Bokomtale. «Vi sitter i solen i bakgården i Sandefjord fengsel og er spesialister i framtid. Snart. Senere. Når jeg kommer ut. Når jeg får jobb. Når jeg treffer den rette. Når jeg blir rik. Rusfri. Med alderen vil du forstå. Bare vent! Ja, vi venter. Så skal vi ut og høste frukter.»«Det var 30 absurde dager,» sier forfatter Vigdis Hjorth til Klassekampen. Etter å ha sonet en dom for fyllekjøring, har hun nå meldt seg inn i organisasjonen Wayback, hvis hovedoppgave er å hjelpe straffedømte tilbake på rett spor etter fengselsopphold. Vigdis Hjorth mener alvor!
Albert Camus skriver om det absurde i
Myten om Sisyfos, om mennesket i en verden uten mening. Sisyfos er blitt dømt av gudene til å for evig tid rulle den samme tunge steinen oppover en bakke, bare for å oppleve at når han kommer til toppen, ruller steinen ned igjen og han må begynne på nytt. Sisyfosarbeid: det endeløse, meningsløse. Menneskenes åk? Men Camus’ konklusjon – og dette er interessant – er at vi må gå ut fra at Sisyfos er lykkelig.
I høst kom Hjorth ut med romanen
Tredve dager i Sandefjord. Den handler om dramatiker Tordis som har kjørt i fylla og må sone i Sandefjord fengsel. Tordis innser at fengselsoppholdet vil bli en sjelsettende opplevelse, og tar med seg boka av Camus. Som akademikere flest søker hun svar i litteraturen, selvfølgelig.
LIV OG LITTERATURGjennom media har vi altså fått vite at Vigdis og Tordis deler skjebne. Vigdis har latt seg avbilde bak sprinkler på forsiden av VG:
Snakker ut om livet i fengsel.
Skal man bli oppgitt, nysgjerrig eller likegyldig? Vigdis Hjorths romaner befinner seg ofte i grenseland mellom virkelighet og fiksjon, det har så å si blitt et varemerke for henne, og høstens nykommer er nok en bok i mytebyggingsbunken.
Både Vigdis og Tordis er velutdannede kvinner fra middelklassen. Begge har møtt fengselslivets realiteter, samfunnets skeive eksistenser: narkomane, smuglere, NAV-misbrukere, barnemishandlere. Begge har delt hverdag med dem, sydd vinhøner i systua, sett Hotel Cæsar i tv-stua, spist måltider, spilt bingo, sittet i røyketeltet. Begge tilpasset de seg kutymen i redsel for å bli utstøtt av de utstøtte.
Utenfor romanens rom gjør Vigdis Hjorth et poeng av å dele historie med Tordis. Men selv inne i fiksjonen finner man henne. En såret elg blir på slutten omskrevet til en såret hjort: «det er hos meg jeg skal være, ikke der ute, ikke inne i Sandefjord, her venn med meg selv den skadede hjorten, bandasjerer foten og hvisker godord i øret på den, jeg skal prøve å ikke forlate deg mer.» Spørsmålet er om Hjorth står i veien for historien. Kan man lese om Tordis uten å ha Vigdis i tankene?
KLASSEKONFLIKT«Hvis du vil vite hvordan et samfunn er, skal du gå til dets fengsler,» er Dostojevskij-sitatet boka åpner med. Kanskje skal vi være glad for at forfattere en gang i mellom blir bura inne slik at vi lovlydige skal få en tilstandsrapport: «De’kke det at jeg anbefaler sex og dop, sier Marita, – men det har alltid funka for meg.»
Sånn står det til, og det er altså ikke spesielt vakkert, kan man tenke. En fremvisning av samfunnets skyggesider. Men er dét egentlig romanens prosjekt?
Hjorth har tidligere skrevet om møter mellom mennesker fra ulike samfunnslag. I romanen
Hjulskift fra 2007 innleder litteraturprofessor Louise et forhold til bilselger Truls. Skildringen av et kulturkræsj mellom arbeiderklasse og kulturelite er vellykket i
Hjulskift fordi blikket hele tiden problematiseres. Truls har også en stemme, han kritiserer Louises fordommer. Hun er også i forandring. Historien blir en fremvisning av ulike perspektiver. Men hva skjer så i møtet mellom en overbeskyttet middelklassekvinne og mennesker som lever utenfor og bortenfor loven?
Tredve dager i Sandefjord er en førstepersonsfortelling; blikket tilhører en høyt utdannet middelklassekvinne fra Bærum. Faren for at dette blikket blir ovenfra og ned i møte med de andre fangene i fengselet, er stor. Men fokuset for fortellerens blikk i denne historien er ikke først og fremst de andre innsatte, men situasjonen de sammen er i. Hvis Tordis er noe i fengsel, så er det selvutslettende. Hun er plassert i et vakuum i tredve dager, og det eneste som holder henne oppe er tanken på den første ølen hun skal ta på den lokale puben når hun slipper ut.
TILSTANDENS STILLSTANDFølelsen av absurditet kan slå hvilket som helst menneske i ansiktet på hvilket som helst gatehjørne, forteller Camus. Du fødes og skal dø, og så er det bare å fylle opp tomrommet mellom disse to. Hvilken mening kan det gi? Eksistensfilosofene vil nok heller spørre: Hvilken mening gir du det? Mennesket i møte med en verden som når alt kommer til alt ikke gir så mye mening. Skal man ty til selvmord eller flykte inn i en religiøs tro? Nei, formaner Camus. Dramaturgisk sett er livet en dårlig konstruert historie, for det munner ikke ut i noe klimaks, ikke noe vendepunkt, i det minste ikke hvis man tror at døden er slutten. Skal man så akseptere livets meningsløshet?
«Vi gjentar oss selv for det skjer ikke fornyelse i fengsel,» sier Tordis i boka.
«Selv om jeg skjønner at jeg skal være der, så er det helt absurd, fordi jeg ikke lærer noe, jeg tilbys ingen vekst og ingen forandring», sier Vigdis til media.
Fengselslivets rutiner og kjedsommelige gjentakelser, de innsattes stagnering og dagenes forutsigbarhet, er et av romanens formgrep. Som en labyrint man aldri kommer ut av. Å telle dager gir ingen hensikt når alle dager er like: klaustrofobi. «Dagene jeg var der beveger seg liksom i én retning, ansiktene jeg møtte der i en annen, og nå etterpå er det vanskelig å avgjøre hva som var dager og hva som var ansikter.» Fortellingen har ikke noe plot, ingen logisk konsekvens boken skal munne ut i, rammen er tredve dager, 265 sider. Selv språket bygger opp under den monotone følelsen av stillstand. Jeg tar meg i å være spent på om Tordis får kursbeviset hun har så lyst på etter å ha fullført 28 timer med restaurant- og matfag. Det får hun, og jeg puster lettet ut. Som romankonsept er det risikosport.
I Hans Olav Brenners intervjubok
Om å skrive forteller Hjorth om sin egen poetikk:
«Jeg husker Jan Kjærstad en gang opererte med to typer romanforfattere, de som først og fremst var opptatt av romanen som konstruksjon, og de som var opptatt av stemmen (…) jeg synes jeg forsto hva han mente den gangen og definerte meg straks som en som er opptatt av stemmen. Det handler om å finne stemme til stoffet, den stemmen tematikken kan forløses i.»Mangel på progresjon, mangel på hendelser. Stillstandens absurditet. I Samuel Becketts
Vente på Godot kommer ikke Godot. Det forløsende øyeblikk kommer heller ikke i
Tredve dager i Sandefjord. Og Sisyfos fortsetter å rulle steinen.
Kan man annet enn å grøsse på ryggen?
Men skal man synes synd på Tordis?
FØDT SÅNN ELLER BLITT SÅNN?Noen ganger faller man, og hvis man er heldig kan man reise seg opp og gå videre. Tordis, med sine ressurser, kan tilsynelatende komme ut igjen til samfunnet og leve sitt liv. Tredve absurde, intetsigende dager er likevel bare tredve dager. Den narkomane, som drømmer om å komme ut av fengsel for å sette sitt neste skudd, er kanskje ikke like heldig. NAV-misbrukeren. Den voldsdømte. Brannstifteren. Barndom, tenker Tordis, det er også en dom, og de fleste i fengslet er dømt, ikke til tredve dager, men til et liv.
«Det er din egen skyld at du befinner deg der du befinner deg. Skal du kreve også nå, komme her og komme her? Nei, det er ikke det. Tror jeg. Ikke meg det handler om. Tror jeg. Men de kvinnene jeg sitter sammen med, disse ganske små fiskene, når de først er samlet i Sandefjord. Hva med å by dem noe oppbyggelig. Noe å vokse på. Noe overskridende så de kunne kjenne seg løftet.»Frihet er et spennende begrep, det motsatte må være ufri, fanget. Mens Tordis sitter i fengsel er Norge midt inne i Harald Eias TV-serie
Hjernevask. I fengselet ser de Hotel Cæsar, men Tordis smugleser avisa for å følge med på debatten. Er det arv eller miljø, spør hun seg, og ser på sine medfanger. Født sånn eller blitt sånn? For mennesker i fengsel er frihet noe helt konkret, det som kommer etterpå. Fremtiden. Er det så lett?
Tordis har med seg
Myten som Sisyfos i fengslet, men orker ikke åpne den mens hun er der. Kanskje skulle hun gjort det, tenker jeg. Kanskje skulle hun hatt en liten lesesirkel for Heroin-Kristina, Amf-Ingelill og de andre innsatte. Kanskje til og med de ansatte? Så kunne de spurt seg:
Hvordan kan vi tenke at Sisyfos er lykkelig?
Jo, fordi han er herre over sine dager, hans skjebne er hans sak, som Camus skriver: «Også han dømmer at alt er godt. Dette univers som fra nå av er uten herre, forekommer ham verken goldt eller intetsigende. Hvert eneste korn i denne sten, hver eneste mineralbit av dette nattmørke fjell, utgjør alene en verden. Selve kampen for å nå høyden er nok til å fylle et menneskehjerte.»
PÅ TRYKK I TIDSSKRIFTET FILOLOGEN 4/11.
