den filmglade: Hamsun samleboks (DVD). 10. Fra den strikkeglade til kalde føtter: Ullsokker.
11. Fra den rike til den iPad-løse: Ipad2.

Ønsker for 2011. Dersom du tilfeldigvis a) ønsker å slenge til meg en julegave i år, men er i total uvisse om hva du skal finne på, eller b) ønsker å slenge til meg en julegave i år, men absolutt ikke vil gi meg noe jeg faktisk vil ha, eller c) lurer på hva jeg håper noen andre skal finne på å gi meg, så er dette et lite utvalg av greier jeg for eksempel kan bli veldig glad for.

London calling!

2011-11-11T15:11:00.014+01:00

foto: privat

Bereist. Jeg har jo helt glemt å skryte at jeg har vært å reist igjen! For noen uker siden var jeg en langhelg i London sammen med jobben, og så fant jeg disse fine Instagram-bildene jeg hadde tatt! Dette er altså det jeg så rett utav vinduet fra hotellrommet. Ganske fint, ikke sant? Veit!

foto: privat

Dette såg jeg også utav vinduet — området er Russel Square for de av dere som interesserer dere for den slags, og flaks for alle på hotellet at det var festival der hele helgen! Opplegget virka ganske fritt — jeg var ikke der, foråsidetsånn!

foto: privat

Men hvor var jeg da? Jo, stort sett i Covent Garden — ganske greit område! Dette var fra søndagen, dagen vi dro, og det var spesielt greit. Sol også! What's not to like?

Livstegn

2011-11-08T01:11:00.008+01:00

foto: via adventurousdesignquest

Oppdatering. Det har vært stille her, på bloggen altså! Det blir bemerket. Og det er synd, for vi vil jo gjerne at alle våre trofaste lesere skal få valuta for penga! Noe å lese på! Noe å tygge på! Men blogginnlegg kommer. Vi har nyheter! Ting skjer! Det er helt sjukt! Men til noe helt annet: helt siden jeg såg dette bildet i forrige uke, så har jeg ikke slutta å tenke på det! For det her kunne på en måte vært vårt kjøkken. Om vi hadde snudd litt på ting, men uansett! Jeg tror vårt kjøkken er pittelitt bredere. Men vinduet stemmer på en prikk! Så det er kanskje sånn (layoutmessig, altså, don't get me started!) vårt eventuelle fremtidige kjøkken kunne sett ut. På en måte. Until later!

Tam Jeanne d'Arc

2011-10-13T10:06:00.005+01:00

Forestillingen om Jeanne d’Arc kunne utfordret og gitt nye, viktige perspektiver til et Norge etter 22. juli. Det greier den dessverre ikke.

ANMELDELSE AV JEANNE D’ARC – PROSESSEN MOT GUDS KRIGER/ NATIONALTHEATRET HOVEDSCENEN

AV: Friedrich Schiller / Paul Claudel / Robert Bresson.

/ Bearbeidet av Victoria H. Meirik og Mari Vatne Kjeldstadli.

REGI: Victoria H Meirik

På Nationaltheatrets hovedscene ruver reisverket til et amfi. Lengst frem på scenekanten står en trestol med et mikrofonstativ foran. Det er rettssalen hvor den kvinnelige krigeren Jeanne d’Arc (Kjersti Botn Sandal) skal dømmes til døden for kjettervirksomhet. Historien er kjent, men spørsmålet rundt hvorfor og hvordan noen i Guds navn kan rettferdiggjøre blodig krig, er interessant og relevant, ikke minst for oss i Norge i dag.

Teatersjef Hanne Tømta har uttalt at forestillingen kan gir nye perspektiver til terroren 22. juli; altså gjennom den historiske personen, den helgenkårede og martyrerklærte Jeanne d’Arc. Når skuespillerne kommer ut på scenen, blir det raskt tydelig at publikum ikke kun skal være tilskuere til denne rettsaken, vi skal også felle en personlig dom. Ideen er god; det kunne blitt så bra!

MANGLER SENTRALISERINGSPUNKT

Rettsaken er rammefortellingen og ved hjelp av stadige tilbakeblikk får publikum se veien fra barndom, via kallstanken, ut i krig, til fangenskap og dødsdom. Den retrospektive dramaturgien regissør Meirik og dramaturg Mari Vatne Kjeldstadli benytter, er velkjent og har gjerne som hensikt å oppklare en nåtidig situasjon via fortidige hendelser.

Jeanne er altså ei seksten år gammel jente som mellom år 1428 og 1431, under hundreårskrigen mellom Frankrike og England, i Guds navn leder de franske styrkene til flere seire over den engelske hæren. Det er mange spørsmål som kan undersøkes her. Men Meiriks forestilling vakler i mangel på sentraliseringspunkt. Er Jeanne kun en gal person som hører stemmer? Er hun en religiøs fanatiker eller et produkt av sin tid? Er hun en visjonær? Er hun en sterk kvinne? De dramaturgiske grepene fungerer ikke etter hensikten, fordi historien som skal fortelles mangler en overordnet idé.

PROSESSEN MOT GUDS KRIGER

Den lille, forvirrede jenta vi ser på tiltalebenken fremstår ikke som en sterk kriger, drevet av et absolutt kall. Hun hører stemmer, er forvirret og famlende. «Har Herren sagt du skal slå i hjel?» lyder spørsmålet. Men at Jeanne handler som hun gjør av ideologiske grunner, er ikke en plausibel forklaring i Nationaltheatrets oppsetning. Hun er blitt redusert til en gal person med stemmer i hodet.

Med sommerens terrorangrep friskt i minne har vi kanskje behov for å tenke at slike ekstreme handlinger er en forstyrret persons verk. Men er det noe vi som publikum trenger i dag, og som kunsten og teateret kan hjelpe til med, så er det å få andre og nye perspektiv. Eksempelvis vet vi at noen har et verdenssyn som er radikalt forskjellig fra majoritetens. Holdninger som i våre dager stort sett foregår i mørke avkroker på internett og sjelden ser dagens lys. Å avskrive dette som sinnssykdom kan i verste fall være farlig. Jeg ønsker å bli utfordret på om, og i tilfelle når, ekstreme handlinger kan forsvares. Meirik gjør den brennaktuelle tematikken så ufarlig at det grenser til uinteressant. Ved å gjøre Jeanne d’Arc gal tar hun heller ikke høyde for at verden så annerledes ut på Jeannes tid; religiøse beveggrunner var nok mer legitimt i middelalderen enn det er i dag.

KVINNELIGHET OG MAKT

Jeanne d’Arc er første oppsetning av regissør Meiriks scenetriologi om kvinnelighet og makt, til våren setter hun opp Frøken Julie på Amfiscenen. «Makt er et begrep som tradisjonelt knyttes til menn. Men hva hindrer kvinner i å utøve makt, og hvilke forventninger stilles til dem som faktisk gjør det? Det er dette jeg synes er interessant å sette søkelyset på,» sier Meirik til bladet National. Prosjektet er interessant og viktig, men hvordan kommer tematikken frem?

På scenen er kontrasten mellom den enslige kvinnen, og den store gruppen gravalvorlige menn som skal vurdere hennes skyldspørsmål, slående. Det bærer vitne om et patriarkalsk system, med menn som de dømmende og kvinnen som den dømte.

Jeanne blir konfrontert med at hun går i en manns klær; faren kommer ved flere anledninger trekkende med et gigantisk skjørt som han med makt presser på henne. Av inkvisitoren blir hun spurt «når skal du gå tilbake til ditt eget kjønn?» Jeanne svarer at «som kvinne ble jeg slått, og en soldat ville voldta meg», og det er begrunnelsen for at hun valgte å kle seg som en mann.

Hva er kjønn, hvilke føringer skal det gi? Vi ser fortsatt kjønn som noe binært, to klare kategorier med absolutte forventninger knyttet til seg. De som ikke utøver sitt kjønn «rett», blir straffet for det. Straffen for Jeanne d’Arc ble rettsforfølgelse og brenning på bålet. Det blir ikke norske kvinner i dag, men fremdeles blir kvinner voldtatt fordi de er kvinner. Dessverre blir denne problematikken kun berørt i en bisetning av Nationaltheatrets forestilling, og jeg gikk ikke ut av salen med et akutt behov for å forbedre verden.

TAM JEANNE D’ARC

Jeanne står lenge fast i sin overbevisning, men tilstår tilslutt, etter en falsk lovnad om frihet, at hun ikke hadde Guds velsignelse for sine handlinger. Dette er sterkt og veldig godt spilt av Kjersti Botn Sandal, og hennes tolkning av Jeanne kommer endelig til sin rett. Men når inkvisitoren (Bjørn Floberg) så henvender seg til publikum og holder en appell om menneskenaturen og hvor skremmende den kan være, gir det ikke den effekten det kunne hatt. Det åpner ikke for et perspektiv rundt det som skjedde 22. juli – som kunne vært en grusom og viktig parallell – eller om hva det vil si å være en kvinne som tar makt. Regissør Victoria Meirik inviterer til diskusjon, men gir ingen tema det føles prekært å diskutere.

Jeg skulle ønske meg en mer spekulativ forestilling. Godt teater kan berøre, utprøve, konfrontere og provosere sitt publikum. Ingenting av dette lykkes Nationaltheatrets oppsetning med, selv om temaene ligger der.

Så når den nakne Jeanne tilslutt brenner på bålet, føler jeg verken glede eller sorg. Jeg føler likegyldighet.

Anmeldelse står på trykk i Filologen 03/11

Soverom #1

2011-10-08T13:19:00.016+01:00

1. speilet mongstad fra ikea. 2. hang it all, limited edition i valnøtt, fra vitra. 3. plakaten wake up and smell the rutine av wasted rita.
4. componibili fra kartell. 5. mega dot bed cover fra hay. 6. stolen dsr fra vitra. 7. lampen signal fra jielde.

Planer. Vel. Vi er ikke akkurat i takhøyde ennå. Men det kommer. Straks. Veggen lar vente på seg! Etter planen skal det skje en eller annen gang, helst før jul (jeg vet, man legger alt til jul, det har jeg skrevet om her), og da blir det topping out ceremony! Det blir stas. På norsk høres det ikke like gøy ut, har ikke samme schvongen, heter Kranselag, jeg tenker dette når jeg hører ordet! Ideen er å sette en grein eller lignende i mønet når huset er under tett tak. Det blir vel ikke helt det samme vi kommer til å gjøre, men kanskje vi kan drite i greinen og erstatte det med et juletre attistan? Jeg skal legge ut bilder av hvordan juletreet kan være også, jeg lover. (Man kan ikke brenne av alt julekruttet i oktober heller! Jeg vet dere ivrige lesere gleder dere til jul, men kom igjen, nå må vi ikke forspille oss!)

Uansett. Øverst ser man moodboard med hva som kommer til å være på soverommet, uansett. Disse tingene kommer til å være esensielle i rommet. (Æsj. Der følte jeg meg litt som ei eller anna som er ansatt i et interiørblad for å skrive svada bildetekster, på norsk da, i stedet for Lorem ipsum) Og selvfølgelig, senga da. Den må med. Men litt overflødig i denne sammenheng!

Å elskalere ... dikt igjen

2011-09-18T10:50:00.010+01:00

Dikt. Tid for dikt igjen. Velimir Khlebnikov, en av de store russiske poeter i det tyvende århundret. Vi snakker futurisme. En språkkunstner av dimensjoner (selv om jeg ikke behersker russisk, så tar jeg denne fantastiske gjendiktningens ord for det), som bruker neologismer for å undersøke og utvide språkets muligheter. Smukt! Diktene i «Tidens ingenkonge» er gjendiktet av Mikael Nydahl og Gunnar Wærness, utgitt på Aschehough i 2011. Smakebiten nedenfor har ikke noe navn, men temaet er kjærlighet. Spesielt godt liker jeg ordet «elskalere», som burde bli et permanent medlem av den norske ordboka!

Jeg, en elsk, be-elsket av elskerske,
har elsket til meg i elskheten, nedelsket meg,
de elskelige elsklendinger, de elskaktige elskbygdinger elsker jeg,
å gjenelske, med elskinner og elskører, elsker jeg,
elskens elskatt i elskheimen elsker jeg,
å overelske, å hinelske,
å elskalere! å oppelske!
Å utilelske uelsken elsker jeg!

(Velimir Khlebnikov — 1907)

...og vi tælle dagan!

2011-09-15T22:53:00.015+01:00

foto: privat

Jul. Ja, for du trodde det var lenge til jul? Sorry, men det er det ikke! Her har jeg gått å gleda meg siden juli (jeg vet, jeg er laga sånn — ser alltid framover, er ikke i nuet, shit, må jobbe med det, men uansett) og så viser det seg at det er 100 dager igjen! I dag! Og 100 dager? Hvor lenge er det egentlig? 100 dager er tiden du bruker pr. år på å stå i kø, kanskje.

Men 100 dager? Merker jeg blir litt stressa! For alle frister ser ut til å falle på selve julaften. (Typisk folk som pusser opp, hvorfor kunne ikke folk brukt 17. mai som frist?) Alt dette skulle jeg ønske var ferdig før jul:

◙ Vegg m/døråpning og helst en dør
◙ Innebygd bokhylle
◙ Fauxdenza
◙ Male soverom
◙ Skyvedørsgarderobe entré
◙ Hylleløsninger bad
◙ Henge opp lampe på kjøkken

Men jeg synes det alltid er lettere å måle hvor lenge det er til jul, med å gå tilbake i tid. 100 dager bakover var 7. juni!
Så hva gjorde du 7. juni? Husker ikke? Eller husker du? Dette kan vel gi en pekepinn om hvor lenge, eller hvor kort tid det
er til jul!

IN RETROSPECT: Jeg synes ikke det er spesielt lenge siden, ved å bla litt i mailboksa og på telefonen så kan jeg avdekke alle mine bevegelser
7. juni 2011. For min del var dette en tilsynelatende normal tirsdag, jeg MMS'a skruer til nordvestlandet (lang historie, man tager hvad man haver, skulle montere en bordplate, måtte finne ut hvor korte skruer jeg kunne bruke foråsidetsånn) og solgte møbler på FINN.

Essay: Drømmen om Vigdis Hjorth

2011-09-11T20:49:00.005+01:00

Essay. Dette er et essay jeg skrev for tidsskriftet Filologen (2/11). Temaet var helter, og min tekst handler om mitt noe ambivalente forhold til forfatteren Vigdis Hjorth. Og ja, jeg spiller på sex, folkens. Hele bladet kan leses her.

DRØMMEN OM VIGDIS
Forleden hadde jeg en drøm om Vigdis Hjorth. Jeg tror i det minste det handlet om Vigdis Hjorth, helt sikker er jeg ikke. Drømmen foregikk på følgende måte: Vi er på soverommet til mine foreldre, Vigdis og jeg, sitter på sengekanten og drikker et glass vin. Så ber Vigdis meg gå inn på badet og ha sex med den gamle, feite, hårete mannen som befinner seg der. Og uten videre spørsmål, fullstendig ukritisk, rusler jeg inn på badet og har sex med den gamle, feite, hårete mannen. I Vigdis’ regi har jeg sex med en fremmed mann på mine foreldres bad. Jeg pleier ikke huske drømmer, men denne sto krystallklart for meg da jeg våknet, og selv nå, en god stund senere, kan jeg beskrive gammelmannspenisen i detalj. Den er brent fast på netthinna for evig tid. Og skammen, vissheten om hvilke scenario mitt eget sinn kan produsere, rir meg ennå som en mare. Dette er forstyrrende på så mange nivå, underbevissthetens veier er som kjent uransakelige, men mitt primære spørsmål er: Vigdis Hjort, hva gjør du med meg?
     Jeg gir mamma skylda for min litterære smak. Jeg antar at hun projiserte sine litterære helter over på meg, sin yngste sønn, siden hun aldri fikk en datter å dytte det på. Dette resulterte i at jeg fikk et stort, sterkt knippe kvinnelige forfattere inn med morsmelka. Jeg klandrer ingen for at jeg ble som jeg ble, men nevnte hendelse var faktisk andre gang Vigdis Hjorth opptrådte i mine drømmer. Hun har blitt min mare, skikkelsen fra norrøn mytologi og germansk folketro som sitter på brystet mitt når jeg sover og rir meg inn i en verden jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til.
     La meg presisere at jeg setter stor pris på Vigdis Hjorths forfatterskap. Hun skiver innsiktsfullt, poetisk og politisk. Dessuten må man elske en forfatter som tar livet av karakterene sine med selvinnsikt som våpen. Til tider — og på sitt beste — er Hjorth en sadistisk seigpiner som dveler ved de vonde følelsene, avmakten og rådvillheten hos sin kvinnelige helt. Hun piller i bortgjemte og glemte sår og gir helt(inn)en gradvis innsikt med intravenøs infusjon.
     Hjorths kvinne er i stand til erfaring, selverkjennelse og forandring, men til tross for dette får resultatet av hennes indre feltarbeid ofte destruktive følger. Hun er «naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme», for å sitere Zapffe. Det er kvinnen som ikke greier å slå seg til ro med sin tildelte rolle, men som ofte heller ikke er i stand til å gjøre noe med den. Når hun bryter ut, mister hun fotfestet og så går det rett vest.
     Det er ikke for ingenting at Hulda Kråkefjær i Tredje person entall (2007) skriver hovedoppgave om eksistensfilosofen Kierkegaard. At mennesker er frie vesener som tar selvstendige valg, via sjelekvaler og engstelse (sykdommen til døden) er også Huldas lodd. Hennes liv blir en studie i menneskelig undergang — historien en nedadgående spiral — hvor vi alt fra starten av vet at det ender med selvmord. Resten av boken er forklart som en selvbiografi i tredjeperson entall og forsøker å gi svar på hvorfor det gikk som det gikk.
     Man får selvsagt ikke noe entydig svar. Kanskje er Hulda bildet på kvinnen som forsøker å tilpasse seg rollen som kvinne, justere seg mot det mannlige, objektiverende blikket, samfunnets blikk, har inkorporert det i sin egen kropp.

Så sitter jeg altså med en følelse av at kvinnen ikke er så fri som hun burde være. Jeg leser videre, og Hulda Kråkefjær sier: «Det skal styrke, hardt arbeid, men særlig stor vilje til for å motarbeide dette (det mannlige, min presisering) blikkets makt over psyken (…)» (s. 135) Hun fascineres, forundres og frastøtes av det, men er på samme tid avhengig, hun trenger å føle seg begjært. Og Simone de Beauvoir klinger malmfullt i øret mens jeg leser. I Det annet kjønn skriver Beauvoir at det som på en spesiell måte definerer kvinnens situasjon, er at hun «oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre (…)». Så er Hulda Kråkefjærs prosess muligvis den å komme fra tredjeperson til førsteperson, fra hun til jeg. Og jeg heier på den hjorthske kvinnen, ønsker henne selvsikker, sterk og fri. Jeg tar meg selv i å forbanne det mannlige blikk og den mannsdominerte verden, og jeg lar meg opplyse og påvirke av Hjorths taktfaste insistering.
     Men så lukker jeg boka — våkner av drømmen — og lurer på hvor jeg er. Et sted inni meg roper en fortvilt, forurettet manndom opp: «Jeg er ikke mannen i Hjorths bøker!» Amerikanerne kaller det for «white man’s guilt», en arvet skam over hva tidligere generasjoner og mennesker helt ulik deg selv gjør og har gjort. Hjorth forsker på kjønnene i sine bøker, har uttalt at hun ønsker å forstå mannen og hans seksualitet — en seksualitet som kan brukes som våpen i krig; det er ikke bare problemfritt.
     Det er alt annet enn problemfritt: I mange konfliktområder er voldtekt av sivilsamfunnets kvinner og barn systematisk og planlagt. Det ydmyker og demoraliserer, og det er menn som står bak. Samtidig er det ikke mannen eller den mannlige seksualiteten som gjør dette. Er det?
     «— Kunne du voldtatt, spør hun Bo om natten, de har elsket, hun elsker ham, han ligger på ryggen og røyker. (…) — Jeg kan forstå aggresjonen, sier hun, — hatet, volden, sinnet, alt det der, sier hun, — men koblet med lyst, med nytelse? Ville du fikse å få orgasme hvis kvinnen du lå over hatet deg, foraktet deg, fryktet deg, skrek av redsel?» Og Bo svarer: «— Vanskelig å være kategorisk, og ærlig, sier han, men legger til, han legger alltid noe til: — Ikke nå, vesla. Er for gammel nå, men det er ikke lett å være ung mann.» (s. 339)
     Det er kanskje ikke lett å være ung mann. Er det lett å være ung kvinne? Etter å ha lest Hjorth virker det ikke spesielt lett. Hulda sier: «Det bor en mann i henne, en voldtektsmann, en hykler, en hater, hun vil gifte seg med ham og han vil skuffe henne, mishandle henne, forlange skilsmisse, så kan hun dø.» (s. 395)

Som forfatter behøver ikke Hjorth å forsvare sine heltinner, hun behøver ikke engang være enig med dem. Jeg har derimot tenkt at jeg holder med dem, at det er snakk om en felles kamp. Men må jeg ta avstand fra noen da? Meg selv?
     Litteraturviter og mannsforsker Jørgen Lorentzen skriver i boken Maskulinitet at der homoforskning og mannsforskning i litteraturen har forsøkt å destabilisere kjønnskategoriene, har det for kvinneforskningen av politiske hensyn vært viktig «å etablere og opprettholde kvinnekategorien som noe forskjellig fra ’mannen’ (…)» (s. 12) Så må jeg jo innrømme at jeg har lest Hjorth med en tanke om at «mann» og «kvinne» ikke står i en dualistisk modell, i hver sin ende av en skala, fordi dette «fengsler kjønnene i hver sin forestillingsverden.» (Lorentzen s. 13)
     Kanskje kan man ikke lese Vigdis Hjorth uten å være bevisst kjønnsforskjellene?
     I 1999 ga Vigdis Hjorth ut artikkelsamlingen En erotisk forfatters bekjennelser, hvor hun blant annet kommer med betraktinger over hvordan hun ble en «erotisk forfatter» — og hvorfor hun sluttet å være det. Der går hun rett inn i en kjønnspolitisk diskurs og nærmest nagler fast viktigheten av å ha et klart kjønnsperspektiv:
     — Hvordan bli kjent med sin egen seksualitet når det mannlige blikket er kulturens blikk og kvinnen har inkorporert dette blikket og ser seg selv med det, kommer til kort for det, gjør seg til for det også når det ikke er noen tilstede. Hvor mye ’kvinnelig erotikk’ har den snart voksne kvinnen opplevd på film, fjernsyn, i bøker skrevet, filmet, uttenkt av menn, hvor mange kvinnelige orgasmer, instruert, regissert av menn, og når ens egne ikke ligner på disse? (s. 33-4)
     Hjorth skriver om kjønn og seksualitet. Resepsjonen av bøkene hennes har tydeliggjort samfunnets dobbeltmoral. Er du kvinne som skriver om sex, er du en erotisk forfatter. For eksempel i mottakelsen av Fransk åpning (1992). Landets anmelderne betakket seg med stort bilde, liten tekst: «Gå heller på Huk for å bli kåt», og Vigdis fikk vann på mølla, som det heter. En scene i boka er nettopp en advarsel om ikke å lese sexskildringene for radig: hovedpersonen Laura Buvik jobber i NRK. En dag hun stormer forbi en hylle i kjelleren ser hun at det står «brystholdere» på en kartong. Når hun etterpå går forbi litt langsommere, ser hun at det faktisk står «brevholdere.» Skummer man fort over, kan en lett gå glipp av det essensielle, at hjernen trekker slutninger man ikke nødvendigvis skal ta for god fisk. Men advarsel til tross, anmelderne (og sikkert flere med dem) gikk nettopp i den fella Hjorth hadde lagt ut: å lese boka med det mannlige blikket, som det den ikke var.
     Ironien i at det i drømmen min er Vigdis som instruerer, observerer og objektiverer kan lett leses som en reversering av «the male gaze». Spørsmålet reiser seg: har jeg lest min sex-skildring — drømmen — som det den ikke var? Det er jo ikke utenkelig. Det er ikke sikkert det står «brystholdere» på kartongen i det hele tatt. Jeg synes jo det er mer sympatisk om det er en poengtering av mannlig hegemoni for fall — kvinnen har inntatt regissørstolen — selv om frihet for begge (alle) kjønn bør være idealet. Men blikket mitt er et mannlig blikk, og det kommer jeg ikke bort fra. Det er her jeg blir stående rådvill. Hvis Vigdis tar regien og mitt blikk er problemet, hva står jeg igjen med da?

Hjorths kvinne lever og oppholder seg i en grenseoverskridende tilværelse, hun pusher grenser. Hun er bevisst sitt avvik og på en sadistisk, selvutslettende måte pisker hun seg selv med samfunnets normer og regler. Hjorth tilbyr ikke sin (anti)helt en skulder å gråte på, i stedet hugger hun løs der det gjør vondt. For det skal gjøre vondt! Bakenforliggende samfunnsstrukturer og en innarbeidet, bunnråtten kjønnsstereotypi er av det onde, og en enslig kvinne kan ikke alene ta det ved roten uten at det blir total kollaps. Vigdis Hjorth har selv uttalt at skam går som en rød tråd gjennom hennes forfatterskap, som noe hovedpersonene forholder seg til og må leve med, og som Hjorth selv kjenner på når hun ser tilbake på sine utgivelser.
     Skam er en følelse som nødvendigvis oppstår i forhold til noe og står i en motsetning til rådende ideer i samfunnet om hva som er normalen. Når jeg nå sitter med en følelse av skam i etterkant av drømmen, hvilken skam er det snakk om? Hvilke tabuer har jeg brutt? Er det snakk om en mannlig — eller en menneskelig skam?
     Jeg står med begge beina dypt plantet i ideen om at kjønn langt på vei er et samfunnsskapt produkt. Men mennesket har språket, og språket er konvensjoner og konvensjoner gir mening til tilværelsen. Jeg har ingen pretensjon om å utviske forskjeller — jeg heier på forskjellene — men om å fjerne barrierene. Stereotype forestillinger om kjønn kan lett bli en unødvendig hindring. Å tro at jentebabyer er preprogrammert til å like rosa er en barriere, men det er også tanken om den mannlig seksualitet som et potensielt krigsvåpen.
     — Hører du, Vigdis Hjorth?
     Og jeg tror hun hører. Og jeg tror faktisk vi er ganske enige. Og jeg tror vi kunne hatt en spennende samtale om dette på mine foreldres sengekant med et godt glass rødvin. Kanskje var det akkurat det vi hadde?
     Jeg håper jeg fortalte henne at hun har et forfatterskap som er kvantitativt og kvalitativt stort og mangfoldig, som jeg beundrer sterkt. Vigdis Hjorth er fremfor alt en uredd forfatter, det ville jeg sagt til henne, håper jeg gjorde det. Tema som den dårlige moren, alkoholisme, kjønnsroller og seksualitet går hun ofte inn i — vanskelige tema, men alltid fortalt med varme og humor. Jeg håper vi lo, at Vigdis fortalte en av sine mange anekdoter, det gjorde hun sikkert. Men det jeg tror vi snakket mest om — som må sies å være den hjorthske fellesnevner — er det eksistensialistiske mennesket, som observerer, funderer og stiller spørsmål ved sin egen eksistens. Som den forsiktige bibliotekaren Ingeborg i Snakk til meg (2010), som etter et hett forhold med cubanske Enrique, og på tampen til et definitivt katharsis-lignende brudd med sin forlorne sønn, har kommet hit: «Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent.» (s. 201) Jeg velger å ta disse ord til mine.
     «Eksistens forut for essens», sa eksistensialistene. Man er hva man gjør, og man kan gjøre hva man vil. I så måte blir ikke kjønn en barriere, men en mulighet. Hva så om Vigdis infiltrerer drømmene mine, iscenesetter tvilsomme erotiske eskapader med gamle, feite, hårete menn?
     Det var jo bare en drøm … en god anekdote.

Bokhyllekonkurranse

2011-09-10T17:13:00.001+01:00

Bokhylle. NRK har satt seg fore å kåre Norges fineste bokhylle. Det er klart vi skal være med å kjempe om prisen: din egen høyde i høstens boknyheter. Det vil si 182 nye hyllecentimeter med bøker, dersom vi vinner. Mange fine bidrag er påmeldt, du kan se dem her. Vi krysser fingrene.

Dette står om vår bokhylle: «Bokhyllen er hjemmelaga, med god hjelp fra samboer og familie, og består av kasser i ulik størrelse og dybde, laget av mdf. Den har blitt utvidet flere ganger, og nå er det på høy tid med nok en ekspansjon. Hylla står i stua, og strekker seg over den ene langveggen, og rundt hjørnet. Den kan oppleves som kaotisk, men har en klar logikk hvis man legger godviljen til.

Favorittbøkene står stort sett i hylla. Hvis jeg skal trekke frem en spesiell hylle, så blir det den rett over alle de fargeglade tredukkene - der står nemlig Vigdis Hjorths bøker. Ellers er det mest skjønnlitteratur i samlingen, en del filosofi, lyrikk, fagbøker og biografier. Noen krimbøker har også sneket seg inn. Det er en pågående kamp i heimen om hva/hvem som skal få plass i kassehyllene; som bildet viser er bøkene i flertall, men hist og her har ulike kreaturer fått innpass.»

Spisestue #2

2011-08-26T09:39:00.001+01:00

foto: doorsixteen.com

Fauxdenza. Tenkte jeg skulle fleske til med et nytt interiør/oppussing-blogginnlegg, siden det forrige innlegget fikk så sinnsykt mange kommentarer. Tusen takk! Dette var populært!
Storage is key. Eller oppbevaring er nøkkelen om man vil, selv om det ikke akkurat har samme schvongen på norsk. Men det er helt sant! I vår fremtidige spisestue (blogget om her og her) hadde jeg egentlig sett for meg noe skikkelig flott Mid-Century modern-skjenk i teak, med skap og skuffer! Men jeg må innse at plassen blir litt knapp. Så var jeg inne på tanken om et hvitmalt hjørneskap, men nå har jeg sannelig slått fra meg det også. For nå tror jeg at jeg har funnet den perfekte løsningen!

illustrasjon: google sketchup
Jeg har lenge lett etter en unnskyldning for å kunne bruke IKEA-kjøkkenskap i leiligheten. Først ute var gangen, så var jeg en liten tur innom badet, men nå har jeg bestemt meg: det blir ~~kjøkkenet~~ spisestua! Og navnet på herligheten? Fauxdenza, som Anna bak bloggen doorsixteen sa det den gangen hun kom på ideen. Og nå blir uttrykket brukt overalt, (for eksempel her) hun har laga seg et trademark! Bloggen hennes er forøvrig fantastisk, og hun er verdt å følge på Twitter!
Så her har jeg flotta meg i Google Sketchup! En ser fauxdenzaen helt til venstre. Det er her man kommer inn i rommet, så det kan være fint å ha noe på veggen der. Leste forresten at et rom virker større om en ser gulvet under et møbel. Jeg vet ikke om det stemmer — vi får se! Rommet ser litt tomt ut ennå, men vi får ta møbleringen litt pø om pø. Eller det vil si — finne ut hva det blir plass til!

foto: doorsixteen.com
Tanken er at rommet skal fungere som spisestue/kontor/et sted man kan lese en bok. Vi håper å få plass til en fin stol her inne. I fauxdenzaen kan denne kan vi ha diverse ting — som printer og annet spisestuestæsj. Alt hva en måtte ha inni et skap i en spisestue. Spisestue! For et flott ord! Til å spise opp!
Men vi må kanskje legge på en topp oppå. Siden det er er en gang sånn at kjøkkenskap er beregnet å være kjøkkenskap — nemlig montert så høyt på veggen at ingen kan se alle skruer og dill som er på oppsiden. (Som vist på bildet rett over.) Alternativet er å få bestilt et stykke kjøkkenbenk, men tror jeg heller går for MDF i 16 mm som jeg maler 3 ganger med hvit oljemaling. Flott! Gleder meg!

Spisestue #1

2011-08-11T23:00:00.014+01:00

1. hvit maling? 2. male veggen blå/5225 sjøgløtt?
3. tapetsere med «porcelain wallpaper blue» fra studio ditte? 4. tapetsere med «hold tight» fra mini moderns?

Planer. Tja. Det begynner å bli noen måneder siden vi flyttet inn, tiden har gått kjempefort! Hvor ble det av juli? Jeg fatter det ikke. Men uansett. Tenkte å dele med offentligheten hva vi har tenkt å gjøre og gått på veggene over (ikke helt bokstavlig talt — vi har vel nærmere gått over gulvet hvor følgende skal stå!) med vårt abnormal store soverom. Vi vil bygge en ny vegg! En lettvegg.
Vi har ikke blitt helt enige om hvordan den skal se ut, hvor høy den skal være eller hvilken dørløsning vi skal ha. (Grøss! Det er sånne problemer folk som skiller seg har! Skilsmissegrunn!) En vegg er en vegg, sier du. Det er ikke det! Men vi har vel innsett at den endelige løsningen må bestemme seg sjøl, på en måte. Vi vil ha en vegg der for å utnytte plassen, og så for å få en egen spisestue! Det er dette rommet som er roten til all uenighet. Men vi er vel på vei mot noe nå — tror jeg.

1. fl/y pendant 2. ikea stockholm rand 3. hvitt gulv, yet to be found... 4. takrosett 5. dsr eames plastic side chair 6. kilo rectangular table
Vi har taklampe og spisebord og stoler — vi mangler bare selve veggen! Men skal veggen males eller tapetseres? Kanskje dere la merke til min fantastiske photoshopping helt øverst i innlegget? Takk til disse for lån av bilde som utgangspunkt!

foto: the renovators
Og vi har jo noe som kan ligne på ~~brystpanel~~ french panelling under alle vinduene fra før av, som jeg tror hadde blitt fint å videreført på den nye veggen. Vi har begge lyst til at det skal se ut som den alltid har vært der! Erlos har vært skeptisk, og ble livredd da jeg fikk vann på mølla av The Renovators! Der hadde de nemlig French chic white room challenge. Og jeg er jo bare mer overbevist!

Steffi Erlo Barcelona

2011-08-10T11:02:00.008+01:00

Globetrotter. Så tok vi en svipptur til Barcelona. Mest for å kjenne sola på kroppen, vite at den fortsatt finnes og få et hint av farge før høst og jobb og studier kommer. Men også for å fråtse i tapas. Punktene på programmet var essensielle, men få, ergo fikk vi tid til å gjøre litt annet også. Som å traske gate opp og gate ned, bade (i myldret av nakne menn, toppløse damer og sjokkerte amerikanere), spise is, drikke øl og mojitos, prøve det yrende nattelivet og sånt noe.Temperaturen var behagelig; de skyggelagte smågatene i Barri Gòtic og El Born var svale og passet perfekt til butikktråling og tapasspising; strandliv på La Barceloneta i deilig solsteik la til rette for bading. Speedo-faktoren var høy, som forventet. Hist og her var de ekshibisjonistiske som også ville sole de edlere delene. Vi lot oss ikke vippe av pinnen, men for de amerikanske turistene ble møtet med europeiske badenymfer et vel stort kultursjokk, kunne det virke som.
En tur innom Sagrada Família er vel obligatorisk når man først er innom Barcelona. Antoni Gaudís spektakulære, nygotiske basilika ble påbegynt i 1882. Etter planen skal den stå ferdig i 2040, og er per i dag altså for en byggeplass å regne. Et fantastisk skue er den uansett. Likte spesielt tyggiskunsten i tårnenes vindusglugger; – et folkelig bidrag?Og språkrådet fikk mye reklame på denne turen, via det praktiske nettet Steffen gikk rundt med. Men så, etter en lengre ventetid på Chales de Gaulle, tok vi flyet tilbake til Oslo. Mettet på patatas bravas, chorizo og serveza, turister, solkrem og kartlesing. Nå ville vi hjem. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og vi er nå litt mer klar for høsten.

Stolleken

2011-08-09T16:54:00.000+01:00

Noen favorittstoler. 1: Panton, designet (1960) av Verner Panton for Vitra 2: 7'ern, designet (1955) av Arne Jacobsen for Fritz Hansen 3: DSR, designet (1950) av Charles og Ray Eames for Vitra 4: DCM, designet (1945/46) av Charles og Ray Eames for Vitra 5: About a Chair, designet av Hee Welling for HAY 6: Hee Dining Chair, designet av Hee Welling for HAY

Er bloggen nedlagt?

2011-07-27T19:12:00.004+01:00

Det er den ikke! Dette er bevis! Virkelig! Anette og jeg nyter etterlengta sol i Oslo, med den evige obligatoriske øla. Dette er direkte inne via iPhone! Men flere blogginnlegg vil følge! Vi har hatt noe nedetid pga fullstendig kaos. Men mer vil følge!

om slow-tv og nasjonalisme

2011-06-22T14:29:00.010+01:00

Bølgeskvulp og norsk kyst. Vi har reist med Hurtigruten de siste dagene, dvs. billig ferie i år. Sommernattens solmirakel rett inn i stua. Verden er liten når vinden er god. Slow-tv er meditasjon, balsam for sjelen. 3 av 4 nordmenn og kvinner har deltatt, sies det. Det sier sikkert mye om oss, men man kan ta bilde av tven. Korps tar vi ikke bilde av – kyst-norge har mange korps – men det får gå. «Det er langt dette landet, det meste er nord.»

Får tida til å gå

2011-06-15T22:24:00.005+01:00

Ferie. Skulle ønske at ukene kunne rase fremover, at vi skulle reise til Danmark i morgen, og at man har gjort alt som gjøres før man kan reise. Men sånn er det jo ikke. Så Medina får synge imens man venter. Sammen! Sammen! Sammen!

Bildelist på kjøkkenet?

2011-06-09T09:24:00.007+01:00

Alle bilder: via adventurousdesignquest.blogspot.com

Opplisting. Vi er ikke helt solgt på ideen om å ha en bildelist på kjøkkenet. Hva skal en ha i den? Bilder? Bøker? Er ikke det rart da? Nei. Det er ikke så veldig rart. Bare se disse bildene!

Prosess (fra fr, av lat. processus 'framskreden')

2011-06-07T22:09:00.000+01:00

Flytt? Joda, det er når du flytter du finner ut hvor mye jordisk gods du har. Hvor materialistisk du mot formodning har blitt. Hvor stor plass dette materialistiske tar og hvor tungt det er å drasse alt fra A til B. Dette er kompetanse vi nå har ervervet oss. Vi vet at terrorbalansen i heimen ligger i proporsjonen mellom bokkasser og tredukker. Ellers: flyttetåka! Vi vasker og sparkler og pusser og maler og tror det blir fint og rent og glatt og hvitt til slutt. Vi har investert i gardintrapp og tenker at mer etablert kan man ikke bli; forøvrig ekstremt praktisk når det er bortimot tre meter under taket. Dessuten har vi nå (endelig) fått internett i hus! Nye bilder kommer derfor snart.

Musestille

2011-05-19T12:05:00.005+01:00

Her skjer det ting. Noen har kanskje lagt merke til det, eller kanskje vet om det fra før — men vi er på flyttefot! Vi elsker pappkasser og avispapir og søppelsekker. Så derfor har det vært så musestille her på bloggen i det siste. Men det kommer seg snart. Vi lover!

Nytt hus, nye vegger

2011-05-08T20:59:00.006+01:00

Alle bilder: via adventurousdesignquest.blogspot.com

Inspirasjon. Vel. Det er ikke bare uskyldig inspirasjon. Soverom hvor vinduskarm fungerer som nattbord? Lang smal spisestue, hvor rommets hjørner kan møbleres? Absolutt! Det fungerer! Dette er faktisk ganske viktige saker, her ser man hvordan andre har gjort det i «lignende situasjon» hva angår vinkler og vegger og rombredde og andre huslige detaljer. Andre kaller det planløsning, men sånt blir overflødig i denne sammenheng.

Til veggs / til info!

2011-04-28T13:29:00.006+01:00

Plakatkunst. I disse flyttetider må man si klart fra hvor skapet skal stå, og hvor bokhyllen skal bygges. I like big books and i cannot lie. Bilde fra bookshelfporn

Tindebstiger

2011-04-23T14:32:00.005+01:00

Å sitte på toppen

og kjenne et drag

fra vinden. Se fjorden!

At enda en dag

er slutt og at dagen

var god, endte godt;

tenk så flott!

Sunnmøre: en innføring

2011-04-22T18:39:00.008+01:00

foto: privat

Eksotisk. Det er ikke til å stikke under en stol — jeg er sunnmøring. Her kommer en aldri så liten innføring i sunnmøre, og hva man gjør her i den heilage påske.

foto: privat

Vigra. Og øyas sentrum — Roald. Her var det både bank og post og frisør og klesbutikk og jernvarehandel og bensinstasjon og kjøtthandel. Men sånn er det ikke lengre. Så her er den gamle banken — en gang kjent som Vigra sparebank.

foto: privat

Brus fra Oskar Sylte. Eksotisk! Ananasbrus og pærebrus, som inntil nesten alltid har vært å få tak i på sunnmøre, eksklusivt. Det sies at det er dette sunnmøringene drikker. Jævla fine etiketter, egentlig.

foto: privat

Ferje. Det viktigste fremkomstmiddelet på sunnmøre. For det er fjorder overalt, og da er en avhengig av den gode gamle ferja. Og her selges den største turistattraksjonen på sunnmøre — nemlig svela. Men når jeg her i skrivende stund skal rapportere om hvor fantastisk det smakte med svele i dag, så kan jeg informere om at kassaapparatet (dette ordet ser litt finsk ut, gjør det ikke? Et ord som inneholder to s'er, to a'er og to p'er etter hverandre! Fantastisk!) var ødelagt, så derfor kunne de ikke ha åpen kiosken sin i dag. Dette lukter det røte av, og jeg synes det høres som verdens dårligste unnskyldning for å få fri i påska! Og dessuten minner det meg mystisk mye om Come Fly With Me's Precious.

foto: privat

Så hva gjør man i påska på sunnmøre? Her går folk bananas for å komme seg opp i høyden. Og da er selvfølgelig sunnmørsalpane et naturlig førstevalg.

En plass i solen — morgon og kveld

2011-04-22T16:38:00.011+01:00

Påske og vår. Det er langfredag. Det er sol ute. Jeg plasserer meg strategisk, ansiktet opp. Jeg spiser kvikklunsj, drikker kaffe. Jeg ser blåveisen blomstre, tar bilde av blåveis i blomst. Jeg leser morgon og kveld av Jon Fosse, synes den er innmari fin. Spiser kvikklunsj i sola og tenker at Fosse skriver så godt, og det uten et eneste punktum. Jeg lar meg forbløffe og bevege, for den er innmari trist. Jeg tenker jeg synes det er fint at noe kan være innmari fint og innmari trist samtidig. Jeg tar bilde av boka opp mot sola for å vise hvor flott vær det er og hvor fin boka er. Fargene er sterke og det er vår, og jeg synes påska skal være like sen alle år. Det er langfredag i Åfjord, og sikkert andre steder óg.

«så reint makelaust lett lyfter golvluka seg, så lett at den nesten ikkje er til å tru, tenkjer Johannes og han stig opp på uthusloftet og han ser rundt seg og alt han ser er som gylt, nei slik har han vel aldri før sett det, tenkjer Johannes, og dette er underleg, alt verktøyet hans ligg på kvar sin plass, gammalt og velbrukt er nesten alt, og så skal alt liksom vere på kvar sin plass i sitt gylte skin, nei du verda, tenkjer Johannes og han står der rett opp og ned og ser og så tenkjer han at alt liksom er det det er, samstundes som alt er annleis, alle tinga er vanlege ting, men dei er liksom blitt verdige og gylte, og tunge, som om dei vog så mykje meir enn seg sjølv og samstundes er som utan vekt, tenkjer Johannes» (Fra morgon og kveld av Jon Fosse)

Alle mine tankar

2011-04-21T13:16:00.013+01:00

1: Mags sofa fra Hay 2: Dobbeldører, fra Fridheim? 3: MELLTORP spisebord fra IKEA 4: Teppe fra IKEA 5:Rosett, som vi allerede har!

Sammensurium. Jeg har tatt påskeferie. Men det har ikke hodet mitt — her er det tankevirksomhet som holder meg våken om natta, for det er så mye å planlegge! Visualisere! Jeg måler og setter sammen og googler og tenker. Hele tiden. Det er gøy, men det er jo litt slitsomt også. Så her er et lite moodboard om alt som fyller hjerna — alt jeg har lyst på og setter av plass til inni hodet. Vi har jo fått oss kåk (!) og det må selvfølgelig planlegges! Jeg trodde jo tidligere at det kanskje ville være uoppnåelig, men så viser det seg (heldigvis, for oss!) at steffierlo kan bli en vi har kjøpt en gammel rønne og skal nå pusse opp og du blir med på veien-blogg, Ikke fullt så dramatisk, men det kan skje! Og vi er overentuasiastiske og overpositive! Men det er viktig å ikke la seg rive med (vedr. «råflott») men jeg hørte noen som sa (ang. nr. 1) at det går an å unne seg. Jeg må bare få Erlos på gli. Det har jo vært en draum, liksom.

foto: siri møller/rom 123

Men så kom jeg på at jeg hadde sett noe jævla fint (excuse my french!) på internettet en gang for lenge siden, og jeg visste det var stylisten Ingvild Hemma, og jeg visste det var jul. Og teak, selvfølgelig. Så da starta googlinga. Og jeg fant det! For en sånn vil jeg ha. En teaksjenk. Teakskatoll. Forskap? Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Men fint er det. Og jeg vil ha noe lignende!

foto: via casa papaloannou & Tommy's news

Eller denne sofaen, nykomlingen Rest fra Muuto! Se så fint det hadde blitt, Erlos!

Erlos gjør ting han ikke kan

2011-04-13T11:24:00.005+01:00

Bolighai eller boligku. Jeg sitter som på nåler, gjør ting jeg ikke kan, og kompenserer ved å gjøre ting jeg kan (lese Solstad) og finner trøst i det hjå meg sjølv. Fortsettelse følger. Eventuelt blir det bolighaiku. Bolig + Hai + Ku! Dvs. dikt.

Bitt av basillen

2011-04-09T18:06:00.008+01:00

Instagram. Ok. Jeg innrømmer det. Jeg har blitt påvirka. Og det skal jo sies — jeg var jo sterk motstander av Hipstamatic av diverse årsaker. Men så er jo Instagram noe helt annet! Litt som Twitter, litt for Flickr, litt som mye forskjellig. Men bygd på lignende fotofilter som Hipstamatic. Jeg synes det er morsomt, fint — og flott!

Fargerikt fellesskap

2011-04-01T13:10:00.003+01:00

Kjøkken. Finfint kjøkken. Sånn vil jeg ha det! Foto: Magnus Anesund

stress+stress=?

2011-04-01T12:20:00.004+01:00

foto: privat

End of an era. Jeg vet ikke hvor mars måned har blitt av! Det hele begynte ganske så muntert med bursdag og total livsnyting, men så eskalerte alt og ble et sabla rot. Stress. Og mer stress. Men jeg oppdaga Luksusfellen på onsdagskvelden, og humra av både «konvoluttskrekk» og andre som samla ubetalte regninger i kofferten! Underholdning! Le på andre sin bekostning! Ingen ting å bekymre seg for! Bedre ble det ikke da Erlos ca fem minutter etter kommer inn døra, med et brev ut av en konvolutt, sier shit 15 ganger etter hverandre, jeg spør hva er det? og han gjør vondt til verre: vi må flytte. Leiligheten skal selges. Great. FML. (!)

foto: privat

Så her er noen bilder av den rare, sinnsyk laaaange og betongkledde leiligheten vi har kastet bort mange minutter i som vi aldri får tilbake. + Mye annet fint. Er kanskje ikke verdens undergang, for det er greit å komme seg vekk også, spesielt når man ikke har noe valg. Men hvor faen skal vi bo? Skal vi kjøpe? Skal vi leie? Er det fysisk mulig å flytte, finne et sted man vil kjøpe, vinne budrunde og flytte inn på så kort tid? Jeg vet ikke. Og timingen er ikke fantastisk heller, for ingen av oss. Kanskje blir bloggen en sånn vi har kjøpt en gammel rønne og skal nå pusse opp og du blir med på veien-blogg. Det hadde igrunnen ikke vært så verst, når jeg tenker meg om. Og hva var det jeg leste her en dag? Jo. Lite søvn = tidlig død. Betryggende! God helg!

Dagen som ble litt trist ...

2011-03-28T14:38:00.004+01:00

Wenche Foss (1917-2011)

Man and superman: Johan Harstad

2011-03-20T11:34:00.011+01:00

Bokblad. Forleden dumpet Bokvennen – bladet med det teiteste navnet, og det beste innholdet – ned i postkassa mi. Det kommer i fire utgaver i året og inneholder intervjuer, noveller, ymse spalter, Proust questionnaire, generelle boktips og nyheter fra den store litterære verden. Høydepunktet i nr.1.11 er et langt intervju med Johan Harstad. Jeg setter stor pris på Harstads forfatterskap (både novellene, romanene og dramatikken), men som alltid når jeg liker en person (og tanken er: liker jeg arbeidet ditt, liker jeg deg), er at de plutselig skal fortelle om synspunkter og politiske holdninger fjernt fra mine. Kall meg teit, men jeg føler det henger sammen; hvor du står politisk, forteller mye om deg som person. Lykken er at Harstad i intervjuet forfekter et verdenssyn jeg helhjertet kan støtte opp om. Bare det å høre at andre er enige med meg – som i tillegg er dyktige på hva de gjør – gjør meg glad. Mer skal det ikke til!
I intervjuet snakker Harstad mye om krig, problematikken fra sin siste bok, Osv. (eller: Vietnam Bosnia Rwanda Tsjetsjenia Somalia Darfur Afghanistan Irak OSV., som er bokas hele tittel); resultatet av hans år som husdramatiker ved Nationaltheatret. På spørsmål om det noen gang kan være moralsk riktig å drepe for å redde liv, svarer Harstad et ubetinget nei, og foreslår gladvold (i betydningen; vold som uskadeliggjør, ikke tilintetgjør). Krig kan ikke forsvares; «Bombing er som å ta Ibux. Du stopper bare problemet der og da.» Ellers snakker han om hvilket samfunn han ønsker seg: «Jeg aner ikke hva som er den beste styreformen på lang sikt. Selv spør jeg meg selv: Hva er jeg mest opptatt av? Grunnen til at jeg alltid har vært veldig glad i sosialisme, er ordet 'sosial'. Det rommer en tanke om at det finnes andre folk i samfunnet. Det som skremmer meg mest med dagens demokrati, er at vi gir stadig mer blaffen i andre.»
Og det henger selvfølgelig sammen; hvilket samfunn ønsker vi, hvilke kamper skal vi kjempe? Han forteller om gleden han følte, da det kom opp skilt ved rulletrappen på Gardermoen hvor det står Stå til høyre, gå til venstre: «Det handler om å være sosial og å ta hensyn på daglig basis. Noen vil mene det er pedantisk at man må stå på den høyre siden i rulletrappen og vente til folk har gått av trikken, men alt hjelper. (...) Samtidig er det typisk norsk å være motstander. Man skal jo ha frihet til å gjøre akkurat som man vil. (...) Men er det i rulletrappen du skal hevde din individuelle frihet?»
En annen gladnyhet er at Vigdis Hjorth har fått en spalte, Vigdis Vet, hvor hun skal svare på spørsmål fra leserne. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg tør spørre om noe enda, men fryder meg over tanken på å få Vigdis regelmessig i posten. Nå er det søndag, og jeg koser meg i sola med en Man and superman-kopp kaffe og mitt Bokvennen.

Helgen — en oppsummering i bilde og tekst

2011-03-13T19:36:00.021+01:00

Lørdag. Vi bivånet den svenske melodifestivalen. Drakk smuttis. Konstaterer at söta bror er sjanseløse i konkurranse med vår egen Haba Haba. Spiste salat. Var platesnurrere på omgang. (Harmonimodellen ble ikke lagt til grunn) Kortskalle ble spilt; Mor Teresa og Trond Viggo Torgersen var vanskeligst. Geri Halliwell er kjekk, men har dessverre vært på toppen av sin karriere. Nora Helmer er ikke først og fremst kjent fra bok. Svampe-Bob vet vi ikke mye om. Dagens unge — fremtidens håp! Hilde fikk luggen sin klippet med relativt vellykket resultat; noen har havnet på feil hylle her i livet.

Søndag. Appelsinmarmelade er ikke hverdagskost; hva skjer med det? Butikken — hvis navn vi ikke nevner — har t-lys som tilsynelatende brenner evig! Hilde har flassende negler. Heldig at hun — som det mennesket hun er — har neglelakk i umiddelbar nærhet. Heldig at lakkfarge og pingvinkoppfarge er kompatible. Estetikk! Vi drikker te og ser kvistene blomstre!

Hilde kom, Hilde så, Hilde ville ikke gå. (Jeg tror hun liker oss. Vi liker deg også, Hilde!) ~~Vi noterer også at blogspot ikke vet forskjell på tankestrek og bindestrek, arg!~~ Klar for ny uke!

Sterling's Gold

2011-03-12T13:25:00.006+01:00

foto: privat

Mad Men. På torsdag fikk jeg en ganske fin bursdagsgave fra Hilde — nemlig biografien til Roger Sterling! Alle som har sett Mad Men fikk nok med seg at han holdt på å skrive sin egen biografi — noe han brukte mye av tiden på jobb til.

foto: privat

Boken er faktisk ganske fin! Den har bilder fra serien, og mange gode sitater med mening. I tillegg er den ganske så autentisk — man kan lett bli lurt til å tro at det er en bok som er nesten 50 år gammel! Takk!

Lite lys + IKEA Hack?

2011-03-11T17:32:00.007+01:00

foto: privat + dårlig photoshop-montasje

Belysning. Erlos er plaget med lite lys. Og det er jo mørkt her, noe bildet (over til venstre) illustrerer. Men leiligheten som er ikledd betong, har med årene blitt mer og mer som en hullete ost. Så for å ikke utsette den for flere hull, er taklysalternativene få. MEN: IKEA har noe så genialt som REGOLIT, en gulvlampe med en gigantisk skjerm, som kan lett fungere som en taklampe. Og hele smæla koster 498,-! Men skjermen er både altfor stor og ikke særlig fin. Så da tenkte jeg: det må vel være mulig å hacke den med en ny skjerm?

1: Regolit fra Ikea. Diameter på skjerm: 73 cm. 2: Shiro fra Habitat. Diameter på skjerm: 50 cm. 3: Aperture fra Habitat. Diameter på skjerm:
58 cm. 4: Fl/y fra Kartell. Diameter på skjerm: 52 cm.

Jeg tror det skal gå an, for et raskt søk i google viser at andre har gjort det samme — nemlig skiftet skjerm på sin REGOLIT. Det er verdt et forsøk! Så for å raskt gå gjennom nummerene her — nr. 1 er skjermen som er på, nr. 2 har vi 2 stk av (vi skulle henge de opp i gangen i fjor sommer — men det har ennå ikke skjedd...), nr. 3 er en ganske fin en fra Habitat, og nr. 4 er kun for å vise størrelsen i forhold til taklampen vi har i dag — dog over spisebordet.

Nå også på iPhone!

2011-03-06T15:15:00.004+01:00

Mobilt nettsted. Etter datakyndig besøk på lørdagskvelden, fikk vi omsider bloggen tilpasset for iPhone. Så neste gang du besøker bloggen via iPhone - trykk på «Legg til på Hjem-skjerm», og da får du Steffierlo som app! Ganske fint!

Gratulerer med dagen, Steffen!

2011-03-06T12:42:00.006+01:00

Pakke og sang til bursdagsbarnet! «I dag er det Steffens fødselsdag, hurra, hurra, hurra! Han sikkert sig en gave får, som han har ønsket sig i år, med dejlig chokolade og kager til!»

Nr. 26

2011-03-06T11:18:00.006+01:00

Det røyner på. Fra pur ungdom til gammal gubbe. Nesten. Men jeg har for lengst tatt innover meg at det går bare en vei. Og alder er bare tall. Jeg feiret dagen før dagen med verdens beste folk - en skikkelig fråtsefest. Det er greit rett før fasten. Eller vent litt - fastetid? Uansett. Det var ikke så omtåket som det kan se ut her - lørdagskvelden ble vanskelig å bildelegge. Men dette ser da nesten ut som et maleri! Fint! Og fine telysholdere fra Muuto - også fint.

Fjærpryd og festivitas

2011-03-04T16:17:00.004+01:00

Fastelavn. Vi pynter til fest, og pynter til fastelavn. Fastelavn havner i år på bursdagen til Steffi, på søndag altså. Så da må huset pyntes med fastelavnris med fjær på! Hva som er ideen vites ikke. Men det er jo litt fint, på en litt rar måte.

Pryd på vegg / eller / Grafisk Design i praksis del2

2011-03-03T01:05:00.007+01:00

Veggpryd. Jeg har sansen for plakatkunst. Fant flotte plakater på etsy (igjen!), for eksempel med mønsteret til den norske designeren Cathrine Holm (veldig i vinden), men også andre klassikere. Koster mellom 15-20$. Et røverkjøp med sterke farger.

Fin med Kelly green

2011-03-02T17:50:00.021+01:00

foto: domino magazine

Kelly green heter den. Grønnfargen her, altså. Den har siden 1935 blitt brukt for å beskrive grønnfargen i fargen - les mer på Wikipedia om du er interessert. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er min favorittfarge. Den er ganske distinkt - den er umulig å forveksle med en annen grønnfarge!

foto: hookedonhouses

Jeg ble for første gang introdusert for uttrykket Kelly green under en episode av Top Design (et ganske bra konsept (hvorfor sender de det ikke lenger?!) med selveste Jonathan Adler som en av dommerne!) hvor ene deltageren sa hun alltid hadde hatt lyst å gjøre et Kelly green-rom. Morsomt!

foto: tv2

Og nå sist på norsk TV, hvor selveste Andreas Engesvik (han er jo the epitome of Muuto!) var gjestedesigner i Tid for hjem og lagde hjemmesnekra Kelly green-sofa. Rommet ble jo veldig Muuto, men så er jo Kelly green en veldig Muuto-farge! Ganske fint, altså.

Svart snø

2011-03-01T23:08:00.008+01:00

Jula er over (men påska er sen i år). De svarte snøvstjernene har fått lov til å bli. Glassklokken ble kjøpt i november, og utgjør en fin utstillingsplass på stuebordet.

En tur vi tok

2011-03-01T21:11:00.019+01:00

Det var en fredag i februar, vi tenkte vi skulle se hva som skjedde på Norges vestkyst. Tok flytoget til OSL, tok en blås, lot solen gnistre i den hvite snøen, pustet frostrøyk og var beredt til å forlate Oslo for en helg. Så gjorde vi det og ble tatt vel imot på Vigra flyplass. Så følger to dager med god mat, god vin, Ålesund, sightseeing, mye hygge, bezzerwizzer (Frank vinner), Melodi Grand Prix-finale (Stella vinner), bowling (Steff vinner) og godt lag generelt.

Vinter. Skulle den hatt en farge er det blå og tykke skjerf. Men mest er den sepia, hvor alle fargene er skrudd ned i styrke. Så søndag gikk vi en tur i et sepiafarget kystlandskap. Kald, gul vårsol og stivt, brunt gress som knaser under føttene. Grå grusvei med slappe skygger kastet fra nakne trær. Og den friske sjølufta, selvfølgelig, som revitaliserer en forurenset bykropp. Og det gjør godt! Men så var det slutt, og vi tok turen sørover, hvor snøen fremdeles ligger tykk, men håpet om våren lever. Dessuten heier vi på Norge og Ski-VM. Nasjona-lisme!

Sofajakta

2011-02-28T10:21:00.009+01:00

Jeg har lenge sikla etter denne sofaen, nemlig Mags fra Hay. Men nå viser det seg at den kan få hard konkurranse fra Muuto, og nykomlingen Rest!

foto: via casa papaloannou & Tommy's news

Fantastisk fin! Den hadde passa helt perfekt hos oss. Så denne kan jeg ønske meg til bursdagen min. Eller til jul. Eller til neste bursdag. Eller til alle bursdager resten av mitt liv. Det hadde vært greit.

Easy A

2011-01-17T10:52:00.000+01:00

Pocket Full Of Sunshine! Virkelig!

IF YOU WANT THE RAINBOW eller GRAFISK DESIGN I PRAKSIS

2011-01-14T00:50:00.006+01:00

«If you want the rainbow, you´ve got to put up with the rain.» Godt sagt, Dolly! Disse plakatene, laget av britiske Sarah Winter, er et eksempel på Grafisk Design i praksis slik jeg liker å tenke på det: estetisk tilfredsstillende og stimulerende for både øye og hode. Disse trykkene kan kjøpes her, for den nette sum av 48 dollars. Det eneste jeg er sur for, er at Steffi ikke allerede for lenge siden har laget det til meg. Hva er vitsen med å bo i hus med en GD´er, da?

Telefonering i gamledager

2011-01-13T00:28:00.015+01:00

1992. Det var den gang man tente lys ved festlige anledninger. Jeg tenner ingen lys i dag, og det er iallefall ikke en festlig anledning! Jeg har ikke min fine telefon lengre! Andre rundt meg har skildret livet uten mobiltelefon som å reise i tidsmaskin til 1992. Jeg tenkte: grøss! 1992 virker jo SÅ lenge siden! Men det er det ikke. Det var jo da TV2 kom på lufta! Og det føles som i går! Nesten!
Vel. Så dette er min nye hverdag. En 1992-mobiltelefon. Den er riktignok ikke fra 1992, selv om selv om det kanskje føles sånn. Sounds incredible, looks amazing? Det har jeg ingen formening om. Men det går an å ringe med den. Og jeg vil påstå det er bedre enn ingenting.

Historien bak? Jeg har motvillig (believe you me!) levert fra meg min dyrebare skatt, en dings man kan gå på internett med, sende mail med, spille spill med, høre på musikk med og ta bilder med. Den måtte til slutt på reparasjon, ettersom det ikke lenger gikk an å ringe med den på 100% ordentlig vis! Men hva skal man vel vente av en viss modell, ved navn 'liten bokstav'-Telefon?

Panikken slo inn rett før stengetid på posten: "har jeg lader til dette vraket, da?" og fikk Erlo opp av soffan for å hjelpe meg med å rote rundt i skap og skuffer. "Jeg kan ikke sende inn min 'liten bokstav'-Telefon før jeg vet at jeg har en telefon jeg kan lade!" ropte jeg med desperasjon i stemmen. Så mye styr for en gammel mobil som eneste rolle er stand-in. For lader trenger den, den må kobles til VEGGEN, ikke til en bærebar datamaskin sånn som det blir gjort nu for tiden. Man skulle tro det med lader skulle være en enkel sak, for vi har jo hatt 200 av de slengende rundt her før! Mye rart har gått i søpla, men har vi kasta alle!? Jeg måtte lete meg helt ned i kjellerboden, og nå har den sannelig lader. Flaks. For hva er vitsen med en telefon man ikke kan lade, liksom?

Vel. En ordentlig 1992-mobiltelefon hadde kanskje ikke vært så kjipt likevel?

Jeg merker at jeg savner det å ha en dings man kan gjøre alt på. Merkelig hvor avhengig man kan bli! Men jeg klarer meg. Inntil videre! Og så smaker ordet mobil veldig 90-talls, merker jeg!

Sånn såg det forøvrig ut i 1999, jeg ble hjernevasket og dette ble altså min første mobiltelefon. I dag virker det helt fjernt, men så var det jo ikke så mye å velge i heller.

Til en Gran / hvori opptatt / Ode til juletreet

2011-01-06T13:15:00.011+01:00

av Erlo/2011

Bilde av Hilde til jul

2011-01-06T12:34:00.004+01:00

Man kan godt si at det var på bestilling, med mye om og men, men vi fikk Hildes flotte Islandbilde i julegave. Stor stas. Avfotografering yter ikke bildet rettferdighet, og det bør bivånes på nært hold. En passende dag skal jeg finne et dikt som passer, må være noe om et lite hvitt hus, øde plassert blant ødslige fjell. Det kommer, om jeg så må skrive det selv. Siden Steff fikk drill i julegave, skal man ikke se bort fra at bildet kommer opp på veggen en gang i overskuelig fremtid.

12 måneder - 12 bilder

2011-01-01T16:32:00.010+01:00

Det er nok ikke bare jeg som synes at året har gått fort. Men 2010 gikk like fort som det kom! Og hvilket år det har vært. Ups and downs og highs and lows har gitt dette året uforglemmelige hendelser. Summa summarum - et begivelsesrikt år!
Jeg må følge trenden fra i fjor - da la jeg ut mine favorittbilder fra 2009, som Erlos hadde tatt i løpet av året. Here it goes:

VINTER OG VÅR 2010
Januar 2010. Så her er vi - et år etter. Vi oppsummerte 2009 og årets siste kveld, akkurat som vi gjør nå! Vinteren ellers var lang, kald og hvit.Jeg ble 25 en lørdag i begynnelsen av mars. Jeg ville ikke lage så mye fuzz av det, så det var kanskje derfor jeg leverte oppsigelsen min dagen før! Men jeg feiret lørdagskvelden med mine favorittmennesker og tapas - det kunne ikke blitt en bedre kveld!Det har rukket å blitt april. Her har det sluttet å snø, og det er akkurat på den tiden man ikke helt vet om man skal velge converse eller vintersko før man går ut. Hilde våget seg ut i converse, det gjorde ikke jeg. Men jeg er lykkelig fordiom! Og i ny, gammel jobb!

VÅR OG SOMMER 2010
17. mai! Og verdens lengste frokost hjå Silje og mange mennsker. Og mye mat! Vi sang nasjonalromantiske sanger og såg ikke et eneste tog. Det var veldig greit. Det ble på et eller annet tidspunkt plutselig skikkelig sommer. Og varmt! Balkong med sol hele tiden, og øl og fri og uttørka planter - kan det bli bedre?Vi har nesten gjort tradisjon av det, men det er greit å være i Hellas i slutten av august. Vi forlengte sommeren 2010 med en hel uke! Og trålet rundt omkring og lette etter Mamma Mia!-kulisser. Og ble flassbrune.

HØST OG VINTER 2010
Når vi kom tilbake til Oslo, var det allerede høst. Det er like før det begynner å snø, og det er akkurat på den tiden man ikke helt vet om man skal velge solbriller eller skjerf før man går ut. Erlo tok en helgardering. En søndag på Grünerløkka, som alle andre søndager denne høsten:Tapas på Delicatessen. Det ble mye tapas denne høsten. Her var vi hele tiden. Vi var der nesten så ofte at de andre gjestene som går der hele tiden trodde vi jobbet der. Eller egentlig ikke. Men de kunne gjort det. Men det gjør vi ikke. Sverger!Jeg starta juleforberedelsene i september, så hele høsten var det konglejakt og julestjernebretting. Jeg vant altfor mange auksjoner på Ebay. Men det er jo ganske gøy å vinne, eller hva Erlo?
Vi avslutta året, jula, desemberen, året (nesten) med å ha en julefest. Ikke hvilken som helst fest - men en MadMen-julefest. Det var veldig fint. Og flott. Og morsomt. Vi trodde vi var i en film, alt var så autentisk. Men så var det plutselig noen som satt på a Mariah Carey - All I Want For Christmas Is You. Reality check!

GODT NYTTÅR!

Anton Apekatt henger rundt

2011-01-01T14:24:00.007+01:00

Jeg liker å holde en oversikt over nye kreaturer som kommer i hus. Steff fikk en apekatt i julegave (designet av Kay Bojesen for Rosendahl), og den måtte starte det nye året med en aldri så liten avfotografering, slik at vi har ham i arkivene. I hyllen kan han henge for å passe på mine Hjorthbøker. I samme innpust kan jeg presentere et lite dikt som passer for anledningen. Denne gangen av Cathrine Grøndahl.

ÅR NULL
Still alle klokker!
Et barn er født i Betlehem,
i Oslo by,
i alle hjem!
Skriv ned historien om dem
Skriv ned klokkeslettet
Still alle klokker etter dette
Still deg i begynnelsen av tiden
Og her,
hvor diktet ender på siden,
skal det ikke ta slutt,
men skrives videre
uavbrutt

Godt Nytt År 2011!

2011-01-01T13:46:00.003+01:00

Inngangen til det nye året ble feiret i heimen, i hyggelig tosomhet. Vi spiste pinnekjøtt og vigramør (importert til Oslo fra Sunnmøre) med rabbestappe, rødkål og poteter (Steffi var kokk). Til dessert hadde vi en sjokolademousse (Erlo var kokk), og dermed var maget full og vel så det. Vi skålte for det gamle og for det nye og for alt man pleier skåle for ved sådan anledning.
Klokken tolv gikk vi på taket for å se fyrverkeriet over Oslo by, samt for å observere hvordan partysvensker tar denne kveldene fatt. Rakettene imponerte, partysvenskene ikke. Uansett: Lås opp det nye året!
Så gikk vi ned igjen, skålte i musserende, spilte spill, hørte Abbas Happy New Year på repeat. Vi avsluttet med å se Mio, min Mio. Flott kveld. Flott år. Klar for det nye. Godt nytt år, alle sammen!

Jul i Åfjord

2010-12-24T18:15:00.001+01:00

Stemningsrapport fra Åfjord. Nå er treet pyntet, og pakkene klare. Grøt putrer på komfyren, ribba står i ovnen og det lukter jul i huset. Vi er klare for julefeiring på tradisjonelt vis, alt annet ville vært uhørt.
Forventningene er skyhøye som de pleier være før denne kvelden; erfaringen tilsier at vi ikke blir skuffet. Sjakk (aka Katter er ålreite dyr) følger med, og ønsker en «god jul» til alle sammen!

Merry christmas to all of you!

2010-12-24T08:00:00.000+01:00

Vi er i julemodus, mens vi befinner oss på hver vår kant av landet. Spiser vår posjon julemat og spiller samme spill. Og ser sikkert samme julefilmer. Sånn som det skal være, altså. Og da går det nok utover bloggen, ikke at det nødvendigvis skjer så veldig mye, men begge leter etter hvilepulsen. Og har funnet den! Fortsatt god jul!

Til salt på maten

2010-12-15T22:56:00.003+01:00

Folk som har spist et måltid med meg, vet at jeg bruker en anelse for mye salt. Det er ikke sunt, det er ikke bra, blablabla. Nok om det. I dag snublet jeg over en flott saltbøsse fra 1978 på en av løkkas utallige bruktbutikker. Veldig snodig at det var en Hennig Olsen-saltbøsse. Linken mellom salt og is ser jeg ikke helt, men se så fin den er, i rød og grønn! Den ble med meg hjem. Muligheten er der for å starte en saltbøssesamling, med et langsiktig mål om å ende opp i Norge Rundt. Jeg er klar over faren.

Greier Erlo gjerne finner under juletreet, del 2

2010-12-15T16:52:00.007+01:00

Jeg har av enkelte blitt kritisert for min juleønskeliste, at det var for få forslag, og at disse få stort sett var aparte og upraktisk. Derfor kommer her en oppfølger, med andre greier jeg slett ikke blir sur for å finne under treet 24. desember 2010. Først: nye kopper! Disse er fra Marimekko, i en retro, hipp og kul stil. 1: Siirtolapuutarha Tekopp (designer: Sami Ruotsalainen) 2: Siirtolapuutarha kaffekopp (designer: Sami Ruotsalainen) 3: Siirtolapuutarha krus med hank (designer: Mika Piirainen) 4: Siirtolapuutarha krus uten hank (designer: Sami Ruotsalainen)
Her har vi et utvalg fra butikken Weekday. 1:Dawn Knit Sweater, str. S/M (design: MTWTFSS Weekday) 2: Ship Snow Sweater Grey, str. S/M (design: MTWTFSS Weekday) 3: Vince Scarf Black Check (Design: Cheap Monday) 4: Braidede Belt Brown (design: MTWTFSS Weekday) Bildene er ment som eksempel; alle tykke, gode gensere taes imot med takk. Også brune belter og mørke skjerf settes pris på.
Bøker liker jeg, folkens, (spesielt hvis de er gode) så slå deg løs og vær kreativ! Hvis man ikke skulle ønske å være kreativ, så har jeg ikke lest Munro og Murakami, så hva du måtte finne fra disse to forfatterne blir jeg glad for. Jeg er også glad i lydbøker, og eksempelvis Vigdis Hjorths Tredje person entall lest av Gisken Armand, har jeg veldig lyst på.
Jeg er også glad i film. Dette er ikke en reklame for platekompaniet, men et eksempel på hvor man kan få fatt på DVDer (dersom du ikke skulle vite det). 1: Sanger fra andre etasje (regi: Roy Andersson) 2: deUsynlige (regi: Erik Poppe) 3: Upperdog (regi: Sara Johnsen) 4: Tante Pose (regi: Leif Sinding) 5: Fjols til Fjells (regi: Edith Calmar) 6: Det hvite båndet (regi: Michael Haneke) 7: Musikk for bryllup og begravelser (regi: Unni Straume) 8: A streetcar named desire (regi: Elia Kazan)

The Great Escape Into Space

2010-12-14T18:43:00.006+01:00

I dag var tanken at Hilde og jeg skulle på mini museumsrundtur. Den ble litt amputert, siden Astrup Fearnley jammen holder stengt på tirsdager (så vet man det!). Vi har tidligere vært på Ernesto Netos Intimacy, men en god ting kan ikke gjøres for ofte, er det noen som sier. Vel, det ble ikke noe av den gode tingen, derfor gikk vi videre til Science fiction-utstilling på samtidskunstmuseet, Take me to your leader! The Great Escape Into Space, som ikke var så ille, den heller. Jeg satte spesielt stor pris på bildet av Hilde som blir spist av et monster, samt bildet av meg i muskuløs englekropp. Ett par bilder rakk jeg å knipse før vaktene kom løpende. Etterpå tok jeg bilde av en postkasse (altså ikke en del av utstillingen, ergo høyst lovlig får man tro), preget av litt streetart. Kunst, det også, hvis man legger et utvidet kunstbegrep til grunn. Deretter søkte vi tilflukt hos en varm kafé (med peis), hvor vi tok en te, fordi det hører med.

Brettspillets gleder / eller mangel på pokerfjes

2010-12-13T10:42:00.004+01:00

På grell rød juleduk prøvde vi ut det splitter nye Bezzerwizzer underholdning i går. Der var det kategorier som bestselgere, slager, media, film, tv-serier, klassisk og jazz, pop, reklame, samt favoritten allsang. Underholdning altså. Både Hilde, Steffen og jeg er hva man må kunne kalle drevne Bezzerwizzerspillere, men den knæsjrosa underholdningsutgaven hadde vi altså tilgode å prøve. Kvelden var artig, og den gav oss en grunn å spise/drikke opp efterlatenskapene fra forigårsdagens fest.
Det er et gøy spill, og da spesielt musikkategoriene, for der blir man sittende å synge, for å komme frem til sangtekster, for eksempel: «Hvordan starter Jan Teigens Mil etter Mil?»/«Hvorfor var måltrosten så glad, i sangen Lille måltrost?». Steffi lever seg som alltid inn i spillets verden, men som Hilde sa, så må han kanskje jobbe litt med pokerfjeset sitt. Over og ut.

Mad Men i festlig lag

2010-12-12T00:00:00.006+01:00

Lørdag hadde vi invitert til Mad Men julefest. Litt fordi vi liker Mad Men, litt fordi vi liker jul, og litt + litt = mye bra. Folk troppet fjonge og fine opp for å ønske julestemningen velkommen. Tidsriktig julemusikk durte og gikk i bakgrunnen, gløgg samt ymse salte og søte fristelser (i julens og 60-tallets ånd) ble servert.
Til info: Enhver kransekake med respekt for seg selv er utstyrt med smellbongbonger, og vi er fornøyde over å kunne melde at bongbongene er eksakt slik de har vært siden tidenes morgen, med vitser som: «Min forlovede er tekniker sa det ene kvinden. Min forlovede er ikke så verst han heller, sa den andre» (haha). Dessuten, som en liten bonus, fikk man småfilosofiske quizspørsmål som: «Udsender stjerner radiobølger?», flott knotet frem på dorsk (dansk/norsk). Enkelte ting bør ikke forandres på. Hva ville vel en fest vært uten?
Sett bort fra bongbong-innslag, gikk praten lett, slik det ofte er i trivlige lag. Man smalltalket naturligvis over verdens evige mysterier, du vet, krig og fred og politikk og religion og sånn. Dessuten streifet samtalen tema som x-factor UK, granatepleallergi, londonskokjøp, julepynt, tepperens (tips?), artige navnekombinasjoner (Sunnmøre er BEST!), aspic, solgløtt (eller mangelen på -), pianospilleren i et dukkehjem? (Ibsens samlede står der borte i hyllen (det er doktor Rank)), med mer. Man får klandre gløggen, når man vanskelig kan se hvordan det ene samtaletema leder til det andre, men i kampens hete føles det veldig naturlig, og det er nok en logikk der et sted. Parykken som gikk på rundgang (se kollasj) var det derimot helt klart ingen logikk bak, men hvorfor skal alt ha logikk?
Ut i de små timer begynte folk å fare heim at, og vertskapet kunne få et overblikk over tingenes tilstand. Konklusjonen er at folk viste moderat interesse for terteskjellene. Kransekaken var det heller ikke slosskamp om (bortsett fra bongbongene, selvsagt). Snittene derimot var særdeles ettertraktet, men man noterer til kommende år at roastbiffen var mer populær enn italiensk salat. Nå, dagen derpå, er vi slakt på soffan, men alle var enige om at det hadde vært en fin kveld!

O, julelys med din glede

2010-12-09T18:52:00.002+01:00

Julelysene på Blindern er aldri så vakre som når man er ferdig med eksamen, en vinterkveld i desember. Det er pur lykke, god stemning og iskald. Flotters! Snart snaaart jul nå.

Rödgrönklumpig

2010-12-09T16:35:00.005+01:00

Høsten donts i kollasj

2010-12-07T19:51:00.007+01:00

Når man tømmer mobilen, kommer alle mulige synder frem. Dette må man kunne kalles høstens gjøren og laden. En rask oppsummering viser: øl, øl, Delicatessen (litt for ofte), lutter glede, mat generelt, øl, ute på livet, sol, hipstamatic og instagram, underfundigheter, kaldt, Wallmans (kun en gang og aldri igjen), kafe-liv, skjerf og hygge i heimen! Sånn kan en høst se ut, er konklusjonen. I dag har det blitt kjøpt julebrus, og bare så det er sagt så bruser vi oss ikke ofte her i huset. Men i dag er unntaket. Høsten er ferdig, julen er neste post på programmet; Skål!

På kjøret i år igjen

2010-12-05T03:40:00.015+01:00

Årets brettkjør er i gang for fullt. Ikke surfebrett, snøbrett, eller vannbrett: men papirbrett! Og sånt blir det tydeligvis stjerner av. Erlo ønska seg svarte, mens Mathilde ville ha blå, Cecilie ville ha lilla, og Ida like så. Dette er mildt sagt limited edition! Men det er flere enn de på bildet, og flere kommer, det er ikke til å unngå. Med ømme fingertupper og susent hode, rister jeg av meg klippestøvet og tar en pause fra brettinga. For mens andre har "æg har eksamæn sa æg!" som sitt mantra, har undertegnede blitt dirigert til å gjøre andre ærend. Så da må en bøye seg i klippestøvet (haha), og ta beina fatt mot nye oppgaver!

Steffi blir mer glad i jula om dette ligger under treet:

2010-12-04T23:53:00.009+01:00

Jeg må hive meg på lage-ønskeliste-på-hvit-bakgrunn-blogginnlegg-bølga, so here it goes!

01: A.P.C. Duffle Coat (VIA TRESBIENSHOP) 02: Refill-Marseille-såpe (GJERNE 'VERVEINE') 03: Clinique M Protect-hudkrem 04: Walter Van Beirendonck-skjerf (VIA HENRIK VIBSOV) 05: Skinnhansker i small (EKSEMPELVIS FRA FILIPPA K) 06: Crux-pledd fra Pia Wallén (VIA SCANDINAVIANDESIGN) 07: Wooden Doll no. 09 av Alexander Girard (VIA VITRA) 08: Islender-genser i small eller medium (FRA DEVOLD) 09: Plus salt- og pepperkvern (FRA MUUTO) 10: Match telysholdere (FRA MUUTO) 11: Kaj Bojesen-apekatt (VIA ROSENDAHL)

Hei, sveis!

2010-12-02T12:40:00.005+01:00

Jeg har blitt klipt. Jeg har gått fra lys, fager og langhåra til mørk og mystisk, med sånn hipstersveis, kort og langt samtidig. La oss kalle det schizofrent. Alle de kule bloggerne har sånt, og man kunne jo lett anta det er disse bloggkidsa jeg forsøker å kopiere. Men da må jeg skuffe. Det har seg nemlig sånn at bygdekvinner i sin beste alder i lange tider har gått kvins av huse for å sikre seg en sånn stil, helst med skråklipt pannelugg. Dette var altså trend før de selverklært hippe og trendy kom. Men jeg er naturligvis James Dean, bare med håret frem. Jaja, nå vokser det på meg, og i overimorgen er jeg komfortabel. Jeg lover!

Når det ytre teller

2010-12-01T22:29:00.008+01:00

Fine merkelapper ble kjøpt på Hay i dag. Blå er årets farge, og med litt gråpapir og hyssing blir dette særdeles bra, tenker jeg. Old school, retro, miljøvennlig, you name it! Det er gøy å finne julegaver, men hakket frakere synes jeg faktisk det er å pakke dem fint inn. Hver julaften sier mamma at gavene er finest før de blir pakket opp. Da tenker hun nok mest på forventningen over hva som er i gavene, heller enn på det estetiske ved innpakningen. Det er mye mulig hun har rett, og mye mulig legger fin innpakning sten til byrden (?) ved å være finere i det ytre enn det indre... Men samma det. Fine gaver er fint, uavhengig av innhold. Jeg holder meg altså til kraftpapir, og det er kanskje ikke dumt med tanke på hvor ekstremt idiotisk alt dette glorete julepapiret er, som ikke kan gjenvinnes !

Kattepropaganda

2010-12-01T10:26:00.007+01:00

Hilde har laget et kattepotpurri med et tydelig budskap. Jeg slenger meg med i hylekoret: Katter er ålreite dyr. Katter er ålreite dyr. Katter er ålreite dyr. Dette er propaganda; se hvor flott katter gjør seg i ulike miljø, riktig dekorativt også så søte. Kjør debatt!

Oppdatering fra Nordvest

2010-11-29T11:51:00.003+01:00

Dette er hva jeg bruker tiden min på i det vakre nordvest. Jeg maler furu! Tak, vegger, lister. You name it. Alt blir hvitt. Jeg har også fått noen strøk. Det å foreslå å male badstuen hvit, vakte voldsom debatt og motstand da det ble foreslått. Det var nesten som å banne i kirka! Men nå tror jeg alle er enige i at resultatet blir bedre enn sånn som det var før. Eller? Det er ingen skam å snu! Det er ikke bare veggene som får nytt liv, vegg-til-vegg-teppet forsvant også, så det blir erstattet med tregulv. (ikke furu, altså).

Eksamenslesningens psykiske effekt

2010-11-28T14:19:00.008+01:00

Åh, denne deilige eksamenstid! Bøkene, mine venner, forteller meg alt jeg behøver å vite, bøkene er min virkelighet. Virkeligheten forøvrig behøver jeg ikke ta hensyn til. Jeg bryr meg ikke om snøstorm utenfor vinduet. La det snø! Jeg er ikke lei meg for at det er mange minus kaldt i Oslo (+ at jeg mangler vintersko). La det bli kaldere!, sier jeg. Jeg ler, hahaha, godter meg over at jeg er låst fast i syntaks og morfologi og avledning og verbal, potensielt subjekt og konjunksjonal, adverbiale leddsetninger og preposisjonsobjekt. Jeg koser meg, med personlig pronomen i objektsform. Eg skrattar høgt over bøygning av subjekt i nynorsk, hahaha. Jeg og dyret (rådyr/dådyr) i vinduet en enige; i alt vårt kos koker vi oss en kopp te, og nyter snøfnuggkrigen utenfor ruta, tenner et lys og analyserer setninger i fellesskap. Dyret synes jeg er flink, vifter med sine dådyrøyne og synes jeg skal blogge om hvor flink jeg er. Dyret er min venn. En liten stemme roper om mentalt forfall, om fantasivenners negative effekt på psyken, men jeg ignoreren den stemmen. Det er ikke en konstruktiv stemme. Jeg finner min meningsfelle i dyret; La temperaturen falle, la snøen falle, la verden forfalle og la oppgavene komme, så lenge jeg slipper å få om fonologi på eksamen!!

Greier Erlo gjerne finner under juletreet, i utvalg

2010-11-27T14:02:00.007+01:00

1: Vintersko, (str. 42) et fornuftig ønske, kan gjerne se omtrent slik ut, fra topman 2: Skinnveske som kan romme A4-størrelsegreier (f.eks en liten data), denne er fra topman 3: Ymse bøker, stort sett alt som er bra (?), f.eks brageprisvinner Gaute Heivolls Før jeg brenner ned, Beate Grimsrud En dåre fri eller Johan Harstad Osv. Eventuelt kan du jo fleske til med din favorittbok? 4: Flotte skjerf er alltid flott, strikkede luer, votter, lester etc. ønskes også, gjerne i svart/hvit/grå/blå-nyanser 5: Film, stort sett alt som er bra (?), f.eks Thomas Vinterbergs Festen, eller en film du mener jeg bare må se 6: Penguin-krus, gjerne denne røde flotte med Man and superman 7: Ymse spill, sosialt og hyggelig, f.eks Bezzerwizzer underholdning, eller Ticket to Ride (Nordic eller Europa) samt Monopol (klassisk utgave, takk) 8: Fine potteplanter jeg kan prøve ikke å drepe (NB: må være lettstelt) 9: KATT! (+ allergimedisin til Steffs) 10: Fin og koselig go´stol, må være stor, myk, gjerne med puff (bør antakeligvis klareres med Steffs først, kremt), 11: Ny pysjamas (str. S, gjerne i flanell, e.l) 12: Abonnement på f.eks Vinduet, Bokvennen, Norsk Shakespeare og Teatertidsskrift, Syn og segn eller Morgenbladet.

Og dette var noen tips, dersom du skulle sitte med et stort ønske om å glede meg til jul. (Ellers skal det sies at jeg blir glad for det meste, og om jeg ikke blir det, har jeg tatt såpass mange teaterkurs at jeg nok skal greie å feike det ganske godt). Med ønske om en god førjulstid!

Førjulsjul i heimen

2010-11-26T12:20:00.003+01:00

Den stadig mer fraværende solen over den nordlige halvkule taler sitt tydelige språk; det lakker og lir mot jul, gitt. Det har jeg tatt til etterretning, og jula er (delvis) oppe og går i heimen. Når det er kaldt og bekmørkt utenfor ruta, er det såvisst flott med en stjerne i vinduet, med litt kongerøkelse i nesen, med litt klementin i munnen. Dette er min holdning, men det kan virke som om jeg er alene om å ha den. Det finnes i dette landet forbløffende mange erkekonservative juletilhengere (hvis mantra er «IKKE før 1. desember!»), og derfor har jeg gått stille i dørene med min førjulspynting. Jeg har listet meg opp med julepynteskene fra boden, hatt persiennene nede mens jeg har bedrevet denne perversitet, ristet i jovial indignasjon på hodet over mennesker som «drikker julebrus i november!», gjerne etterfulgt av et fnys. Dette hylekoret har jeg vært en del av, men nå er det nok. Jeg synger som Gloria Gaynor «I am what I am!». Så syng ut, du også, dersom du er lei av dette konservative meningstyranniet og førjulsmotstandshysteriet, og heng opp glitter og stas, fyll vinduene med stjerner og lys, kok deg litt gløgg og kjenn hvordan det varmer, i denne kalde vintertid. Før du vet ordet av det er jula over, og bremseklossklanen sitter alene igjen med sirupsnippboksen og sine mugne prinsipper.

Cheryl judges herself!

2010-11-24T20:01:00.001+01:00

Om den ikke virker, åpne den i youtube. Faktisk litt morsomt!

DIY-(hvis-du-gidder-)fint!

2010-11-21T21:50:00.004+01:00

Skulle så gjerne ha vært flinkere til å gjøre ferdig prosjekter enn hva jeg er. Men det er jeg ikke, og derfor gidder jeg ikke prøve å lage denne flotte julekransen av filtkuler, selv om det hadde vært knall på alle mulige måter. Uansett, hvis du skulle være mer kreativ/utholdende enn meg, så er det en stund igjen til jul og oppskrift finner du på pickles.no, og lykke til!

Vintermusikk

2010-11-21T14:22:00.002+01:00

Julekongle

2010-11-20T12:57:00.005+01:00

Steffs er en reser på vintage shopping, hipt og kult, tøft og trendy. Objekter preget av tidens tann er tidens melodi, for å si det sånn, og Steff er selvfølgelig med på notene (haha). Internettet er en arena hvor dette bedrives. De siste månedene har julekongler blitt shippet fra hele globen til Oslos østkant, og den beskjedne samlingen fra fjoråret har nå vokst betraktelig. Men når man er ute på reisefot kan man også handle brukt; glassbeholderen med lokk du ser på bildet er fra Tokyo, den hvite skålen er fra ~~Vigra~~ Ålesund. Vi samler hele verden i vårt hjem, vårt hjem er verden, osv osv, blablabla. Nå er det lørdag, og siden jeg er hjemme alene, og siden Steff «helst ikke» vil se den nye Harry Potter-filmen (eller HP7 som det heter nå), skal jeg gå alene. Jeg skal være en av de triste, ensomme menneskene du ser på kino, som antakelig ikke har en eneste venn, men mye snop. Der har du meg i dag, og det er helt greit.
Bilde fra juletreet 2009. I år blir det bedre.

Montecore + det postnasjonale

2010-11-19T12:19:00.018+01:00

Jeg har nå svorsket meg gjennom Jonas Hassen Khemiris bok Montecore - En unik tiger. Det er en lettlest brevroman som er svært god! Men dette innlegget er i tillegg et forsøk på å dra frem et poeng om at god litteratur også kan være samfunnsengasjerende og ha politisk brodd.

Montecore handler om forfatteren Jonas (Hassen Khemiri (!)) som får mail fra sin fars barndomsvenn Kadir med ideen om å skrive farens (Abbas) biografi. Abbas historie, slik Kadir tenker den, er interessant og til etterfølgelse; Fra morens død, og farens forsvinning, til flyktning fra Algerie til Tunisia som barn - videre som gift med svenske Pernilla, og far til tre barn - og som bildet på den vellykkede innvandrer, og verdensberømt fotograf. Dette er en historie alle vil interessere seg for, mener Kadir. Jonas er derimot ikke enig i dette bildet av faren, og det er her, i skillet mellom de ulike historiene om Abbas, at denne boken virkelig blir interessant. Fortellermessig kan den minne om Karl Frode Tillers Innsirkling, hvor en hovedperson beskrives, fra to forskjellige synspunkt, uten selv å komme til ordet. Leseren er hele tiden usikker på hvilket bilde som er det riktige (er Abbas en helt eller en sviker, er dette en tragedie eller en suksessfortelling?). I tillegg til å skildre utfordringen ved å komme som ny til et land, beskriver romanen drømmer, optimisme, identitet og fremmedfrykt på en fremragende måte. Man kan prøve å tilpasse seg aldri så mye, men kan man egentlig noen gang passe inn, som innflytter i et nytt land? Bokens konklusjonen er ikke nødvendigvis spesielt positiv...
Jeg tar for tiden et litteraturemne på Universitetet i Oslo som heter Sjangerstudium: Romanen og det (post-)nasjonale, hvor prosjektet er å se på romanens relasjon til tenking, bygging og muliggjøring av nasjonen, samt romaners beskrivelse av det nasjonale eller postnasjonale . Denne beskrivelsen kan lett gi litt fornemmelse av nasjonalromantikk, og forgangne tider, men av de (samtids)romanene vi har lest og diskutert, deriblant Montecore, er det forsvinnende lite svulmende, navlebeskuende beskrivelser og rosemaling, og hvis det forekommer, er det som humoristisk virkemiddel, eller som latterliggjøring. Mange er de bøkene som handler, direkte eller indirekte, om nasjon (sin egen eller andres), og det store flertallet problematiserer og kritiserer. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til generell svartmaling, er jeg vel enig i at rosemalende litteratur om eget land per i dag ikke er det viktigste, spesielt ikke for oss i vesten, spesielt ikke i Norge (eller Sverige).

Kort fortalt definerer teoretikeren Benedict Anderson najonen som et forestilt, politisk fellesskap, som oppfattes som både begrenset og suverent. Man kjenner bare til et fåtall av menneskene i sin nasjon, men kan likevel føle en tilhørighet med alle disse ukjente. Dette er kanskje ikke en revolusjonerende ide, men den har likevel ikke alltid vært tilstede. Først på slutten av 1700-tallet ble denne tanken muliggjort, mye på grunn av andre store omveltninger i den vestlige verden: folkeliggjøringen av skriftspråket, sekularisering- og demokratiseringsprosesser samt utviklingen av en ny tidsforståelse (man fikk plutselig klokker og kalendere, slik vi kjenner dem i dag). Andersons mener romanen som sjanger følger de samme ideene som nasjonen, altså et tenkt fellesskap, hvor begrepet imens betyr alt, muliggjort av tanken om en tom, homogen tid. Nok om det, tilbake til boken.

Gjennom denne mailvekslingen mellom Kadir og Jonas vises Abbas møte med 1970-tallets Sverige, og utfordringene det er å være ny i et land. Skriveteknisk er dette flott gjort, og romanen vekseler mellom på den ene siden Kadir, hvis prosjekt er å vise Abbas som den helten han mener han er, og Jonas´ frustrasjon over farens underdanige holdning til den nye kulturen han kom til, og innbitte forsøk på å passe inn. Jonas sin skildring av faren er nådeløst, og beskrives som en tiltagende rasistisk holdning ovenfor andre innvandrere som han mener ikke forsøker tilpasse seg slik han selv gjør, og som derfor vanskeliggjør hans eget forsøk på å være svensk. Dette er sårt, men verre er den tiltagende avstanden farens viser mot Jonas, som han mener gjør alt for å være annerledes, som velger å stå utenfor, hvilket er helt uforståelig for Abbas. Som leser sympatiserer jeg med Jonas, og ser hans prosjekt som et forsøk på å skape seg en identitet, i sin posisjon mellom alt. Samtidig forstår man Abbas frykt for at Jonas skal vokse opp i det samme utenforskapet som han selv har vært i. Konklusjon: det er ikke lett.
Men dette tapet av identitet, denne avvisningen av egen kultur, og den ufordekte rasisme forundrer meg som leser, og jeg kan ikke unngå å tenke på om dette kan være en forklaringsgrunn for hvorfor innvandrere i Norge velger å stille på Frps valglister, om det kun er et godmodig og naivt forsøk på å passe inn? Montecore setter uansett fingeren et sted det gjør vondt, for tendensen i tiden er kravet om at innvandrere uten unntak skal tilpasse seg den nye kulturen de kommer til, men spørsmålet er om det i seg selv er nok til å bli inkludert? Kan man lykkes i å lage seg en ny identitet, og er det i det hele tatt noe man skal oppmuntre til? Abbas bestemmer seg for å lære seg flytende svensk, skifter sågar navn til det svenskklingende navnet Krister Holmström, og han lykkes i å skape en vellykket fotografvirksomhet, angivelig mye på grunn av dette. Likevel opplever han at galleriet blir utsatt for herverk og påtent. Samtidig herjer lasermannen i Sverige, som skyter tilfeldige innvandrere. Så hjelper det ikke om man tilpasser seg aldri så mye, så lenge hudfargen fremdeles er en god del mørkere enn den vanlige svenske.

Konflikten ligger i møtet mellom ulike kulturer (og merk at det er den svenske kulturen som fremstår som fundamental, uvennlig og uforsonlig). Spørsmålet blir om det overhode lar seg gjøre å snakke om nasjon, i den snevre forstand, i en verden hvor det flerkulturelle er en uomtvistelig realitet. Jeg kan sitte og føle meg norsk, i dette tenkte fellesskap som nasjonen er - men utfordringen er at i et fellesskap er det også noen som nødvendigvis må være ekskludert. Hvilke premisser settes for å være norsk i dag? Hvem skal bestemme hvilke felles referansepunkter som skal være utslagsgivende for nasjonalt innpass og inkludering. Er hudfarge en viktig faktor for om du kan kalle deg norsk eller ikke?
Montecore beskriver begynnelsen for slutten for muliggjøringen av tanken på najson som ett fellesskap. Jeg tenker at boken beskriver en brytningsfase mellom det nasjonale og det postnasjonale, en nasjonsdefinering med voksesmerter, hvor ideen er for liten og snever til å romme det heterogene fellesskapet Norge (eller Sveriger) har blitt og vil fortsette å være.

Boken er flott i seg selv, og den bør leses, gjerne som god litteratur, men også som en bøtte kaldt vann over hodet. Jeg tror ikke de utfordringene innvandring og integrering medfører har noen lette svar, men jeg tror vi må greie å ha flere perspektiver i hodet samtidig når vi diskuterer disse spørsmålene, og noen av dem kan denne romanen belyse. Så les den, uavhengig av hvilket syn du måtte ha på de politiske spørsmålene; ingen har noen sinne blitt dummere av å lese en bok.

Erlend lærer seg photoshop + gode bøker

2010-11-16T00:31:00.005+01:00

1: Jonathan Littell De velvillige; 2:Jonathan Franzen Frihet; 3: Hanne Ørstavik Kjærlighet; 4: Anne B. Ragde Arsenikktårnet; 5: Sofi Oksanen Utrenskning; 6: Cormac McCarthy The Road; 7: Vigdis Hjorth Fordeler og ulemper ved å være til; 8: Geir Gulliksen Tjuendedagen; 9: Carl Frode Tiller Innsirkling; 10: Carl Frode Tiller Innsirkling 2; 11: Tomas Espeland Imot Kunsten; 12: Maria Parr Tonje Glimmerdal; 13: Johan Harstad Bsider

Så her er noen bøker jeg typisk kan finne på å anbefale, dersom noen plutselig skulle ha behov for en anbefaling sånn på rappen. De siste dagene har jeg brukt småstundene på Innsirkling 2 av Tiller, og det er så bra og motbydelig at jeg tidvis mister troen på menneskerasen, fordi karakterene er så ~~menneskelige~~ vemmelige ut i det ekstreme, tidvis får jeg gåsehud fordi Tiller skriver så godt, sant?, sant! Men hovedprosjektet denne gang, med dette innlegget, var å lære meg photoshop. Og jeg synes da det gikk ganske så bra. En flott montasje, med tall og bokstaver og effekter og jeg vet ikke hva. Men Steffen stiller seg altså ikke bak dette designet, som han synes er både stygt og (sitat:) «umotivert»! Så det så. Men jeg er fornøyd. Så da så!

God jul fra England

2010-11-16T00:27:00.002+01:00

foto: habitat

Sånn skal man feire jul i England i år, signert Habitat. Fint med peis og hvitt gulv og i det hele tatt!

Kan julen være blå?

2010-11-10T18:41:00.007+01:00

Absolutt!

For skal man tro f.eks IKEA, så skal julen 2010 være i rødt (en ganske tradisjonell julefarge), hvitt (også det en ganske tradisjonell julefarge) og BLÅTT! (Sjekk selv, det er helt sant!)
Og det er nok ikke bare IKEA som har fått seg en blåveis, for det er mye blått ute og går om da'n!

Aluminiumsjuletre fra Sverige, kuler og annet flitterstas fra IKEA og Habitat.

Bezzerwizzer

2010-10-24T21:05:00.006+01:00

Dette er Hilde når hun putter en cheezdoddle i munnen. Sa du skyldbetynget? Tatt på fersken? Joda, men doddles må til når man spiller det fantastiske spillet Bezzerwizzer! Det passer perfekt for alle som liker kunnskapsspill og/eller strategispill (eventuelt har flaks, som Steffs påstår er den viktigste komponenten). Gøy uansett, og Hilde var altså på besøk hos oss lørdag kveld for å teste kunnskapen, være smart, være hensynsløst strategisk, samt hovere over andres uvitenhet. It´s the name of the game, som ABBA sier.
Sterke følelser ble det både under og etter. Hva er en dårlig taper? Hvem er en dårlig taper. Det viktigste er naturligvis hvem vinneren er, hvilket var Erlos (meg).
(Okei, Stefflos, du vant også én gang.) I november kommer underholdningsutgaven av Bezzerwizzer, hvilket jeg gleder meg til. Ønske seg til jul! Ha en fin søndag!

Snakk til meg, igjen

2010-10-19T10:26:00.007+01:00

Det nye store er å reklamere for bøker på TV og kino, og det kan bli direkte mislykket. Når jeg ser reklamen for Unni Lindells Sukkerdøden eller Holt-søsknenes reklame for Flimmer (begge Librisreklamer) kjenner jeg en kvalmende fornemmelse, omtrent på linje med Anne B. Ragdes bokklubbenreklame fra noen år tilbake ("Bokklubben vil ha meg billig, skikkelig billig" + Ragde i horeklær). Men det kan også gjøres bra, og flere av forlagene har nå lagt en del penger i å fronte sine store bokaktuelle forfattere, hvor bøkene presenteres omtrent som en trailer for en film. Når kvaliteten er god, tviler jeg ikke på at det kan lokke folk til å lese bøker de kanskje normalt ikke ville fått med seg. Produksjonsselskapet Cynergi har laget flere reklamefilmer for bøker, blant annet den du kan se over. Sett bort fra det faktum at jeg er svak for Hjorth, er Cappelen Damms reklame for hennes nye bok Snakk til meg, faktisk veldig god. Jeg får lyst til å lese boka igjen. Eventuelt er jeg veldig fysen på å se filmen. Jo Nesbøs bok Snømannen er utgitt på engelsk (Nesbø har hatt formidabel sukesess, hvilket han fortjener), og den engelske boktraileren tar det enda lenger. Og kanskje litt for langt... Det finnes ikke mange bokreferanser igjen i den engelske trailer, som ligger så tett opp til en filmtrailer at det eneste som forteller oss at det ikke er det, er fremvisning av boken på slutten, og manglende «på kino fra...» Se og døm selv, boken er uansett god!

Teak me away!

2010-10-16T11:20:00.007+01:00

foto: midcenturymodernist.com

For den som ikke har fått det med seg: 1. Don Draper har fått seg nytt skrivebord. 2. Jeg er en mid-century-interiør-junky. Og jeg må tilstå: det er ikke alltid like lett å følge med under en Mad Men-episode. For jeg tar meg i å studere settet og alle de fantastiske møblene! Teak! Eames! Dansk design! Har du noen gang tenkt på hvordan de har fått det til? Eller hvor møblene er fra? Sjekk ut linken! http://bit.ly/9ApQxq

foto: blogs.amctv.com

Og om man til en senere eventuell anledning lurer på hva man skal ha på seg om man plutselig vil stige inn i denne tidsepoken: sjekk ut amc's egen fashion guide gjennom hver episode! http://bit.ly/46AWCr

Litt Mad Men?

2010-10-16T11:01:00.001+01:00

Vi var i Hellas i sommer, og dette er bilder som tidligere aldri har blitt vist på bloggen!
En del av hotellet vi bodde på var nærmest uberørt siden det først så dagens lys. Noen snobbete hotellgjester brekte seg kanskje av synet, men ikke vi! Erlos tok fantastiske bilder, som alltid, og vi lekte Mad Men i 40 varmegrader.

PENGUIN MUG

2010-10-10T13:37:00.003+01:00

I går fikk jeg mine fire nye penguin-krus i posten. Dermed har jeg seks. Litt nerdete kanskje, men fantastisk gode å drikke kaffe fra. Dessuten er de fargerike.

I natt drømte jeg om Vigdis Hjorth. Jeg fikk en klem og det var kleint, og litt fint.

2010-09-30T09:32:00.001+01:00

Pizza på en tirsdag

2010-09-29T12:16:00.006+01:00

I går var det fredag på tirsdag i heimen. Stefflos disket opp med selvmekkapizza. Han elta og knadde så melskyen sto rundt ham. Kokte saus, hakket løk og tomat til den store gullmedalje. Det gikk slag i slag. Man skulle tro han ikke hadde gjort annet.
Hvorfor være så konvensjonell hele tiden? Steff finner nye kreative måter å bruke kjevle på. Og hvorfor ikke, når resultatet blir som det ble, altså pizza? Og vi åt og vi åt, klappet oss på magen og åt litt til. Frykten var der for at vi skulle våkne opp og tro det var lørdag, forspiste på pizza som vi var. Hva blir det neste, kan man spørre, tacos på en torsdag? Grøt på en mandag? Lammefrikassé på papptallerken og vin rett fra dunken? Den som lever får se, sier vil til oss selv.
Vel, siden det var rester ble det pizzalunsj på en onsdag. Se, det er et hjerte, og smakte fortreffelig, og jeg elsker Peter Høeg, som skriver ditto (som pizzaen altså). Debutboka hans, Forestilling om det tyvende århundre er særdeles underholdende lesning. Dagens boktips, der altså. Ha en fin dag!

jeg vet om deg,

2010-09-26T22:47:00.005+01:00

jeg vet om deg,

(du sitter i et mørkt rom med ullpledd
over skuldrene. Det er natt, og i ditt
liv skal det aldri bli morgen. Tror du.
Tenker du. Din historie kunne nok
blitt en sørgelig roman. Eller et dikt
som dette. Men nei) du ender ikke her

Geir Gulliksen
fra diktsamlingen Voksne dikt (1999)

Det er høst, men man trenger jammen ikke bli depressiv av den grunn. Men fine dikt, gjerne av Geir Gulliksen, skader ikke. Aldri. Jeg har vært gressenkemann i helga. Heldigvis forbarmet Hilde seg over meg. Derfor tar jeg sjansen på enda et dikt, som er så depressivt at man får lyst til å gråte litt. Bare fordi det er søndag, gjør jeg det. (Og for å reklamere litt, så kan Geir Gulliksens samlede dikt fra 1995-2005 kjøpes i diktsamlingen Hvis jeg må være meg. Masse flott der, både hyggelig og mindre hyggelig lesning. Anbefales heved.)

Du er fireogtjue, og du har nettopp tatt livet av deg.

Hva nå? Ikke er du den første i verden som valgte å dø,
mange har hatt bedre grunner enn deg, mange var nok mer
fryktløse i valg av metode. Å dø var noe annet enn alt, men
har du først gjort det én gang kan du ikke gjøre det igjen.
Og nå kommer du alltid til å være fireogtjue og misfornøyd
med det som var. I motsetning til alle du syntes klarte alt så
mye bedre enn deg blir du aldri flinkere til å leve med deg.

Du er død. Jeg snakker til deg. Men du er død likevel.

Geir Gulliksen
fra diktsamlingen Voksne dikt (1999)

Lighten up!

2010-09-19T00:39:00.007+01:00

Foto: flickr/retro-space

Tenkte du også Betty og Don Draper? Eller?

Mad Men er inne i sin 4. sesong, og der har de allerede feiret jul. Det er veldig greit for min del, for kalenderen viser midten av september, og jeg har hatt julestemning siden midten av juli. Så da er alt som det bruker å være, altså.
På fingrene teller jeg nemlig 96 dager til jul, og det betyr at det er på tide å begynne å blogge om årets høydepunkt!

Så da kan man kombinere Mad Men og jul, på ekte sekstitallsvis:

Foto: flickr/retro-space

Var vel bare før i tiden man kunne være så heldig å få en kartong med sigaretter til jul. Eller som her - ikke nok med bare en kartong, nei! Og det mest fantastiske: Lucky Strike med christmas-themed emballasje! Kan det bli bedre?