Forestillingen om Jeanne d’Arc kunne utfordret og gitt nye, viktige perspektiver til et Norge etter 22. juli. Det greier den dessverre ikke.
ANMELDELSE AV JEANNE D’ARC – PROSESSEN MOT GUDS KRIGER/ NATIONALTHEATRET HOVEDSCENEN
AV: Friedrich Schiller / Paul Claudel / Robert Bresson.
/ Bearbeidet av Victoria H. Meirik og Mari Vatne Kjeldstadli.
REGI: Victoria H Meirik
På Nationaltheatrets hovedscene ruver reisverket til et amfi. Lengst frem på scenekanten står en trestol med et mikrofonstativ foran. Det er rettssalen hvor den kvinnelige krigeren Jeanne d’Arc (Kjersti Botn Sandal) skal dømmes til døden for kjettervirksomhet. Historien er kjent, men spørsmålet rundt hvorfor og hvordan noen i Guds navn kan rettferdiggjøre blodig krig, er interessant og relevant, ikke minst for oss i Norge i dag.
Teatersjef Hanne Tømta har uttalt at forestillingen kan gir nye perspektiver til terroren 22. juli; altså gjennom den historiske personen, den helgenkårede og martyrerklærte Jeanne d’Arc. Når skuespillerne kommer ut på scenen, blir det raskt tydelig at publikum ikke kun skal være tilskuere til denne rettsaken, vi skal også felle en personlig dom. Ideen er god; det kunne blitt så bra!
MANGLER SENTRALISERINGSPUNKT
Rettsaken er rammefortellingen og ved hjelp av stadige tilbakeblikk får publikum se veien fra barndom, via kallstanken, ut i krig, til fangenskap og dødsdom. Den retrospektive dramaturgien regissør Meirik og dramaturg Mari Vatne Kjeldstadli benytter, er velkjent og har gjerne som hensikt å oppklare en nåtidig situasjon via fortidige hendelser.
Jeanne er altså ei seksten år gammel jente som mellom år 1428 og 1431, under hundreårskrigen mellom Frankrike og England, i Guds navn leder de franske styrkene til flere seire over den engelske hæren. Det er mange spørsmål som kan undersøkes her. Men Meiriks forestilling vakler i mangel på sentraliseringspunkt. Er Jeanne kun en gal person som hører stemmer? Er hun en religiøs fanatiker eller et produkt av sin tid? Er hun en visjonær? Er hun en sterk kvinne? De dramaturgiske grepene fungerer ikke etter hensikten, fordi historien som skal fortelles mangler en overordnet idé.
PROSESSEN MOT GUDS KRIGER
Den lille, forvirrede jenta vi ser på tiltalebenken fremstår ikke som en sterk kriger, drevet av et absolutt kall. Hun hører stemmer, er forvirret og famlende. «Har Herren sagt du skal slå i hjel?» lyder spørsmålet. Men at Jeanne handler som hun gjør av ideologiske grunner, er ikke en plausibel forklaring i Nationaltheatrets oppsetning. Hun er blitt redusert til en gal person med stemmer i hodet.
Med sommerens terrorangrep friskt i minne har vi kanskje behov for å tenke at slike ekstreme handlinger er en forstyrret persons verk. Men er det noe vi som publikum trenger i dag, og som kunsten og teateret kan hjelpe til med, så er det å få andre og nye perspektiv. Eksempelvis vet vi at noen har et verdenssyn som er radikalt forskjellig fra majoritetens. Holdninger som i våre dager stort sett foregår i mørke avkroker på internett og sjelden ser dagens lys. Å avskrive dette som sinnssykdom kan i verste fall være farlig. Jeg ønsker å bli utfordret på om, og i tilfelle når, ekstreme handlinger kan forsvares. Meirik gjør den brennaktuelle tematikken så ufarlig at det grenser til uinteressant. Ved å gjøre Jeanne d’Arc gal tar hun heller ikke høyde for at verden så annerledes ut på Jeannes tid; religiøse beveggrunner var nok mer legitimt i middelalderen enn det er i dag.
KVINNELIGHET OG MAKT
Jeanne d’Arc er første oppsetning av regissør Meiriks scenetriologi om kvinnelighet og makt, til våren setter hun opp Frøken Julie på Amfiscenen. «Makt er et begrep som tradisjonelt knyttes til menn. Men hva hindrer kvinner i å utøve makt, og hvilke forventninger stilles til dem som faktisk gjør det? Det er dette jeg synes er interessant å sette søkelyset på,» sier Meirik til bladet National. Prosjektet er interessant og viktig, men hvordan kommer tematikken frem?
På scenen er kontrasten mellom den enslige kvinnen, og den store gruppen gravalvorlige menn som skal vurdere hennes skyldspørsmål, slående. Det bærer vitne om et patriarkalsk system, med menn som de dømmende og kvinnen som den dømte.
Jeanne blir konfrontert med at hun går i en manns klær; faren kommer ved flere anledninger trekkende med et gigantisk skjørt som han med makt presser på henne. Av inkvisitoren blir hun spurt «når skal du gå tilbake til ditt eget kjønn?» Jeanne svarer at «som kvinne ble jeg slått, og en soldat ville voldta meg», og det er begrunnelsen for at hun valgte å kle seg som en mann.
Hva er kjønn, hvilke føringer skal det gi? Vi ser fortsatt kjønn som noe binært, to klare kategorier med absolutte forventninger knyttet til seg. De som ikke utøver sitt kjønn «rett», blir straffet for det. Straffen for Jeanne d’Arc ble rettsforfølgelse og brenning på bålet. Det blir ikke norske kvinner i dag, men fremdeles blir kvinner voldtatt fordi de er kvinner. Dessverre blir denne problematikken kun berørt i en bisetning av Nationaltheatrets forestilling, og jeg gikk ikke ut av salen med et akutt behov for å forbedre verden.
TAM JEANNE D’ARC
Jeanne står lenge fast i sin overbevisning, men tilstår tilslutt, etter en falsk lovnad om frihet, at hun ikke hadde Guds velsignelse for sine handlinger. Dette er sterkt og veldig godt spilt av Kjersti Botn Sandal, og hennes tolkning av Jeanne kommer endelig til sin rett. Men når inkvisitoren (Bjørn Floberg) så henvender seg til publikum og holder en appell om menneskenaturen og hvor skremmende den kan være, gir det ikke den effekten det kunne hatt. Det åpner ikke for et perspektiv rundt det som skjedde 22. juli – som kunne vært en grusom og viktig parallell – eller om hva det vil si å være en kvinne som tar makt. Regissør Victoria Meirik inviterer til diskusjon, men gir ingen tema det føles prekært å diskutere.
Jeg skulle ønske meg en mer spekulativ forestilling. Godt teater kan berøre, utprøve, konfrontere og provosere sitt publikum. Ingenting av dette lykkes Nationaltheatrets oppsetning med, selv om temaene ligger der.
Så når den nakne Jeanne tilslutt brenner på bålet, føler jeg verken glede eller sorg. Jeg føler likegyldighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar