Godt nytt år 2012!

 Inn med det nye! 

Ordkamp

 Feud.  Mamma fikk iPad i bursdagsgave i sommer. Nå er hun i full gang med å lære seg Wordfeud, den nye farsotten. Jeg ser mitt snitt til endelig å ha noen å vinner over, da Steffs er nær uslåelig. Let the games begin!

To all of you from all of us: Merry Christmas!

 Jul.  Så var den her. Jula! Endelig. Dina poserer velvillig forran juletreet på julaften, vel uvitende om hva pakkene inneholdt. Og vet dere? Jeg fikk så mye fint! Og flott. Ganske greit. Men uansett så er det gøyere å gi enn å få. Og pakke inn gaver. Og finne tape som er gjennomsiktig, og merkelapper fra Liberty i London, f.eks! Bare se hvordan det kan gjøres:

Fuglefoto

 Fugler.  I Åfjord tar vi blider av fugler, mens vi venter på jula.

JUL: trend spesial

 Stjerner og pakker.  Skal man velge gull eller sølv eller grønt eller blått eller hvitt eller en helt annen farge? Skal man gå for glitter og glamour eller stramt og stilfullt? Billig, tynt og glorete eller dyrt, pompøst og beglitret? Skal det være nisser, engler, kongler, snøkrystall eller ekorn? Det er mange valg som skal tas når det gjelder innpakning av julegaver, og du trenger ikke bry deg. Men uansett: det er rødt kraftpapir med hyssing som er dette årets pakketrend ... har jeg bestemt. Merkelapp med hjerte er heller ikke feil. Nissefritt, stramt og tradisjonelt. Ingen nederstpåKarlJohan-faktor. Kjør debatt!

Advent

 Førjul i Oslo.  Snøkula på bordet; ristes ved leilighet. Lilla blomst i vindu; ventetid. Isholke og uegna sko; fare. Snart jul; takk & pris. Men julegavehandling tar på... til info.

Jul i hus!

 Desember.  Ja, du leste riktig, vi er nådd desember! Hvilken julefryd! Blir du stressa? Det blir ikke vi foråsidetsånn! For alle som kjenner oss, vet at desember betyr nesten alt! På en måte! Jeg bretter papirstjerner igjen, er på brettekjøret, kommer ikke utenom, folk vil ha, jeg gir etter. Men i år har det gått jævla fort. Jeg produserer 10 stk i minuttet! Minst! Neida. Joda. Uansett! Selv om Erlos er fryktelig opptatt med eksamen, har det på en måte blitt jul. Vi drikker julebrus, spiser pepperkaker, spiser klementiner, brenner røkelse, selv om vi har blitt immune og ikke merker lukta lengre. Men fint er det! Og jaggu såg vi ikke Home Alone i går! Noen sier kanskje vi brenner av kruttet for tidlig — men hallo, vi kan ikke stå på julaften å nyyyyte, for så å våkne opp 1. juledag og tenkte: «Hva faen var det? Var det det hele?» Jula må utnyttes. Haha. Det er en grunn til at butikkene begynner tidlig med julevarene; det er meininga du skal spise pepperkaker fra august!
Use it! Abuse it!

Noen har allerede bemerka at det kanskje er rart med juletre før 2. søndag i advent, men det er det ikke! Det er faktisk helt vanlig hos oss! Når sant skal sies: vi var bittelitt forsinka. Sånn er det avogtil. Jeg tenkte det var smart å kjøpe juletre i dagslys for en gangs skyld, så med klar bestilling fra eksamen-Erlos, var saken enkel: «Træet må værra høggt, smalt, teittjh og fint. Itj ring.» Jeg gikk til stedet juletre selges. Jeg visste jo det kom til å være mange å velge mellom. Jeg ville ha edelgran, men oppdaga fort at det ikke finnes en høy, smal og tett edelgran. Jo høyere trærne var, jo bredere ble de nederst. Måtte lete videre. Ble usikker. Ubesluttsom. Ringe Erlos. «Æg kan itj hjælp dæg med det derr.» Måtte ta valget sjøl. Det sto mellom to. Jeg tok det ene. Haha. Betalte latterlig lite. Reiste hjem. Pynta det. Hadde på lysa og alt. Erlos gløtta opp fra eksamensbøkene for å få med seg the big reveal. Jeg hadde i kontakta. Vi rakk ikke en gang å si «WOW, så fint» før hele driten kortslutta. Faen. Og dette var lørdag, typ halv ni om kvelden. Ingen julelys på treet? Mens Erlos fabla om søndagsåpne butikker, ringte jeg broren min. Han blir alltid ringt når det er krise i heimen, som skrustørrelser og andre vanskeligheter. «Dere kan ha levende lys» var hans beste råd. «Telys da, eller?» sa jeg, og skjønte plutselig at det var en spøk. For å gjøre en lang historie kort (endelig tenker du kanskje, du som har lest helt ned hit): Søndagen kom. Jeg kjøpte lys. Hadde på lysa. Og nå lyser det! 96 stk faktisk! Pust!

9,3 hyllemeter bøker

 Etterspurt.  Tenkte at jeg skulle endelig gi etter, for folk har masa helt sjukt etter å få se den ferdige bokhylla! Så her har dere 9,3 hyllemeter bøker — sikkert en våt drøm for enhver bokhandler!

Mission: Impossible

 Sjølbygd.  Noen som husker når Erlos la ut følgende budskap: I want a boy who will build me bookshelves? Jeg kan avsløre at det har han fått!
Det var ikke bare enkelt, og ikke for å høres ut som en eiendomsmegler nå: alt i denne bydelen er bygd skjevt. Visstnok. Jeg har jo vater, og den viste at det var rett, men når man såg det på avstand, så var det virkelig IKKE i vater. Så hvordan bygger man noe beint når alt av referanse ellers er skjevt?
Vi bestilte materialet i sommer som har stått i en stabel helt til nå, for jeg fant ikke på en lur måte å bygge det inn i en nisje, der bakveggen er skjev. Jeg var maktesløs, tenkte at dette var mission impossible. Jeg var på god vei til å gi opp, vurderte materialet som ved til vinteren. Men så var det en søndag i begynnelsen av november jeg fikk ånden over meg, jeg leita fram drillen og med litt makt og tight fit så gikk det på et vis! Så etter maling (Erlos har malt hylla 4 (fire!) ganger) og flere kilo sparkel: vips, en bokhylle! Vi har i ukesvis løsemiddelskada oss, men hallo, SÅ verdt det!

PS: hylla er allerede full av bøker, men det var ikke lett å ta bilde av det, så det kan komme i et nytt innlegg fra bokhandlaren sjøl!

Greier Erlo ikke kaster om han finner under treet

1. Fra spillfantomet til vinterens småstunder: Nintendo 3DS (sort) med spillet Super Mario 3D-Land. 2. Fra den kvalitetsbevisste til søttanna: Mariannedrops. 3. Fra den omtenksomme til kalde vinternetter: pysjamas (str:S). 4. Fra den litterære til den nye bokhylla: Tomas Espedal Imot Naturen (bok). 5. Fra globetrotteren til kvelder foran peisen: Simen Ekern Roma (Bok). 6. Fra kulturkjerringa til Ibsen-fantomet: Henrik Ibsen Collection (DVD). 7. Fra den motebevisste til siste skrik: Fashion Collection (DVD).8. Fra den artige til seriefantomet: Abolutt fabelaktig 1-5 (DVD). 9. Fra nordisten til den filmglade: Hamsun samleboks (DVD). 10. Fra den strikkeglade til kalde føtter: Ullsokker.
11. Fra den rike til den iPad-løse: Ipad2.

 Ønsker for 2011.  Dersom du tilfeldigvis a) ønsker å slenge til meg en julegave i år, men er i total uvisse om hva du skal finne på, eller b) ønsker å slenge til meg en julegave i år, men absolutt ikke vil gi meg noe jeg faktisk vil ha, eller c) lurer på hva jeg håper noen andre skal finne på å gi meg, så er dette et lite utvalg av greier jeg for eksempel kan bli veldig glad for.

London calling!

foto: privat

 Bereist.  Jeg har jo helt glemt å skryte at jeg har vært å reist igjen! For noen uker siden var jeg en langhelg i London sammen med jobben, og så fant jeg disse fine Instagram-bildene jeg hadde tatt! Dette er altså det jeg så rett utav vinduet fra hotellrommet. Ganske fint, ikke sant? Veit!

foto: privat

Dette såg jeg også utav vinduet — området er Russel Square for de av dere som interesserer dere for den slags, og flaks for alle på hotellet at det var festival der hele helgen! Opplegget virka ganske fritt — jeg var ikke der, foråsidetsånn!

foto: privat

Men hvor var jeg da? Jo, stort sett i Covent Garden — ganske greit område! Dette var fra søndagen, dagen vi dro, og det var spesielt greit. Sol også! What's not to like?

Livstegn

foto: via adventurousdesignquest

 Oppdatering.  Det har vært stille her, på bloggen altså! Det blir bemerket. Og det er synd, for vi vil jo gjerne at alle våre trofaste lesere skal få valuta for penga! Noe å lese på! Noe å tygge på! Men blogginnlegg kommer. Vi har nyheter! Ting skjer! Det er helt sjukt! Men til noe helt annet: helt siden jeg såg dette bildet i forrige uke, så har jeg ikke slutta å tenke på det! For det her kunne på en måte vært vårt kjøkken. Om vi hadde snudd litt på ting, men uansett! Jeg tror vårt kjøkken er pittelitt bredere. Men vinduet stemmer på en prikk! Så det er kanskje sånn (layoutmessig, altså, don't get me started!) vårt eventuelle fremtidige kjøkken kunne sett ut. På en måte. Until later!

Tam Jeanne d'Arc

Forestillingen om Jeanne d’Arc kunne utfordret og gitt nye, viktige perspektiver til et Norge etter 22. juli. Det greier den dessverre ikke.

ANMELDELSE AV JEANNE D’ARC – PROSESSEN MOT GUDS KRIGER/ NATIONALTHEATRET HOVEDSCENEN

AV: Friedrich Schiller / Paul Claudel / Robert Bresson.

/ Bearbeidet av Victoria H. Meirik og Mari Vatne Kjeldstadli.

REGI: Victoria H Meirik

På Nationaltheatrets hovedscene ruver reisverket til et amfi. Lengst frem på scenekanten står en trestol med et mikrofonstativ foran. Det er rettssalen hvor den kvinnelige krigeren Jeanne d’Arc (Kjersti Botn Sandal) skal dømmes til døden for kjettervirksomhet. Historien er kjent, men spørsmålet rundt hvorfor og hvordan noen i Guds navn kan rettferdiggjøre blodig krig, er interessant og relevant, ikke minst for oss i Norge i dag.

Teatersjef Hanne Tømta har uttalt at forestillingen kan gir nye perspektiver til terroren 22. juli; altså gjennom den historiske personen, den helgenkårede og martyrerklærte Jeanne d’Arc. Når skuespillerne kommer ut på scenen, blir det raskt tydelig at publikum ikke kun skal være tilskuere til denne rettsaken, vi skal også felle en personlig dom. Ideen er god; det kunne blitt så bra!

MANGLER SENTRALISERINGSPUNKT

Rettsaken er rammefortellingen og ved hjelp av stadige tilbakeblikk får publikum se veien fra barndom, via kallstanken, ut i krig, til fangenskap og dødsdom. Den retrospektive dramaturgien regissør Meirik og dramaturg Mari Vatne Kjeldstadli benytter, er velkjent og har gjerne som hensikt å oppklare en nåtidig situasjon via fortidige hendelser.

Jeanne er altså ei seksten år gammel jente som mellom år 1428 og 1431, under hundreårskrigen mellom Frankrike og England, i Guds navn leder de franske styrkene til flere seire over den engelske hæren. Det er mange spørsmål som kan undersøkes her. Men Meiriks forestilling vakler i mangel på sentraliseringspunkt. Er Jeanne kun en gal person som hører stemmer? Er hun en religiøs fanatiker eller et produkt av sin tid? Er hun en visjonær? Er hun en sterk kvinne? De dramaturgiske grepene fungerer ikke etter hensikten, fordi historien som skal fortelles mangler en overordnet idé.

PROSESSEN MOT GUDS KRIGER

Den lille, forvirrede jenta vi ser på tiltalebenken fremstår ikke som en sterk kriger, drevet av et absolutt kall. Hun hører stemmer, er forvirret og famlende. «Har Herren sagt du skal slå i hjel?» lyder spørsmålet. Men at Jeanne handler som hun gjør av ideologiske grunner, er ikke en plausibel forklaring i Nationaltheatrets oppsetning. Hun er blitt redusert til en gal person med stemmer i hodet.

Med sommerens terrorangrep friskt i minne har vi kanskje behov for å tenke at slike ekstreme handlinger er en forstyrret persons verk. Men er det noe vi som publikum trenger i dag, og som kunsten og teateret kan hjelpe til med, så er det å få andre og nye perspektiv. Eksempelvis vet vi at noen har et verdenssyn som er radikalt forskjellig fra majoritetens. Holdninger som i våre dager stort sett foregår i mørke avkroker på internett og sjelden ser dagens lys. Å avskrive dette som sinnssykdom kan i verste fall være farlig. Jeg ønsker å bli utfordret på om, og i tilfelle når, ekstreme handlinger kan forsvares. Meirik gjør den brennaktuelle tematikken så ufarlig at det grenser til uinteressant. Ved å gjøre Jeanne d’Arc gal tar hun heller ikke høyde for at verden så annerledes ut på Jeannes tid; religiøse beveggrunner var nok mer legitimt i middelalderen enn det er i dag.

KVINNELIGHET OG MAKT

Jeanne d’Arc er første oppsetning av regissør Meiriks scenetriologi om kvinnelighet og makt, til våren setter hun opp Frøken Julie på Amfiscenen. «Makt er et begrep som tradisjonelt knyttes til menn. Men hva hindrer kvinner i å utøve makt, og hvilke forventninger stilles til dem som faktisk gjør det? Det er dette jeg synes er interessant å sette søkelyset på,» sier Meirik til bladet National. Prosjektet er interessant og viktig, men hvordan kommer tematikken frem?

På scenen er kontrasten mellom den enslige kvinnen, og den store gruppen gravalvorlige menn som skal vurdere hennes skyldspørsmål, slående. Det bærer vitne om et patriarkalsk system, med menn som de dømmende og kvinnen som den dømte.

Jeanne blir konfrontert med at hun går i en manns klær; faren kommer ved flere anledninger trekkende med et gigantisk skjørt som han med makt presser på henne. Av inkvisitoren blir hun spurt «når skal du gå tilbake til ditt eget kjønn?» Jeanne svarer at «som kvinne ble jeg slått, og en soldat ville voldta meg», og det er begrunnelsen for at hun valgte å kle seg som en mann.

Hva er kjønn, hvilke føringer skal det gi? Vi ser fortsatt kjønn som noe binært, to klare kategorier med absolutte forventninger knyttet til seg. De som ikke utøver sitt kjønn «rett», blir straffet for det. Straffen for Jeanne d’Arc ble rettsforfølgelse og brenning på bålet. Det blir ikke norske kvinner i dag, men fremdeles blir kvinner voldtatt fordi de er kvinner. Dessverre blir denne problematikken kun berørt i en bisetning av Nationaltheatrets forestilling, og jeg gikk ikke ut av salen med et akutt behov for å forbedre verden.

TAM JEANNE D’ARC

Jeanne står lenge fast i sin overbevisning, men tilstår tilslutt, etter en falsk lovnad om frihet, at hun ikke hadde Guds velsignelse for sine handlinger. Dette er sterkt og veldig godt spilt av Kjersti Botn Sandal, og hennes tolkning av Jeanne kommer endelig til sin rett. Men når inkvisitoren (Bjørn Floberg) så henvender seg til publikum og holder en appell om menneskenaturen og hvor skremmende den kan være, gir det ikke den effekten det kunne hatt. Det åpner ikke for et perspektiv rundt det som skjedde 22. juli – som kunne vært en grusom og viktig parallell – eller om hva det vil si å være en kvinne som tar makt. Regissør Victoria Meirik inviterer til diskusjon, men gir ingen tema det føles prekært å diskutere.

Jeg skulle ønske meg en mer spekulativ forestilling. Godt teater kan berøre, utprøve, konfrontere og provosere sitt publikum. Ingenting av dette lykkes Nationaltheatrets oppsetning med, selv om temaene ligger der.

Så når den nakne Jeanne tilslutt brenner på bålet, føler jeg verken glede eller sorg. Jeg føler likegyldighet.

Anmeldelse står på trykk i Filologen 03/11

Soverom #1

1. speilet mongstad fra ikea. 2. hang it all, limited edition i valnøtt, fra vitra. 3. plakaten wake up and smell the rutine av wasted rita.
4. componibili fra kartell. 5. mega dot bed cover fra hay. 6. stolen dsr fra vitra. 7. lampen signal fra jielde.

 Planer.  Vel. Vi er ikke akkurat i takhøyde ennå. Men det kommer. Straks. Veggen lar vente på seg! Etter planen skal det skje en eller annen gang, helst før jul (jeg vet, man legger alt til jul, det har jeg skrevet om her), og da blir det topping out ceremony! Det blir stas. På norsk høres det ikke like gøy ut, har ikke samme schvongen, heter Kranselag, jeg tenker dette når jeg hører ordet! Ideen er å sette en grein eller lignende i mønet når huset er under tett tak. Det blir vel ikke helt det samme vi kommer til å gjøre, men kanskje vi kan drite i greinen og erstatte det med et juletre attistan? Jeg skal legge ut bilder av hvordan juletreet kan være også, jeg lover. (Man kan ikke brenne av alt julekruttet i oktober heller! Jeg vet dere ivrige lesere gleder dere til jul, men kom igjen, nå må vi ikke forspille oss!)

Uansett. Øverst ser man moodboard med hva som kommer til å være på soverommet, uansett. Disse tingene kommer til å være esensielle i rommet. (Æsj. Der følte jeg meg litt som ei eller anna som er ansatt i et interiørblad for å skrive svada bildetekster, på norsk da, i stedet for Lorem ipsum) Og selvfølgelig, senga da. Den må med. Men litt overflødig i denne sammenheng!

Å elskalere ... dikt igjen

 Dikt.  Tid for dikt igjen. Velimir Khlebnikov, en av de store russiske poeter i det tyvende århundret. Vi snakker futurisme. En språkkunstner av dimensjoner (selv om jeg ikke behersker russisk, så tar jeg denne fantastiske gjendiktningens ord for det), som bruker neologismer for å undersøke og utvide språkets muligheter. Smukt! Diktene i «Tidens ingenkonge» er gjendiktet av Mikael Nydahl og Gunnar Wærness, utgitt på Aschehough i 2011. Smakebiten nedenfor har ikke noe navn, men temaet er kjærlighet. Spesielt godt liker jeg ordet «elskalere», som burde bli et permanent medlem av den norske ordboka!


Jeg, en elsk, be-elsket av elskerske,
har elsket til meg i elskheten, nedelsket meg,
de elskelige elsklendinger, de elskaktige elskbygdinger elsker jeg,
å gjenelske, med elskinner og elskører, elsker jeg,
elskens elskatt i elskheimen elsker jeg,
å overelske, å hinelske,
å elskalere! å oppelske!
Å utilelske uelsken elsker jeg!

(Velimir Khlebnikov — 1907)

...og vi tælle dagan!

foto: privat

 Jul.  Ja, for du trodde det var lenge til jul? Sorry, men det er det ikke! Her har jeg gått å gleda meg siden juli (jeg vet, jeg er laga sånn — ser alltid framover, er ikke i nuet, shit, må jobbe med det, men uansett) og så viser det seg at det er 100 dager igjen! I dag! Og 100 dager? Hvor lenge er det egentlig? 100 dager er tiden du bruker pr. år på å stå i kø, kanskje.

Men 100 dager? Merker jeg blir litt stressa! For alle frister ser ut til å falle på selve julaften. (Typisk folk som pusser opp, hvorfor kunne ikke folk brukt 17. mai som frist?) Alt dette skulle jeg ønske var ferdig før jul:

◙ Vegg m/døråpning og helst en dør
◙ Innebygd bokhylle
◙ Fauxdenza
◙ Male soverom
◙ Skyvedørsgarderobe entré
◙ Hylleløsninger bad
◙ Henge opp lampe på kjøkken

Men jeg synes det alltid er lettere å måle hvor lenge det er til jul, med å gå tilbake i tid. 100 dager bakover var 7. juni!
Så hva gjorde du 7. juni? Husker ikke? Eller husker du? Dette kan vel gi en pekepinn om hvor lenge, eller hvor kort tid det
er til jul!

IN RETROSPECT: Jeg synes ikke det er spesielt lenge siden, ved å bla litt i mailboksa og på telefonen så kan jeg avdekke alle mine bevegelser
7. juni 2011. For min del var dette en tilsynelatende normal tirsdag, jeg MMS'a skruer til nordvestlandet (lang historie, man tager hvad man haver, skulle montere en bordplate, måtte finne ut hvor korte skruer jeg kunne bruke foråsidetsånn) og solgte møbler på FINN.

Essay: Drømmen om Vigdis Hjorth

 Essay.  Dette er et essay jeg skrev for tidsskriftet Filologen (2/11). Temaet var helter, og min tekst handler om mitt noe ambivalente forhold til forfatteren Vigdis Hjorth. Og ja, jeg spiller på sex, folkens. Hele bladet kan leses her.

 DRØMMEN OM VIGDIS 
Forleden hadde jeg en drøm om Vigdis Hjorth. Jeg tror i det minste det handlet om Vigdis Hjorth, helt sikker er jeg ikke. Drømmen foregikk på følgende måte: Vi er på soverommet til mine foreldre, Vigdis og jeg, sitter på sengekanten og drikker et glass vin. Så ber Vigdis meg gå inn på badet og ha sex med den gamle, feite, hårete mannen som befinner seg der. Og uten videre spørsmål, fullstendig ukritisk, rusler jeg inn på badet og har sex med den gamle, feite, hårete mannen. I Vigdis’ regi har jeg sex med en fremmed mann på mine foreldres bad. Jeg pleier ikke huske drømmer, men denne sto krystallklart for meg da jeg våknet, og selv nå, en god stund senere, kan jeg beskrive gammelmannspenisen i detalj. Den er brent fast på netthinna for evig tid. Og skammen, vissheten om hvilke scenario mitt eget sinn kan produsere, rir meg ennå som en mare. Dette er forstyrrende på så mange nivå, underbevissthetens veier er som kjent uransakelige, men mitt primære spørsmål er: Vigdis Hjort, hva gjør du med meg?
     Jeg gir mamma skylda for min litterære smak. Jeg antar at hun projiserte sine litterære helter over på meg, sin yngste sønn, siden hun aldri fikk en datter å dytte det på. Dette resulterte i at jeg fikk et stort, sterkt knippe kvinnelige forfattere inn med morsmelka. Jeg klandrer ingen for at jeg ble som jeg ble, men nevnte hendelse var faktisk andre gang Vigdis Hjorth opptrådte i mine drømmer. Hun har blitt min mare, skikkelsen fra norrøn mytologi og germansk folketro som sitter på brystet mitt når jeg sover og rir meg inn i en verden jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til.
     La meg presisere at jeg setter stor pris på Vigdis Hjorths forfatterskap. Hun skiver innsiktsfullt, poetisk og politisk. Dessuten må man elske en forfatter som tar livet av karakterene sine med selvinnsikt som våpen. Til tider — og på sitt beste — er Hjorth en sadistisk seigpiner som dveler ved de vonde følelsene, avmakten og rådvillheten hos sin kvinnelige helt. Hun piller i bortgjemte og glemte sår og gir helt(inn)en gradvis innsikt med intravenøs infusjon.
     Hjorths kvinne er i stand til erfaring, selverkjennelse og forandring, men til tross for dette får resultatet av hennes indre feltarbeid ofte destruktive følger. Hun er «naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme», for å sitere Zapffe. Det er kvinnen som ikke greier å slå seg til ro med sin tildelte rolle, men som ofte heller ikke er i stand til å gjøre noe med den. Når hun bryter ut, mister hun fotfestet og så går det rett vest.
     Det er ikke for ingenting at Hulda Kråkefjær i Tredje person entall (2007) skriver hovedoppgave om eksistensfilosofen Kierkegaard. At mennesker er frie vesener som tar selvstendige valg, via sjelekvaler og engstelse (sykdommen til døden) er også Huldas lodd. Hennes liv blir en studie i menneskelig undergang — historien en nedadgående spiral — hvor vi alt fra starten av vet at det ender med selvmord. Resten av boken er forklart som en selvbiografi i tredjeperson entall og forsøker å gi svar på hvorfor det gikk som det gikk.
     Man får selvsagt ikke noe entydig svar. Kanskje er Hulda bildet på kvinnen som forsøker å tilpasse seg rollen som kvinne, justere seg mot det mannlige, objektiverende blikket, samfunnets blikk, har inkorporert det i sin egen kropp.

Så sitter jeg altså med en følelse av at kvinnen ikke er så fri som hun burde være. Jeg leser videre, og Hulda Kråkefjær sier: «Det skal styrke, hardt arbeid, men særlig stor vilje til for å motarbeide dette (det mannlige, min presisering) blikkets makt over psyken (…)» (s. 135) Hun fascineres, forundres og frastøtes av det, men er på samme tid avhengig, hun trenger å føle seg begjært. Og Simone de Beauvoir klinger malmfullt i øret mens jeg leser. I Det annet kjønn skriver Beauvoir at det som på en spesiell måte definerer kvinnens situasjon, er at hun «oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre (…)». Så er Hulda Kråkefjærs prosess muligvis den å komme fra tredjeperson til førsteperson, fra hun til jeg. Og jeg heier på den hjorthske kvinnen, ønsker henne selvsikker, sterk og fri. Jeg tar meg selv i å forbanne det mannlige blikk og den mannsdominerte verden, og jeg lar meg opplyse og påvirke av Hjorths taktfaste insistering.
     Men så lukker jeg boka — våkner av drømmen — og lurer på hvor jeg er. Et sted inni meg roper en fortvilt, forurettet manndom opp: «Jeg er ikke mannen i Hjorths bøker!» Amerikanerne kaller det for «white man’s guilt», en arvet skam over hva tidligere generasjoner og mennesker helt ulik deg selv gjør og har gjort. Hjorth forsker på kjønnene i sine bøker, har uttalt at hun ønsker å forstå mannen og hans seksualitet — en seksualitet som kan brukes som våpen i krig; det er ikke bare problemfritt.
     Det er alt annet enn problemfritt: I mange konfliktområder er voldtekt av sivilsamfunnets kvinner og barn systematisk og planlagt. Det ydmyker og demoraliserer, og det er menn som står bak. Samtidig er det ikke mannen eller den mannlige seksualiteten som gjør dette. Er det?
     «— Kunne du voldtatt, spør hun Bo om natten, de har elsket, hun elsker ham, han ligger på ryggen og røyker. (…) — Jeg kan forstå aggresjonen, sier hun, — hatet, volden, sinnet, alt det der, sier hun, — men koblet med lyst, med nytelse? Ville du fikse å få orgasme hvis kvinnen du lå over hatet deg, foraktet deg, fryktet deg, skrek av redsel?» Og Bo svarer: «— Vanskelig å være kategorisk, og ærlig, sier han, men legger til, han legger alltid noe til: — Ikke nå, vesla. Er for gammel nå, men det er ikke lett å være ung mann.» (s. 339)
     Det er kanskje ikke lett å være ung mann. Er det lett å være ung kvinne? Etter å ha lest Hjorth virker det ikke spesielt lett. Hulda sier: «Det bor en mann i henne, en voldtektsmann, en hykler, en hater, hun vil gifte seg med ham og han vil skuffe henne, mishandle henne, forlange skilsmisse, så kan hun dø.» (s. 395)

Som forfatter behøver ikke Hjorth å forsvare sine heltinner, hun behøver ikke engang være enig med dem. Jeg har derimot tenkt at jeg holder med dem, at det er snakk om en felles kamp. Men må jeg ta avstand fra noen da? Meg selv?
     Litteraturviter og mannsforsker Jørgen Lorentzen skriver i boken Maskulinitet at der homoforskning og mannsforskning i litteraturen har forsøkt å destabilisere kjønnskategoriene, har det for kvinneforskningen av politiske hensyn vært viktig «å etablere og opprettholde kvinnekategorien som noe forskjellig fra ’mannen’ (…)» (s. 12) Så må jeg jo innrømme at jeg har lest Hjorth med en tanke om at «mann» og «kvinne» ikke står i en dualistisk modell, i hver sin ende av en skala, fordi dette «fengsler kjønnene i hver sin forestillingsverden.» (Lorentzen s. 13)
     Kanskje kan man ikke lese Vigdis Hjorth uten å være bevisst kjønnsforskjellene?
     I 1999 ga Vigdis Hjorth ut artikkelsamlingen En erotisk forfatters bekjennelser, hvor hun blant annet kommer med betraktinger over hvordan hun ble en «erotisk forfatter» — og hvorfor hun sluttet å være det. Der går hun rett inn i en kjønnspolitisk diskurs og nærmest nagler fast viktigheten av å ha et klart kjønnsperspektiv:
     — Hvordan bli kjent med sin egen seksualitet når det mannlige blikket er kulturens blikk og kvinnen har inkorporert dette blikket og ser seg selv med det, kommer til kort for det, gjør seg til for det også når det ikke er noen tilstede. Hvor mye ’kvinnelig erotikk’ har den snart voksne kvinnen opplevd på film, fjernsyn, i bøker skrevet, filmet, uttenkt av menn, hvor mange kvinnelige orgasmer, instruert, regissert av menn, og når ens egne ikke ligner på disse? (s. 33-4)
     Hjorth skriver om kjønn og seksualitet. Resepsjonen av bøkene hennes har tydeliggjort samfunnets dobbeltmoral. Er du kvinne som skriver om sex, er du en erotisk forfatter. For eksempel i mottakelsen av Fransk åpning (1992). Landets anmelderne betakket seg med stort bilde, liten tekst: «Gå heller på Huk for å bli kåt», og Vigdis fikk vann på mølla, som det heter. En scene i boka er nettopp en advarsel om ikke å lese sexskildringene for radig: hovedpersonen Laura Buvik jobber i NRK. En dag hun stormer forbi en hylle i kjelleren ser hun at det står «brystholdere» på en kartong. Når hun etterpå går forbi litt langsommere, ser hun at det faktisk står «brevholdere.» Skummer man fort over, kan en lett gå glipp av det essensielle, at hjernen trekker slutninger man ikke nødvendigvis skal ta for god fisk. Men advarsel til tross, anmelderne (og sikkert flere med dem) gikk nettopp i den fella Hjorth hadde lagt ut: å lese boka med det mannlige blikket, som det den ikke var.
     Ironien i at det i drømmen min er Vigdis som instruerer, observerer og objektiverer kan lett leses som en reversering av «the male gaze». Spørsmålet reiser seg: har jeg lest min sex-skildring — drømmen — som det den ikke var? Det er jo ikke utenkelig. Det er ikke sikkert det står «brystholdere» på kartongen i det hele tatt. Jeg synes jo det er mer sympatisk om det er en poengtering av mannlig hegemoni for fall — kvinnen har inntatt regissørstolen — selv om frihet for begge (alle) kjønn bør være idealet. Men blikket mitt er et mannlig blikk, og det kommer jeg ikke bort fra. Det er her jeg blir stående rådvill. Hvis Vigdis tar regien og mitt blikk er problemet, hva står jeg igjen med da?

Hjorths kvinne lever og oppholder seg i en grenseoverskridende tilværelse, hun pusher grenser. Hun er bevisst sitt avvik og på en sadistisk, selvutslettende måte pisker hun seg selv med samfunnets normer og regler. Hjorth tilbyr ikke sin (anti)helt en skulder å gråte på, i stedet hugger hun løs der det gjør vondt. For det skal gjøre vondt! Bakenforliggende samfunnsstrukturer og en innarbeidet, bunnråtten kjønnsstereotypi er av det onde, og en enslig kvinne kan ikke alene ta det ved roten uten at det blir total kollaps. Vigdis Hjorth har selv uttalt at skam går som en rød tråd gjennom hennes forfatterskap, som noe hovedpersonene forholder seg til og må leve med, og som Hjorth selv kjenner på når hun ser tilbake på sine utgivelser.
     Skam er en følelse som nødvendigvis oppstår i forhold til noe og står i en motsetning til rådende ideer i samfunnet om hva som er normalen. Når jeg nå sitter med en følelse av skam i etterkant av drømmen, hvilken skam er det snakk om? Hvilke tabuer har jeg brutt? Er det snakk om en mannlig — eller en menneskelig skam?
     Jeg står med begge beina dypt plantet i ideen om at kjønn langt på vei er et samfunnsskapt produkt. Men mennesket har språket, og språket er konvensjoner og konvensjoner gir mening til tilværelsen. Jeg har ingen pretensjon om å utviske forskjeller — jeg heier på forskjellene — men om å fjerne barrierene. Stereotype forestillinger om kjønn kan lett bli en unødvendig hindring. Å tro at jentebabyer er preprogrammert til å like rosa er en barriere, men det er også tanken om den mannlig seksualitet som et potensielt krigsvåpen.
     — Hører du, Vigdis Hjorth?
     Og jeg tror hun hører. Og jeg tror faktisk vi er ganske enige. Og jeg tror vi kunne hatt en spennende samtale om dette på mine foreldres sengekant med et godt glass rødvin. Kanskje var det akkurat det vi hadde?
     Jeg håper jeg fortalte henne at hun har et forfatterskap som er kvantitativt og kvalitativt stort og mangfoldig, som jeg beundrer sterkt. Vigdis Hjorth er fremfor alt en uredd forfatter, det ville jeg sagt til henne, håper jeg gjorde det. Tema som den dårlige moren, alkoholisme, kjønnsroller og seksualitet går hun ofte inn i — vanskelige tema, men alltid fortalt med varme og humor. Jeg håper vi lo, at Vigdis fortalte en av sine mange anekdoter, det gjorde hun sikkert. Men det jeg tror vi snakket mest om — som må sies å være den hjorthske fellesnevner — er det eksistensialistiske mennesket, som observerer, funderer og stiller spørsmål ved sin egen eksistens. Som den forsiktige bibliotekaren Ingeborg i Snakk til meg (2010), som etter et hett forhold med cubanske Enrique, og på tampen til et definitivt katharsis-lignende brudd med sin forlorne sønn, har kommet hit: «Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent.» (s. 201) Jeg velger å ta disse ord til mine.
     «Eksistens forut for essens», sa eksistensialistene. Man er hva man gjør, og man kan gjøre hva man vil. I så måte blir ikke kjønn en barriere, men en mulighet. Hva så om Vigdis infiltrerer drømmene mine, iscenesetter tvilsomme erotiske eskapader med gamle, feite, hårete menn?
     Det var jo bare en drøm … en god anekdote.

Bokhyllekonkurranse

 Bokhylle.  NRK har satt seg fore å kåre Norges fineste bokhylle. Det er klart vi skal være med å kjempe om prisen: din egen høyde i høstens boknyheter. Det vil si 182 nye hyllecentimeter med bøker, dersom vi vinner. Mange fine bidrag er påmeldt, du kan se dem her. Vi krysser fingrene.


Dette står om vår bokhylle: «Bokhyllen er hjemmelaga, med god hjelp fra samboer og familie, og består av kasser i ulik størrelse og dybde, laget av mdf. Den har blitt utvidet flere ganger, og nå er det på høy tid med nok en ekspansjon. Hylla står i stua, og strekker seg over den ene langveggen, og rundt hjørnet. Den kan oppleves som kaotisk, men har en klar logikk hvis man legger godviljen til.

Favorittbøkene står stort sett i hylla. Hvis jeg skal trekke frem en spesiell hylle, så blir det den rett over alle de fargeglade tredukkene - der står nemlig Vigdis Hjorths bøker. Ellers er det mest skjønnlitteratur i samlingen, en del filosofi, lyrikk, fagbøker og biografier. Noen krimbøker har også sneket seg inn. Det er en pågående kamp i heimen om hva/hvem som skal få plass i kassehyllene; som bildet viser er bøkene i flertall, men hist og her har ulike kreaturer fått innpass.»