Påske og vår. Det er langfredag. Det er sol ute. Jeg plasserer meg strategisk, ansiktet opp. Jeg spiser kvikklunsj, drikker kaffe. Jeg ser blåveisen blomstre, tar bilde av blåveis i blomst. Jeg leser morgon og kveld av Jon Fosse, synes den er innmari fin. Spiser kvikklunsj i sola og tenker at Fosse skriver så godt, og det uten et eneste punktum. Jeg lar meg forbløffe og bevege, for den er innmari trist. Jeg tenker jeg synes det er fint at noe kan være innmari fint og innmari trist samtidig. Jeg tar bilde av boka opp mot sola for å vise hvor flott vær det er og hvor fin boka er. Fargene er sterke og det er vår, og jeg synes påska skal være like sen alle år. Det er langfredag i Åfjord, og sikkert andre steder óg.
«så reint makelaust lett lyfter golvluka seg, så lett at den nesten ikkje er til å tru, tenkjer Johannes og han stig opp på uthusloftet og han ser rundt seg og alt han ser er som gylt, nei slik har han vel aldri før sett det, tenkjer Johannes, og dette er underleg, alt verktøyet hans ligg på kvar sin plass, gammalt og velbrukt er nesten alt, og så skal alt liksom vere på kvar sin plass i sitt gylte skin, nei du verda, tenkjer Johannes og han står der rett opp og ned og ser og så tenkjer han at alt liksom er det det er, samstundes som alt er annleis, alle tinga er vanlege ting, men dei er liksom blitt verdige og gylte, og tunge, som om dei vog så mykje meir enn seg sjølv og samstundes er som utan vekt, tenkjer Johannes» (Fra morgon og kveld av Jon Fosse)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar