Det var den natten, vi stod og hang på Oslo S, så etter noe action, sånn som vi pleier. Vi var kledt for sommer, dét var ikke downtown Oslo, og slik ble det til at vi chartret et fly til sola, til sommeren, til Hellas, til Skiathos! «OPA!»
Vi tok skikkene i besittelse, et forsøk på å blende inn, og tok like godt en aldri så liten pilsner, mens vi så sola stå opp over det europeiske kontinentet. Vi visste vi var på rett vei. Alkoholen bruste i blodet, og kroppen frydet seg over vissheten om sand, sol og vann, bare noen timer unna.
Og plutselig var vi der, og tenkte her kan vi bli. Dette er for oss. La oss aldri reise herfra igjen. Skiathos, særdeles grønn og frodig, er en av 1425 greske øyer, og en del av øygruppen Sporadene. Mamma Mia ble delvis filmet her, hvilket de på øya som lever av turistnæringen vet å benytte seg av. Og hvorfor ikke?
Tørste på sol som vi var, sprang vi umiddelbart ned til stranden, og ble liggende, mer eller mindre en hel uke til ende. Her skal vi ha valuta (les: farge) for pengene, tenkte vi. Og farge fikk vi, sakte med sikkert. Sanden var fin og gyllen, vannet var varmt og glassklart.
Mat måtte vi naturligvis ha, i mellom soltoktene, og da gikk det i gresk salat og moussaka, mens strupen ble lesket med Mythos. Mye Mythos. Mye fetaost. De beste oliven du kan tenke deg. Vi hadde lite å klage på. Grekerne vet å varte opp. Vi liker å bli vartet opp, fant vi ut. Det er det vi gjør best, forstod vi, å bli oppvartet. Plommen i egget kunne ikke hatt det bedre, konkluderte vi med. «OPA!»
En dag bestemte vi oss for å oppleve noe annet, og kastet oss på en båt som tok oss over til noen av naboøyene, deriblant Skopelos. Det er visst hva man kaller øyhopping, hipt og kult. Den dagen viste seg å bli den varmeste i Hellas denne sommeren. Og vi kan bekrefte: det var varmt. Den friske sjølufta var forfriskende, og skuldrene kunne bli brent, uten at vi trengte å lide.
På dette bildet (hvilket man dessverre ikke ser, men situasjonen var gøy!) står Steff og snakker med den lokale presten på Skopelos. Denne presten var nok veldig stolt over kirken sin, for han insisterte på å ta oss (to vantro) med inn, for å vise den frem. Heldigvis (dessverre?) hadde vi en båt vi måtte rekke, så det ble ikke noe av. Bildet har likevel et slags religiøst preg, en form for åpenbaring. Vel, tilsynelatende, i det minste. Uansett, dersom du ved en anledning skulle befinne deg på Skopelos, og ønsker å oppleve lokal helligdom, så har du da muligheten her.
Denne dagen stod i religionens fortegn, for på vår båttur kjørte vi også forbi kirken fra Mamma Mia. Fantastisk plassert på en høy klippe, hvor det er over 200 trappetrinn opp. Det er altså denne trappen Meryl Streep løper opp, etter å ha sunget
The winner takes it all, på en særdeles overbevisende måte, til James Bond.
Men etter en uke med sol, smøring, moussaka, fetaost og øl, begynte vi rett og slett å bli mettet, på både den ene og andre måten. Vi savnet Norge, den norske høsten er da ikke så ille, resonerte vi. Og med det, hoppet vi på det neste flyet nordover. Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur. «OPA!»
Globetrotter. Så tok vi en svipptur til Barcelona. Mest for å kjenne sola på kroppen, vite at den fortsatt finnes og få et hint av farge før høst og jobb og studier kommer. Men også for å fråtse i tapas. Punktene på programmet var essensielle, men få, ergo fikk vi tid til å gjøre litt annet også. Som å traske gate opp og gate ned, bade (i myldret av nakne menn, toppløse damer og sjokkerte amerikanere), spise is, drikke øl og mojitos, prøve det yrende nattelivet og sånt noe.
Temperaturen var behagelig; de skyggelagte smågatene i Barri Gòtic og El Born var svale og passet perfekt til butikktråling og tapasspising; strandliv på La Barceloneta i deilig solsteik la til rette for bading. Speedo-faktoren var høy, som forventet. Hist og her var de ekshibisjonistiske som også ville sole de edlere delene. Vi lot oss ikke vippe av pinnen, men for de amerikanske turistene ble møtet med europeiske badenymfer et vel stort kultursjokk, kunne det virke som.
En tur innom Sagrada Família er vel obligatorisk når man først er innom Barcelona. Antoni Gaudís spektakulære, nygotiske basilika ble påbegynt i 1882. Etter planen skal den stå ferdig i 2040, og er per i dag altså for en byggeplass å regne. Et fantastisk skue er den uansett. Likte spesielt tyggiskunsten i tårnenes vindusglugger; – et folkelig bidrag?
Og språkrådet fikk mye reklame på denne turen, via det praktiske nettet Steffen gikk rundt med. Men så, etter en lengre ventetid på Chales de Gaulle, tok vi flyet tilbake til Oslo. Mettet på patatas bravas, chorizo og serveza, turister, solkrem og kartlesing. Nå ville vi hjem. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og vi er nå litt mer klar for høsten. 
