Stillstandens absurditet

 Bokomtale.  «Vi sitter i solen i bakgården i Sandefjord fengsel og er spesialister i framtid. Snart. Senere. Når jeg kommer ut. Når jeg får jobb. Når jeg treffer den rette. Når jeg blir rik. Rusfri. Med alderen vil du forstå. Bare vent! Ja, vi venter. Så skal vi ut og høste frukter.»

«Det var 30 absurde dager,» sier forfatter Vigdis Hjorth til Klassekampen. Etter å ha sonet en dom for fyllekjøring, har hun nå meldt seg inn i organisasjonen Wayback, hvis hovedoppgave er å hjelpe straffedømte tilbake på rett spor etter fengselsopphold. Vigdis Hjorth mener alvor!
     Albert Camus skriver om det absurde i Myten om Sisyfos, om mennesket i en verden uten mening. Sisyfos er blitt dømt av gudene til å for evig tid rulle den samme tunge steinen oppover en bakke, bare for å oppleve at når han kommer til toppen, ruller steinen ned igjen og han må begynne på nytt. Sisyfosarbeid: det endeløse, meningsløse. Menneskenes åk? Men Camus’ konklusjon – og dette er interessant – er at vi må gå ut fra at Sisyfos er lykkelig.
     I høst kom Hjorth ut med romanen Tredve dager i Sandefjord. Den handler om dramatiker Tordis som har kjørt i fylla og må sone i Sandefjord fengsel. Tordis innser at fengselsoppholdet vil bli en sjelsettende opplevelse, og tar med seg boka av Camus. Som akademikere flest søker hun svar i litteraturen, selvfølgelig.

LIV OG LITTERATUR
Gjennom media har vi altså fått vite at Vigdis og Tordis deler skjebne. Vigdis har latt seg avbilde bak sprinkler på forsiden av VG: Snakker ut om livet i fengsel.
     Skal man bli oppgitt, nysgjerrig eller likegyldig? Vigdis Hjorths romaner befinner seg ofte i grenseland mellom virkelighet og fiksjon, det har så å si blitt et varemerke for henne, og høstens nykommer er nok en bok i mytebyggingsbunken.
     Både Vigdis og Tordis er velutdannede kvinner fra middelklassen. Begge har møtt fengselslivets realiteter, samfunnets skeive eksistenser: narkomane, smuglere, NAV-misbrukere, barnemishandlere. Begge har delt hverdag med dem, sydd vinhøner i systua, sett Hotel Cæsar i tv-stua, spist måltider, spilt bingo, sittet i røyketeltet. Begge tilpasset de seg kutymen i redsel for å bli utstøtt av de utstøtte.
     Utenfor romanens rom gjør Vigdis Hjorth et poeng av å dele historie med Tordis. Men selv inne i fiksjonen finner man henne. En såret elg blir på slutten omskrevet til en såret hjort: «det er hos meg jeg skal være, ikke der ute, ikke inne i Sandefjord, her venn med meg selv den skadede hjorten, bandasjerer foten og hvisker godord i øret på den, jeg skal prøve å ikke forlate deg mer.» Spørsmålet er om Hjorth står i veien for historien. Kan man lese om Tordis uten å ha Vigdis i tankene?

KLASSEKONFLIKT
«Hvis du vil vite hvordan et samfunn er, skal du gå til dets fengsler,» er Dostojevskij-sitatet boka åpner med. Kanskje skal vi være glad for at forfattere en gang i mellom blir bura inne slik at vi lovlydige skal få en tilstandsrapport: «De’kke det at jeg anbefaler sex og dop, sier Marita, – men det har alltid funka for meg.»
     Sånn står det til, og det er altså ikke spesielt vakkert, kan man tenke. En fremvisning av samfunnets skyggesider. Men er dét egentlig romanens prosjekt?
     Hjorth har tidligere skrevet om møter mellom mennesker fra ulike samfunnslag. I romanen Hjulskift fra 2007 innleder litteraturprofessor Louise et forhold til bilselger Truls. Skildringen av et kulturkræsj mellom arbeiderklasse og kulturelite er vellykket i Hjulskift fordi blikket hele tiden problematiseres. Truls har også en stemme, han kritiserer Louises fordommer. Hun er også i forandring. Historien blir en fremvisning av ulike perspektiver. Men hva skjer så i møtet mellom en overbeskyttet middelklassekvinne og mennesker som lever utenfor og bortenfor loven?
     Tredve dager i Sandefjord er en førstepersonsfortelling; blikket tilhører en høyt utdannet middelklassekvinne fra Bærum. Faren for at dette blikket blir ovenfra og ned i møte med de andre fangene i fengselet, er stor. Men fokuset for fortellerens blikk i denne historien er ikke først og fremst de andre innsatte, men situasjonen de sammen er i. Hvis Tordis er noe i fengsel, så er det selvutslettende. Hun er plassert i et vakuum i tredve dager, og det eneste som holder henne oppe er tanken på den første ølen hun skal ta på den lokale puben når hun slipper ut.

TILSTANDENS STILLSTAND
Følelsen av absurditet kan slå hvilket som helst menneske i ansiktet på hvilket som helst gatehjørne, forteller Camus. Du fødes og skal dø, og så er det bare å fylle opp tomrommet mellom disse to. Hvilken mening kan det gi? Eksistensfilosofene vil nok heller spørre: Hvilken mening gir du det? Mennesket i møte med en verden som når alt kommer til alt ikke gir så mye mening. Skal man ty til selvmord eller flykte inn i en religiøs tro? Nei, formaner Camus. Dramaturgisk sett er livet en dårlig konstruert historie, for det munner ikke ut i noe klimaks, ikke noe vendepunkt, i det minste ikke hvis man tror at døden er slutten. Skal man så akseptere livets meningsløshet?
     «Vi gjentar oss selv for det skjer ikke fornyelse i fengsel,» sier Tordis i boka.
     «Selv om jeg skjønner at jeg skal være der, så er det helt absurd, fordi jeg ikke lærer noe, jeg tilbys ingen vekst og ingen forandring», sier Vigdis til media.
     Fengselslivets rutiner og kjedsommelige gjentakelser, de innsattes stagnering og dagenes forutsigbarhet, er et av romanens formgrep. Som en labyrint man aldri kommer ut av. Å telle dager gir ingen hensikt når alle dager er like: klaustrofobi. «Dagene jeg var der beveger seg liksom i én retning, ansiktene jeg møtte der i en annen, og nå etterpå er det vanskelig å avgjøre hva som var dager og hva som var ansikter.» Fortellingen har ikke noe plot, ingen logisk konsekvens boken skal munne ut i, rammen er tredve dager, 265 sider. Selv språket bygger opp under den monotone følelsen av stillstand. Jeg tar meg i å være spent på om Tordis får kursbeviset hun har så lyst på etter å ha fullført 28 timer med restaurant- og matfag. Det får hun, og jeg puster lettet ut. Som romankonsept er det risikosport.
     I Hans Olav Brenners intervjubok Om å skrive forteller Hjorth om sin egen poetikk:

«Jeg husker Jan Kjærstad en gang opererte med to typer romanforfattere, de som først og fremst var opptatt av romanen som konstruksjon, og de som var opptatt av stemmen (…) jeg synes jeg forsto hva han mente den gangen og definerte meg straks som en som er opptatt av stemmen. Det handler om å finne stemme til stoffet, den stemmen tematikken kan forløses i.»

Mangel på progresjon, mangel på hendelser. Stillstandens absurditet. I Samuel Becketts Vente på Godot kommer ikke Godot. Det forløsende øyeblikk kommer heller ikke i Tredve dager i Sandefjord. Og Sisyfos fortsetter å rulle steinen.
     Kan man annet enn å grøsse på ryggen?
     Men skal man synes synd på Tordis?

FØDT SÅNN ELLER BLITT SÅNN?
Noen ganger faller man, og hvis man er heldig kan man reise seg opp og gå videre. Tordis, med sine ressurser, kan tilsynelatende komme ut igjen til samfunnet og leve sitt liv. Tredve absurde, intetsigende dager er likevel bare tredve dager. Den narkomane, som drømmer om å komme ut av fengsel for å sette sitt neste skudd, er kanskje ikke like heldig. NAV-misbrukeren. Den voldsdømte. Brannstifteren. Barndom, tenker Tordis, det er også en dom, og de fleste i fengslet er dømt, ikke til tredve dager, men til et liv.

«Det er din egen skyld at du befinner deg der du befinner deg. Skal du kreve også nå, komme her og komme her? Nei, det er ikke det. Tror jeg. Ikke meg det handler om. Tror jeg. Men de kvinnene jeg sitter sammen med, disse ganske små fiskene, når de først er samlet i Sandefjord. Hva med å by dem noe oppbyggelig. Noe å vokse på. Noe overskridende så de kunne kjenne seg løftet.»

Frihet er et spennende begrep, det motsatte må være ufri, fanget. Mens Tordis sitter i fengsel er Norge midt inne i Harald Eias TV-serie Hjernevask. I fengselet ser de Hotel Cæsar, men Tordis smugleser avisa for å følge med på debatten. Er det arv eller miljø, spør hun seg, og ser på sine medfanger. Født sånn eller blitt sånn? For mennesker i fengsel er frihet noe helt konkret, det som kommer etterpå. Fremtiden. Er det så lett?
     Tordis har med seg Myten som Sisyfos i fengslet, men orker ikke åpne den mens hun er der. Kanskje skulle hun gjort det, tenker jeg. Kanskje skulle hun hatt en liten lesesirkel for Heroin-Kristina, Amf-Ingelill og de andre innsatte. Kanskje til og med de ansatte? Så kunne de spurt seg:
     Hvordan kan vi tenke at Sisyfos er lykkelig?
     Jo, fordi han er herre over sine dager, hans skjebne er hans sak, som Camus skriver: «Også han dømmer at alt er godt. Dette univers som fra nå av er uten herre, forekommer ham verken goldt eller intetsigende. Hvert eneste korn i denne sten, hver eneste mineralbit av dette nattmørke fjell, utgjør alene en verden. Selve kampen for å nå høyden er nok til å fylle et menneskehjerte.»

PÅ TRYKK I TIDSSKRIFTET FILOLOGEN 4/11.

Å elskalere ... dikt igjen

 Dikt.  Tid for dikt igjen. Velimir Khlebnikov, en av de store russiske poeter i det tyvende århundret. Vi snakker futurisme. En språkkunstner av dimensjoner (selv om jeg ikke behersker russisk, så tar jeg denne fantastiske gjendiktningens ord for det), som bruker neologismer for å undersøke og utvide språkets muligheter. Smukt! Diktene i «Tidens ingenkonge» er gjendiktet av Mikael Nydahl og Gunnar Wærness, utgitt på Aschehough i 2011. Smakebiten nedenfor har ikke noe navn, men temaet er kjærlighet. Spesielt godt liker jeg ordet «elskalere», som burde bli et permanent medlem av den norske ordboka!


Jeg, en elsk, be-elsket av elskerske,
har elsket til meg i elskheten, nedelsket meg,
de elskelige elsklendinger, de elskaktige elskbygdinger elsker jeg,
å gjenelske, med elskinner og elskører, elsker jeg,
elskens elskatt i elskheimen elsker jeg,
å overelske, å hinelske,
å elskalere! å oppelske!
Å utilelske uelsken elsker jeg!

(Velimir Khlebnikov — 1907)

Essay: Drømmen om Vigdis Hjorth

 Essay.  Dette er et essay jeg skrev for tidsskriftet Filologen (2/11). Temaet var helter, og min tekst handler om mitt noe ambivalente forhold til forfatteren Vigdis Hjorth. Og ja, jeg spiller på sex, folkens. Hele bladet kan leses her.

 DRØMMEN OM VIGDIS 
Forleden hadde jeg en drøm om Vigdis Hjorth. Jeg tror i det minste det handlet om Vigdis Hjorth, helt sikker er jeg ikke. Drømmen foregikk på følgende måte: Vi er på soverommet til mine foreldre, Vigdis og jeg, sitter på sengekanten og drikker et glass vin. Så ber Vigdis meg gå inn på badet og ha sex med den gamle, feite, hårete mannen som befinner seg der. Og uten videre spørsmål, fullstendig ukritisk, rusler jeg inn på badet og har sex med den gamle, feite, hårete mannen. I Vigdis’ regi har jeg sex med en fremmed mann på mine foreldres bad. Jeg pleier ikke huske drømmer, men denne sto krystallklart for meg da jeg våknet, og selv nå, en god stund senere, kan jeg beskrive gammelmannspenisen i detalj. Den er brent fast på netthinna for evig tid. Og skammen, vissheten om hvilke scenario mitt eget sinn kan produsere, rir meg ennå som en mare. Dette er forstyrrende på så mange nivå, underbevissthetens veier er som kjent uransakelige, men mitt primære spørsmål er: Vigdis Hjort, hva gjør du med meg?
     Jeg gir mamma skylda for min litterære smak. Jeg antar at hun projiserte sine litterære helter over på meg, sin yngste sønn, siden hun aldri fikk en datter å dytte det på. Dette resulterte i at jeg fikk et stort, sterkt knippe kvinnelige forfattere inn med morsmelka. Jeg klandrer ingen for at jeg ble som jeg ble, men nevnte hendelse var faktisk andre gang Vigdis Hjorth opptrådte i mine drømmer. Hun har blitt min mare, skikkelsen fra norrøn mytologi og germansk folketro som sitter på brystet mitt når jeg sover og rir meg inn i en verden jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til.
     La meg presisere at jeg setter stor pris på Vigdis Hjorths forfatterskap. Hun skiver innsiktsfullt, poetisk og politisk. Dessuten må man elske en forfatter som tar livet av karakterene sine med selvinnsikt som våpen. Til tider — og på sitt beste — er Hjorth en sadistisk seigpiner som dveler ved de vonde følelsene, avmakten og rådvillheten hos sin kvinnelige helt. Hun piller i bortgjemte og glemte sår og gir helt(inn)en gradvis innsikt med intravenøs infusjon.
     Hjorths kvinne er i stand til erfaring, selverkjennelse og forandring, men til tross for dette får resultatet av hennes indre feltarbeid ofte destruktive følger. Hun er «naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme», for å sitere Zapffe. Det er kvinnen som ikke greier å slå seg til ro med sin tildelte rolle, men som ofte heller ikke er i stand til å gjøre noe med den. Når hun bryter ut, mister hun fotfestet og så går det rett vest.
     Det er ikke for ingenting at Hulda Kråkefjær i Tredje person entall (2007) skriver hovedoppgave om eksistensfilosofen Kierkegaard. At mennesker er frie vesener som tar selvstendige valg, via sjelekvaler og engstelse (sykdommen til døden) er også Huldas lodd. Hennes liv blir en studie i menneskelig undergang — historien en nedadgående spiral — hvor vi alt fra starten av vet at det ender med selvmord. Resten av boken er forklart som en selvbiografi i tredjeperson entall og forsøker å gi svar på hvorfor det gikk som det gikk.
     Man får selvsagt ikke noe entydig svar. Kanskje er Hulda bildet på kvinnen som forsøker å tilpasse seg rollen som kvinne, justere seg mot det mannlige, objektiverende blikket, samfunnets blikk, har inkorporert det i sin egen kropp.

Så sitter jeg altså med en følelse av at kvinnen ikke er så fri som hun burde være. Jeg leser videre, og Hulda Kråkefjær sier: «Det skal styrke, hardt arbeid, men særlig stor vilje til for å motarbeide dette (det mannlige, min presisering) blikkets makt over psyken (…)» (s. 135) Hun fascineres, forundres og frastøtes av det, men er på samme tid avhengig, hun trenger å føle seg begjært. Og Simone de Beauvoir klinger malmfullt i øret mens jeg leser. I Det annet kjønn skriver Beauvoir at det som på en spesiell måte definerer kvinnens situasjon, er at hun «oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre (…)». Så er Hulda Kråkefjærs prosess muligvis den å komme fra tredjeperson til førsteperson, fra hun til jeg. Og jeg heier på den hjorthske kvinnen, ønsker henne selvsikker, sterk og fri. Jeg tar meg selv i å forbanne det mannlige blikk og den mannsdominerte verden, og jeg lar meg opplyse og påvirke av Hjorths taktfaste insistering.
     Men så lukker jeg boka — våkner av drømmen — og lurer på hvor jeg er. Et sted inni meg roper en fortvilt, forurettet manndom opp: «Jeg er ikke mannen i Hjorths bøker!» Amerikanerne kaller det for «white man’s guilt», en arvet skam over hva tidligere generasjoner og mennesker helt ulik deg selv gjør og har gjort. Hjorth forsker på kjønnene i sine bøker, har uttalt at hun ønsker å forstå mannen og hans seksualitet — en seksualitet som kan brukes som våpen i krig; det er ikke bare problemfritt.
     Det er alt annet enn problemfritt: I mange konfliktområder er voldtekt av sivilsamfunnets kvinner og barn systematisk og planlagt. Det ydmyker og demoraliserer, og det er menn som står bak. Samtidig er det ikke mannen eller den mannlige seksualiteten som gjør dette. Er det?
     «— Kunne du voldtatt, spør hun Bo om natten, de har elsket, hun elsker ham, han ligger på ryggen og røyker. (…) — Jeg kan forstå aggresjonen, sier hun, — hatet, volden, sinnet, alt det der, sier hun, — men koblet med lyst, med nytelse? Ville du fikse å få orgasme hvis kvinnen du lå over hatet deg, foraktet deg, fryktet deg, skrek av redsel?» Og Bo svarer: «— Vanskelig å være kategorisk, og ærlig, sier han, men legger til, han legger alltid noe til: — Ikke nå, vesla. Er for gammel nå, men det er ikke lett å være ung mann.» (s. 339)
     Det er kanskje ikke lett å være ung mann. Er det lett å være ung kvinne? Etter å ha lest Hjorth virker det ikke spesielt lett. Hulda sier: «Det bor en mann i henne, en voldtektsmann, en hykler, en hater, hun vil gifte seg med ham og han vil skuffe henne, mishandle henne, forlange skilsmisse, så kan hun dø.» (s. 395)

Som forfatter behøver ikke Hjorth å forsvare sine heltinner, hun behøver ikke engang være enig med dem. Jeg har derimot tenkt at jeg holder med dem, at det er snakk om en felles kamp. Men må jeg ta avstand fra noen da? Meg selv?
     Litteraturviter og mannsforsker Jørgen Lorentzen skriver i boken Maskulinitet at der homoforskning og mannsforskning i litteraturen har forsøkt å destabilisere kjønnskategoriene, har det for kvinneforskningen av politiske hensyn vært viktig «å etablere og opprettholde kvinnekategorien som noe forskjellig fra ’mannen’ (…)» (s. 12) Så må jeg jo innrømme at jeg har lest Hjorth med en tanke om at «mann» og «kvinne» ikke står i en dualistisk modell, i hver sin ende av en skala, fordi dette «fengsler kjønnene i hver sin forestillingsverden.» (Lorentzen s. 13)
     Kanskje kan man ikke lese Vigdis Hjorth uten å være bevisst kjønnsforskjellene?
     I 1999 ga Vigdis Hjorth ut artikkelsamlingen En erotisk forfatters bekjennelser, hvor hun blant annet kommer med betraktinger over hvordan hun ble en «erotisk forfatter» — og hvorfor hun sluttet å være det. Der går hun rett inn i en kjønnspolitisk diskurs og nærmest nagler fast viktigheten av å ha et klart kjønnsperspektiv:
     — Hvordan bli kjent med sin egen seksualitet når det mannlige blikket er kulturens blikk og kvinnen har inkorporert dette blikket og ser seg selv med det, kommer til kort for det, gjør seg til for det også når det ikke er noen tilstede. Hvor mye ’kvinnelig erotikk’ har den snart voksne kvinnen opplevd på film, fjernsyn, i bøker skrevet, filmet, uttenkt av menn, hvor mange kvinnelige orgasmer, instruert, regissert av menn, og når ens egne ikke ligner på disse? (s. 33-4)
     Hjorth skriver om kjønn og seksualitet. Resepsjonen av bøkene hennes har tydeliggjort samfunnets dobbeltmoral. Er du kvinne som skriver om sex, er du en erotisk forfatter. For eksempel i mottakelsen av Fransk åpning (1992). Landets anmelderne betakket seg med stort bilde, liten tekst: «Gå heller på Huk for å bli kåt», og Vigdis fikk vann på mølla, som det heter. En scene i boka er nettopp en advarsel om ikke å lese sexskildringene for radig: hovedpersonen Laura Buvik jobber i NRK. En dag hun stormer forbi en hylle i kjelleren ser hun at det står «brystholdere» på en kartong. Når hun etterpå går forbi litt langsommere, ser hun at det faktisk står «brevholdere.» Skummer man fort over, kan en lett gå glipp av det essensielle, at hjernen trekker slutninger man ikke nødvendigvis skal ta for god fisk. Men advarsel til tross, anmelderne (og sikkert flere med dem) gikk nettopp i den fella Hjorth hadde lagt ut: å lese boka med det mannlige blikket, som det den ikke var.
     Ironien i at det i drømmen min er Vigdis som instruerer, observerer og objektiverer kan lett leses som en reversering av «the male gaze». Spørsmålet reiser seg: har jeg lest min sex-skildring — drømmen — som det den ikke var? Det er jo ikke utenkelig. Det er ikke sikkert det står «brystholdere» på kartongen i det hele tatt. Jeg synes jo det er mer sympatisk om det er en poengtering av mannlig hegemoni for fall — kvinnen har inntatt regissørstolen — selv om frihet for begge (alle) kjønn bør være idealet. Men blikket mitt er et mannlig blikk, og det kommer jeg ikke bort fra. Det er her jeg blir stående rådvill. Hvis Vigdis tar regien og mitt blikk er problemet, hva står jeg igjen med da?

Hjorths kvinne lever og oppholder seg i en grenseoverskridende tilværelse, hun pusher grenser. Hun er bevisst sitt avvik og på en sadistisk, selvutslettende måte pisker hun seg selv med samfunnets normer og regler. Hjorth tilbyr ikke sin (anti)helt en skulder å gråte på, i stedet hugger hun løs der det gjør vondt. For det skal gjøre vondt! Bakenforliggende samfunnsstrukturer og en innarbeidet, bunnråtten kjønnsstereotypi er av det onde, og en enslig kvinne kan ikke alene ta det ved roten uten at det blir total kollaps. Vigdis Hjorth har selv uttalt at skam går som en rød tråd gjennom hennes forfatterskap, som noe hovedpersonene forholder seg til og må leve med, og som Hjorth selv kjenner på når hun ser tilbake på sine utgivelser.
     Skam er en følelse som nødvendigvis oppstår i forhold til noe og står i en motsetning til rådende ideer i samfunnet om hva som er normalen. Når jeg nå sitter med en følelse av skam i etterkant av drømmen, hvilken skam er det snakk om? Hvilke tabuer har jeg brutt? Er det snakk om en mannlig — eller en menneskelig skam?
     Jeg står med begge beina dypt plantet i ideen om at kjønn langt på vei er et samfunnsskapt produkt. Men mennesket har språket, og språket er konvensjoner og konvensjoner gir mening til tilværelsen. Jeg har ingen pretensjon om å utviske forskjeller — jeg heier på forskjellene — men om å fjerne barrierene. Stereotype forestillinger om kjønn kan lett bli en unødvendig hindring. Å tro at jentebabyer er preprogrammert til å like rosa er en barriere, men det er også tanken om den mannlig seksualitet som et potensielt krigsvåpen.
     — Hører du, Vigdis Hjorth?
     Og jeg tror hun hører. Og jeg tror faktisk vi er ganske enige. Og jeg tror vi kunne hatt en spennende samtale om dette på mine foreldres sengekant med et godt glass rødvin. Kanskje var det akkurat det vi hadde?
     Jeg håper jeg fortalte henne at hun har et forfatterskap som er kvantitativt og kvalitativt stort og mangfoldig, som jeg beundrer sterkt. Vigdis Hjorth er fremfor alt en uredd forfatter, det ville jeg sagt til henne, håper jeg gjorde det. Tema som den dårlige moren, alkoholisme, kjønnsroller og seksualitet går hun ofte inn i — vanskelige tema, men alltid fortalt med varme og humor. Jeg håper vi lo, at Vigdis fortalte en av sine mange anekdoter, det gjorde hun sikkert. Men det jeg tror vi snakket mest om — som må sies å være den hjorthske fellesnevner — er det eksistensialistiske mennesket, som observerer, funderer og stiller spørsmål ved sin egen eksistens. Som den forsiktige bibliotekaren Ingeborg i Snakk til meg (2010), som etter et hett forhold med cubanske Enrique, og på tampen til et definitivt katharsis-lignende brudd med sin forlorne sønn, har kommet hit: «Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent.» (s. 201) Jeg velger å ta disse ord til mine.
     «Eksistens forut for essens», sa eksistensialistene. Man er hva man gjør, og man kan gjøre hva man vil. I så måte blir ikke kjønn en barriere, men en mulighet. Hva så om Vigdis infiltrerer drømmene mine, iscenesetter tvilsomme erotiske eskapader med gamle, feite, hårete menn?
     Det var jo bare en drøm … en god anekdote.

Bokhyllekonkurranse

 Bokhylle.  NRK har satt seg fore å kåre Norges fineste bokhylle. Det er klart vi skal være med å kjempe om prisen: din egen høyde i høstens boknyheter. Det vil si 182 nye hyllecentimeter med bøker, dersom vi vinner. Mange fine bidrag er påmeldt, du kan se dem her. Vi krysser fingrene.


Dette står om vår bokhylle: «Bokhyllen er hjemmelaga, med god hjelp fra samboer og familie, og består av kasser i ulik størrelse og dybde, laget av mdf. Den har blitt utvidet flere ganger, og nå er det på høy tid med nok en ekspansjon. Hylla står i stua, og strekker seg over den ene langveggen, og rundt hjørnet. Den kan oppleves som kaotisk, men har en klar logikk hvis man legger godviljen til.

Favorittbøkene står stort sett i hylla. Hvis jeg skal trekke frem en spesiell hylle, så blir det den rett over alle de fargeglade tredukkene - der står nemlig Vigdis Hjorths bøker. Ellers er det mest skjønnlitteratur i samlingen, en del filosofi, lyrikk, fagbøker og biografier. Noen krimbøker har også sneket seg inn. Det er en pågående kamp i heimen om hva/hvem som skal få plass i kassehyllene; som bildet viser er bøkene i flertall, men hist og her har ulike kreaturer fått innpass.»

En plass i solen — morgon og kveld

 Påske og vår.  Det er langfredag. Det er sol ute. Jeg plasserer meg strategisk, ansiktet opp. Jeg spiser kvikklunsj, drikker kaffe. Jeg ser blåveisen blomstre, tar bilde av blåveis i blomst. Jeg leser morgon og kveld av Jon Fosse, synes den er innmari fin. Spiser kvikklunsj i sola og tenker at Fosse skriver så godt, og det uten et eneste punktum. Jeg lar meg forbløffe og bevege, for den er innmari trist. Jeg tenker jeg synes det er fint at noe kan være innmari fint og innmari trist samtidig. Jeg tar bilde av boka opp mot sola for å vise hvor flott vær det er og hvor fin boka er. Fargene er sterke og det er vår, og jeg synes påska skal være like sen alle år. Det er langfredag i Åfjord, og sikkert andre steder óg.

«så reint makelaust lett lyfter golvluka seg, så lett at den nesten ikkje er til å tru, tenkjer Johannes og han stig opp på uthusloftet og han ser rundt seg og alt han ser er som gylt, nei slik har han vel aldri før sett det, tenkjer Johannes, og dette er underleg, alt verktøyet hans ligg på kvar sin plass, gammalt og velbrukt er nesten alt, og så skal alt liksom vere på kvar sin plass i sitt gylte skin, nei du verda, tenkjer Johannes og han står der rett opp og ned og ser og så tenkjer han at alt liksom er det det er, samstundes som alt er annleis, alle tinga er vanlege ting, men dei er liksom blitt verdige og gylte, og tunge, som om dei vog så mykje meir enn seg sjølv og samstundes er som utan vekt, tenkjer Johannes» (Fra morgon og kveld av Jon Fosse)

Erlos gjør ting han ikke kan

Bolighai eller boligku. Jeg sitter som på nåler, gjør ting jeg ikke kan, og kompenserer ved å gjøre ting jeg kan (lese Solstad) og finner trøst i det hjå meg sjølv. Fortsettelse følger. Eventuelt blir det bolighaiku. Bolig + Hai + Ku! Dvs. dikt.

Man and superman: Johan Harstad

Bokblad. Forleden dumpet Bokvennen – bladet med det teiteste navnet, og det beste innholdet – ned i postkassa mi. Det kommer i fire utgaver i året og inneholder intervjuer, noveller, ymse spalter, Proust questionnaire, generelle boktips og nyheter fra den store litterære verden. Høydepunktet i nr.1.11 er et langt intervju med Johan Harstad. Jeg setter stor pris på Harstads forfatterskap (både novellene, romanene og dramatikken), men som alltid når jeg liker en person (og tanken er: liker jeg arbeidet ditt, liker jeg deg), er at de plutselig skal fortelle om synspunkter og politiske holdninger fjernt fra mine. Kall meg teit, men jeg føler det henger sammen; hvor du står politisk, forteller mye om deg som person. Lykken er at Harstad i intervjuet forfekter et verdenssyn jeg helhjertet kan støtte opp om. Bare det å høre at andre er enige med meg – som i tillegg er dyktige på hva de gjør – gjør meg glad. Mer skal det ikke til!
I intervjuet snakker Harstad mye om krig, problematikken fra sin siste bok, Osv. (eller: Vietnam Bosnia Rwanda Tsjetsjenia Somalia Darfur Afghanistan Irak OSV., som er bokas hele tittel); resultatet av hans år som husdramatiker ved Nationaltheatret. På spørsmål om det noen gang kan være moralsk riktig å drepe for å redde liv, svarer Harstad et ubetinget nei, og foreslår gladvold (i betydningen; vold som uskadeliggjør, ikke tilintetgjør). Krig kan ikke forsvares; «Bombing er som å ta Ibux. Du stopper bare problemet der og da.» Ellers snakker han om hvilket samfunn han ønsker seg: «Jeg aner ikke hva som er den beste styreformen på lang sikt. Selv spør jeg meg selv: Hva er jeg mest opptatt av? Grunnen til at jeg alltid har vært veldig glad i sosialisme, er ordet 'sosial'. Det rommer en tanke om at det finnes andre folk i samfunnet. Det som skremmer meg mest med dagens demokrati, er at vi gir stadig mer blaffen i andre.»
Og det henger selvfølgelig sammen; hvilket samfunn ønsker vi, hvilke kamper skal vi kjempe? Han forteller om gleden han følte, da det kom opp skilt ved rulletrappen på Gardermoen hvor det står Stå til høyre, gå til venstre: «Det handler om å være sosial og å ta hensyn på daglig basis. Noen vil mene det er pedantisk at man må stå på den høyre siden i rulletrappen og vente til folk har gått av trikken, men alt hjelper. (...) Samtidig er det typisk norsk å være motstander. Man skal jo ha frihet til å gjøre akkurat som man vil. (...) Men er det i rulletrappen du skal hevde din individuelle frihet?»
En annen gladnyhet er at Vigdis Hjorth har fått en spalte, Vigdis Vet, hvor hun skal svare på spørsmål fra leserne. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg tør spørre om noe enda, men fryder meg over tanken på å få Vigdis regelmessig i posten. Nå er det søndag, og jeg koser meg i sola med en Man and superman-kopp kaffe og mitt Bokvennen.

Sterling's Gold

foto: privat

 Mad Men.  På torsdag fikk jeg en ganske fin bursdagsgave fra Hilde — nemlig biografien til Roger Sterling! Alle som har sett Mad Men fikk nok med seg at han holdt på å skrive sin egen biografi — noe han brukte mye av tiden på jobb til.

foto: privat

Boken er faktisk ganske fin! Den har bilder fra serien, og mange gode sitater med mening. I tillegg er den ganske så autentisk — man kan lett bli lurt til å tro at det er en bok som er nesten 50 år gammel! Takk!

Greier Erlo gjerne finner under juletreet, del 2

Jeg har av enkelte blitt kritisert for min juleønskeliste, at det var for få forslag, og at disse få stort sett var aparte og upraktisk. Derfor kommer her en oppfølger, med andre greier jeg slett ikke blir sur for å finne under treet 24. desember 2010. Først: nye kopper! Disse er fra Marimekko, i en retro, hipp og kul stil. 1: Siirtolapuutarha Tekopp (designer: Sami Ruotsalainen) 2: Siirtolapuutarha kaffekopp (designer: Sami Ruotsalainen) 3: Siirtolapuutarha krus med hank (designer: Mika Piirainen) 4: Siirtolapuutarha krus uten hank (designer: Sami Ruotsalainen)
Her har vi et utvalg fra butikken Weekday. 1:Dawn Knit Sweater, str. S/M (design: MTWTFSS Weekday) 2: Ship Snow Sweater Grey, str. S/M (design: MTWTFSS Weekday) 3: Vince Scarf Black Check (Design: Cheap Monday) 4: Braidede Belt Brown (design: MTWTFSS Weekday) Bildene er ment som eksempel; alle tykke, gode gensere taes imot med takk. Også brune belter og mørke skjerf settes pris på.
Bøker liker jeg, folkens, (spesielt hvis de er gode) så slå deg løs og vær kreativ! Hvis man ikke skulle ønske å være kreativ, så har jeg ikke lest Munro og Murakami, så hva du måtte finne fra disse to forfatterne blir jeg glad for. Jeg er også glad i lydbøker, og eksempelvis Vigdis Hjorths Tredje person entall lest av Gisken Armand, har jeg veldig lyst på.
Jeg er også glad i film. Dette er ikke en reklame for platekompaniet, men et eksempel på hvor man kan få fatt på DVDer (dersom du ikke skulle vite det). 1: Sanger fra andre etasje (regi: Roy Andersson) 2: deUsynlige (regi: Erik Poppe) 3: Upperdog (regi: Sara Johnsen) 4: Tante Pose (regi: Leif Sinding) 5: Fjols til Fjells (regi: Edith Calmar) 6: Det hvite båndet (regi: Michael Haneke) 7: Musikk for bryllup og begravelser (regi: Unni Straume) 8: A streetcar named desire (regi: Elia Kazan)

Rödgrönklumpig

Montecore + det postnasjonale

Jeg har nå svorsket meg gjennom Jonas Hassen Khemiris bok Montecore - En unik tiger. Det er en lettlest brevroman som er svært god! Men dette innlegget er i tillegg et forsøk på å dra frem et poeng om at god litteratur også kan være samfunnsengasjerende og ha politisk brodd.

Montecore handler om forfatteren Jonas (Hassen Khemiri (!)) som får mail fra sin fars barndomsvenn Kadir med ideen om å skrive farens (Abbas) biografi. Abbas historie, slik Kadir tenker den, er interessant og til etterfølgelse; Fra morens død, og farens forsvinning, til flyktning fra Algerie til Tunisia som barn - videre som gift med svenske Pernilla, og far til tre barn - og som bildet på den vellykkede innvandrer, og verdensberømt fotograf. Dette er en historie alle vil interessere seg for, mener Kadir. Jonas er derimot ikke enig i dette bildet av faren, og det er her, i skillet mellom de ulike historiene om Abbas, at denne boken virkelig blir interessant. Fortellermessig kan den minne om Karl Frode Tillers Innsirkling, hvor en hovedperson beskrives, fra to forskjellige synspunkt, uten selv å komme til ordet. Leseren er hele tiden usikker på hvilket bilde som er det riktige (er Abbas en helt eller en sviker, er dette en tragedie eller en suksessfortelling?). I tillegg til å skildre utfordringen ved å komme som ny til et land, beskriver romanen drømmer, optimisme, identitet og fremmedfrykt på en fremragende måte. Man kan prøve å tilpasse seg aldri så mye, men kan man egentlig noen gang passe inn, som innflytter i et nytt land? Bokens konklusjonen er ikke nødvendigvis spesielt positiv...
Jeg tar for tiden et litteraturemne på Universitetet i Oslo som heter Sjangerstudium: Romanen og det (post-)nasjonale, hvor prosjektet er å se på romanens relasjon til tenking, bygging og muliggjøring av nasjonen, samt romaners beskrivelse av det nasjonale eller postnasjonale . Denne beskrivelsen kan lett gi litt fornemmelse av nasjonalromantikk, og forgangne tider, men av de (samtids)romanene vi har lest og diskutert, deriblant Montecore, er det forsvinnende lite svulmende, navlebeskuende beskrivelser og rosemaling, og hvis det forekommer, er det som humoristisk virkemiddel, eller som latterliggjøring. Mange er de bøkene som handler, direkte eller indirekte, om nasjon (sin egen eller andres), og det store flertallet problematiserer og kritiserer. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til generell svartmaling, er jeg vel enig i at rosemalende litteratur om eget land per i dag ikke er det viktigste, spesielt ikke for oss i vesten, spesielt ikke i Norge (eller Sverige).

Kort fortalt definerer teoretikeren Benedict Anderson najonen som et forestilt, politisk fellesskap, som oppfattes som både begrenset og suverent. Man kjenner bare til et fåtall av menneskene i sin nasjon, men kan likevel føle en tilhørighet med alle disse ukjente. Dette er kanskje ikke en revolusjonerende ide, men den har likevel ikke alltid vært tilstede. Først på slutten av 1700-tallet ble denne tanken muliggjort, mye på grunn av andre store omveltninger i den vestlige verden: folkeliggjøringen av skriftspråket, sekularisering- og demokratiseringsprosesser samt utviklingen av en ny tidsforståelse (man fikk plutselig klokker og kalendere, slik vi kjenner dem i dag). Andersons mener romanen som sjanger følger de samme ideene som nasjonen, altså et tenkt fellesskap, hvor begrepet imens betyr alt, muliggjort av tanken om en tom, homogen tid. Nok om det, tilbake til boken.

Gjennom denne mailvekslingen mellom Kadir og Jonas vises Abbas møte med 1970-tallets Sverige, og utfordringene det er å være ny i et land. Skriveteknisk er dette flott gjort, og romanen vekseler mellom på den ene siden Kadir, hvis prosjekt er å vise Abbas som den helten han mener han er, og Jonas´ frustrasjon over farens underdanige holdning til den nye kulturen han kom til, og innbitte forsøk på å passe inn. Jonas sin skildring av faren er nådeløst, og beskrives som en tiltagende rasistisk holdning ovenfor andre innvandrere som han mener ikke forsøker tilpasse seg slik han selv gjør, og som derfor vanskeliggjør hans eget forsøk på å være svensk. Dette er sårt, men verre er den tiltagende avstanden farens viser mot Jonas, som han mener gjør alt for å være annerledes, som velger å stå utenfor, hvilket er helt uforståelig for Abbas. Som leser sympatiserer jeg med Jonas, og ser hans prosjekt som et forsøk på å skape seg en identitet, i sin posisjon mellom alt. Samtidig forstår man Abbas frykt for at Jonas skal vokse opp i det samme utenforskapet som han selv har vært i. Konklusjon: det er ikke lett.
Men dette tapet av identitet, denne avvisningen av egen kultur, og den ufordekte rasisme forundrer meg som leser, og jeg kan ikke unngå å tenke på om dette kan være en forklaringsgrunn for hvorfor innvandrere i Norge velger å stille på Frps valglister, om det kun er et godmodig og naivt forsøk på å passe inn? Montecore setter uansett fingeren et sted det gjør vondt, for tendensen i tiden er kravet om at innvandrere uten unntak skal tilpasse seg den nye kulturen de kommer til, men spørsmålet er om det i seg selv er nok til å bli inkludert? Kan man lykkes i å lage seg en ny identitet, og er det i det hele tatt noe man skal oppmuntre til? Abbas bestemmer seg for å lære seg flytende svensk, skifter sågar navn til det svenskklingende navnet Krister Holmström, og han lykkes i å skape en vellykket fotografvirksomhet, angivelig mye på grunn av dette. Likevel opplever han at galleriet blir utsatt for herverk og påtent. Samtidig herjer lasermannen i Sverige, som skyter tilfeldige innvandrere. Så hjelper det ikke om man tilpasser seg aldri så mye, så lenge hudfargen fremdeles er en god del mørkere enn den vanlige svenske.

Konflikten ligger i møtet mellom ulike kulturer (og merk at det er den svenske kulturen som fremstår som fundamental, uvennlig og uforsonlig). Spørsmålet blir om det overhode lar seg gjøre å snakke om nasjon, i den snevre forstand, i en verden hvor det flerkulturelle er en uomtvistelig realitet. Jeg kan sitte og føle meg norsk, i dette tenkte fellesskap som nasjonen er - men utfordringen er at i et fellesskap er det også noen som nødvendigvis må være ekskludert. Hvilke premisser settes for å være norsk i dag? Hvem skal bestemme hvilke felles referansepunkter som skal være utslagsgivende for nasjonalt innpass og inkludering. Er hudfarge en viktig faktor for om du kan kalle deg norsk eller ikke?
Montecore beskriver begynnelsen for slutten for muliggjøringen av tanken på najson som ett fellesskap. Jeg tenker at boken beskriver en brytningsfase mellom det nasjonale og det postnasjonale, en nasjonsdefinering med voksesmerter, hvor ideen er for liten og snever til å romme det heterogene fellesskapet Norge (eller Sveriger) har blitt og vil fortsette å være.

Boken er flott i seg selv, og den bør leses, gjerne som god litteratur, men også som en bøtte kaldt vann over hodet. Jeg tror ikke de utfordringene innvandring og integrering medfører har noen lette svar, men jeg tror vi må greie å ha flere perspektiver i hodet samtidig når vi diskuterer disse spørsmålene, og noen av dem kan denne romanen belyse. Så les den, uavhengig av hvilket syn du måtte ha på de politiske spørsmålene; ingen har noen sinne blitt dummere av å lese en bok.

Erlend lærer seg photoshop + gode bøker

1: Jonathan Littell De velvillige; 2:Jonathan Franzen Frihet; 3: Hanne Ørstavik Kjærlighet; 4: Anne B. Ragde Arsenikktårnet; 5: Sofi Oksanen Utrenskning; 6: Cormac McCarthy The Road; 7: Vigdis Hjorth Fordeler og ulemper ved å være til; 8: Geir Gulliksen Tjuendedagen; 9: Carl Frode Tiller Innsirkling; 10: Carl Frode Tiller Innsirkling 2; 11: Tomas Espeland Imot Kunsten; 12: Maria Parr Tonje Glimmerdal; 13: Johan Harstad Bsider

Så her er noen bøker jeg typisk kan finne på å anbefale, dersom noen plutselig skulle ha behov for en anbefaling sånn på rappen. De siste dagene har jeg brukt småstundene på Innsirkling 2 av Tiller, og det er så bra og motbydelig at jeg tidvis mister troen på menneskerasen, fordi karakterene er så menneskelige vemmelige ut i det ekstreme, tidvis får jeg gåsehud fordi Tiller skriver så godt, sant?, sant! Men hovedprosjektet denne gang, med dette innlegget, var å lære meg photoshop. Og jeg synes da det gikk ganske så bra. En flott montasje, med tall og bokstaver og effekter og jeg vet ikke hva. Men Steffen stiller seg altså ikke bak dette designet, som han synes er både stygt og (sitat:) «umotivert»! Så det så. Men jeg er fornøyd. Så da så!

Snakk til meg, igjen

Det nye store er å reklamere for bøker på TV og kino, og det kan bli direkte mislykket. Når jeg ser reklamen for Unni Lindells Sukkerdøden eller Holt-søsknenes reklame for Flimmer (begge Librisreklamer) kjenner jeg en kvalmende fornemmelse, omtrent på linje med Anne B. Ragdes bokklubbenreklame fra noen år tilbake ("Bokklubben vil ha meg billig, skikkelig billig" + Ragde i horeklær). Men det kan også gjøres bra, og flere av forlagene har nå lagt en del penger i å fronte sine store bokaktuelle forfattere, hvor bøkene presenteres omtrent som en trailer for en film. Når kvaliteten er god, tviler jeg ikke på at det kan lokke folk til å lese bøker de kanskje normalt ikke ville fått med seg. Produksjonsselskapet Cynergi har laget flere reklamefilmer for bøker, blant annet den du kan se over. Sett bort fra det faktum at jeg er svak for Hjorth, er Cappelen Damms reklame for hennes nye bok Snakk til meg, faktisk veldig god. Jeg får lyst til å lese boka igjen. Eventuelt er jeg veldig fysen på å se filmen. Jo Nesbøs bok Snømannen er utgitt på engelsk (Nesbø har hatt formidabel sukesess, hvilket han fortjener), og den engelske boktraileren tar det enda lenger. Og kanskje litt for langt... Det finnes ikke mange bokreferanser igjen i den engelske trailer, som ligger så tett opp til en filmtrailer at det eneste som forteller oss at det ikke er det, er fremvisning av boken på slutten, og manglende «på kino fra...» Se og døm selv, boken er uansett god!

jeg vet om deg,

jeg vet om deg,

(du sitter i et mørkt rom med ullpledd
over skuldrene. Det er natt, og i ditt
liv skal det aldri bli morgen. Tror du.
Tenker du. Din historie kunne nok
blitt en sørgelig roman. Eller et dikt
som dette. Men nei) du ender ikke her

Geir Gulliksen
fra diktsamlingen Voksne dikt (1999)

Det er høst, men man trenger jammen ikke bli depressiv av den grunn. Men fine dikt, gjerne av Geir Gulliksen, skader ikke. Aldri. Jeg har vært gressenkemann i helga. Heldigvis forbarmet Hilde seg over meg. Derfor tar jeg sjansen på enda et dikt, som er så depressivt at man får lyst til å gråte litt. Bare fordi det er søndag, gjør jeg det. (Og for å reklamere litt, så kan Geir Gulliksens samlede dikt fra 1995-2005 kjøpes i diktsamlingen Hvis jeg må være meg. Masse flott der, både hyggelig og mindre hyggelig lesning. Anbefales heved.)

Du er fireogtjue, og du har nettopp tatt livet av deg.

Hva nå? Ikke er du den første i verden som valgte å dø,
mange har hatt bedre grunner enn deg, mange var nok mer
fryktløse i valg av metode. Å dø var noe annet enn alt, men
har du først gjort det én gang kan du ikke gjøre det igjen.
Og nå kommer du alltid til å være fireogtjue og misfornøyd
med det som var. I motsetning til alle du syntes klarte alt så
mye bedre enn deg blir du aldri flinkere til å leve med deg.

Du er død. Jeg snakker til deg. Men du er død likevel.

Geir Gulliksen
fra diktsamlingen Voksne dikt (1999)

bok: snakk til meg

For de av oss som like bøker, er høsten høytid, og man kan glede seg over landets forfatteres siste års harde arbeid. Jeg er en sucker for Vigdis Hjorth, og tenkte med dette å anbefale årets bok Snakk til meg for resten av verden.
Rammefortellingen er bibliotekar Ingeborg, stille og forsiktig, som føler hun må ta noen grep i livet sitt, hun er ikke der hun vil være, men vet samtidig ikke hvor problemet ligger. "Jeg skjønte jeg måtte gjøre noe. Men hva? (..) Tenkte jeg ville ha godt av å komme bort, komme på andre tanker. Få avstand og nye perspektiver, det er sånt de sier på radioen, i reisemagasinene, at man får nytt syn ved å forflytte seg, at ting fortoner seg annerledes langt borte fra. (...) En bruker leverte inn en reisebok om Cuba og fortalte at han hadde hatt det bra, at øya var trygg, så lånte jeg den boka, så tilfeldig var det.» (s.7)

Til Cuba reiser hun med sin ensomhet, og håper alt vil fortone seg annerledes der. På sett og vis gjør det det, men kanskje ikke slik hun hadde tenkt. Hun møter Enrique, som spiller trommer i hotellets hage, og de innleder et forhold.

Boken er skrevet fra Ingeborgs perspektiv, refererende dagboksaktig. Cuba fremstilles (fargerikt, temperamentsfullt og fattig) som norges rake motsetning (vintergrått, trist og motbydelig rikt). Kulturforskjeller, og bekreftelsen av at rik ikke gjør lykkelig, er en klar tematikk.
Ingeborgs forhold til den noen og tjue år gamle sønnen Torgrim, som studerer i Sverige, er likevel det som ligger under hele veien, og som i stor grad setter tonen. Han besøker henne ikke, og tar aldri kontakt. Ingeborgs refleksjoner over hvorfor han ikke vil ha noe med henne å gjøre, spørsmålene om hva hun har gjort galt, og selvbebreidelsen er fantastisk flott og rørende skildret.

Slik jeg ser det er Vigdis Hjorth så språklig dyktig, at hun ikke kan skrive dårlig, og denne boken er intet unntak. Jeg (okei, over gjennomsnittet fan) kan sitte å lese en setning, eller avsnitt flere ganger, og kose meg med hvor fantastisk den er. Hjorth benytter ofte humor i stil og språk, som inngang til tematikken, f.eks Død Sheriff (1995), Hjulskift (2007) og Tredje Person Entall (2008), - noe det er litt mindre av i Snakk til meg, men likevel ikke fritt for (spesielt i beskrivelsen av norsk byråkrati). Den ledige, oppramsende fortellermåten i den siste boken står uansett godt til tematikk og til hovedpersonen.

Jeg skal ikke fortelle slutten (den er god, kompromissløst befriende og en av de bedre jeg har lest), men jeg kan si så mye som at Ingeborg er i bevegelse, i forandring: «Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent.» (s.201) Og vips, så er Ingeborg, den stille og forsiktige bibliotekaren, et sted i livet hvor alt kan skje... Sånt blir det gode bøker av.
Snakk til meg er gitt ut på Cappelen Damm, 2010.

Mens man venter...

Familien Rødtoppen, Elen, Hilde, brosan og familien Hake-Slepp venter i spenning på fortsettelsen. Det gjør jeg også!

Bananadrama!

Jeg tegner bananer, som skal brukes til noe spennende noe! Nå har jeg bare igjen å legge på siste detaljer, deriblant dette kaoset av bananer. Blir gøy! Og feiende flott!

«Hvilken vei skal jeg gå, spurte Alice.
Hvor er det du skal, svarte haren.
Jeg vet ikke, sa Alice.
Da har det ikke så mye å si hvor du går, svarte haren.»

Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg drikker mye varm drikke på veien.

Roberto Zucco av Bernard-Marie Koltès. Vet ikke helt hva jeg synes, og jeg vet jammen ikke hvilken vei der bærer. Uvisshet over en lav sko. Men kaffe og kakao. Ikke samtidig, det er mocca. Alice in Wonderland har forøvrig kinopremiere i morgen. Stas! Vi flesker til med nok et sitat:

Alice: But I'm NOT a serpent, I tell you! I'm a -- I'm a --

The Pigeon: Well! WHAT are you? I can see you're trying to invent something!
Alice: I -- I'm a little girl.
The Pigeon: A likely story indeed! I've seen a good many little girls in my time,but never ONE with such a neck as that! No, no! You're a serpent; and there's no use denying it. I suppose you'll be telling me next that you never tasted an egg!