Stillstandens absurditet

 Bokomtale.  «Vi sitter i solen i bakgården i Sandefjord fengsel og er spesialister i framtid. Snart. Senere. Når jeg kommer ut. Når jeg får jobb. Når jeg treffer den rette. Når jeg blir rik. Rusfri. Med alderen vil du forstå. Bare vent! Ja, vi venter. Så skal vi ut og høste frukter.»

«Det var 30 absurde dager,» sier forfatter Vigdis Hjorth til Klassekampen. Etter å ha sonet en dom for fyllekjøring, har hun nå meldt seg inn i organisasjonen Wayback, hvis hovedoppgave er å hjelpe straffedømte tilbake på rett spor etter fengselsopphold. Vigdis Hjorth mener alvor!
     Albert Camus skriver om det absurde i Myten om Sisyfos, om mennesket i en verden uten mening. Sisyfos er blitt dømt av gudene til å for evig tid rulle den samme tunge steinen oppover en bakke, bare for å oppleve at når han kommer til toppen, ruller steinen ned igjen og han må begynne på nytt. Sisyfosarbeid: det endeløse, meningsløse. Menneskenes åk? Men Camus’ konklusjon – og dette er interessant – er at vi må gå ut fra at Sisyfos er lykkelig.
     I høst kom Hjorth ut med romanen Tredve dager i Sandefjord. Den handler om dramatiker Tordis som har kjørt i fylla og må sone i Sandefjord fengsel. Tordis innser at fengselsoppholdet vil bli en sjelsettende opplevelse, og tar med seg boka av Camus. Som akademikere flest søker hun svar i litteraturen, selvfølgelig.

LIV OG LITTERATUR
Gjennom media har vi altså fått vite at Vigdis og Tordis deler skjebne. Vigdis har latt seg avbilde bak sprinkler på forsiden av VG: Snakker ut om livet i fengsel.
     Skal man bli oppgitt, nysgjerrig eller likegyldig? Vigdis Hjorths romaner befinner seg ofte i grenseland mellom virkelighet og fiksjon, det har så å si blitt et varemerke for henne, og høstens nykommer er nok en bok i mytebyggingsbunken.
     Både Vigdis og Tordis er velutdannede kvinner fra middelklassen. Begge har møtt fengselslivets realiteter, samfunnets skeive eksistenser: narkomane, smuglere, NAV-misbrukere, barnemishandlere. Begge har delt hverdag med dem, sydd vinhøner i systua, sett Hotel Cæsar i tv-stua, spist måltider, spilt bingo, sittet i røyketeltet. Begge tilpasset de seg kutymen i redsel for å bli utstøtt av de utstøtte.
     Utenfor romanens rom gjør Vigdis Hjorth et poeng av å dele historie med Tordis. Men selv inne i fiksjonen finner man henne. En såret elg blir på slutten omskrevet til en såret hjort: «det er hos meg jeg skal være, ikke der ute, ikke inne i Sandefjord, her venn med meg selv den skadede hjorten, bandasjerer foten og hvisker godord i øret på den, jeg skal prøve å ikke forlate deg mer.» Spørsmålet er om Hjorth står i veien for historien. Kan man lese om Tordis uten å ha Vigdis i tankene?

KLASSEKONFLIKT
«Hvis du vil vite hvordan et samfunn er, skal du gå til dets fengsler,» er Dostojevskij-sitatet boka åpner med. Kanskje skal vi være glad for at forfattere en gang i mellom blir bura inne slik at vi lovlydige skal få en tilstandsrapport: «De’kke det at jeg anbefaler sex og dop, sier Marita, – men det har alltid funka for meg.»
     Sånn står det til, og det er altså ikke spesielt vakkert, kan man tenke. En fremvisning av samfunnets skyggesider. Men er dét egentlig romanens prosjekt?
     Hjorth har tidligere skrevet om møter mellom mennesker fra ulike samfunnslag. I romanen Hjulskift fra 2007 innleder litteraturprofessor Louise et forhold til bilselger Truls. Skildringen av et kulturkræsj mellom arbeiderklasse og kulturelite er vellykket i Hjulskift fordi blikket hele tiden problematiseres. Truls har også en stemme, han kritiserer Louises fordommer. Hun er også i forandring. Historien blir en fremvisning av ulike perspektiver. Men hva skjer så i møtet mellom en overbeskyttet middelklassekvinne og mennesker som lever utenfor og bortenfor loven?
     Tredve dager i Sandefjord er en førstepersonsfortelling; blikket tilhører en høyt utdannet middelklassekvinne fra Bærum. Faren for at dette blikket blir ovenfra og ned i møte med de andre fangene i fengselet, er stor. Men fokuset for fortellerens blikk i denne historien er ikke først og fremst de andre innsatte, men situasjonen de sammen er i. Hvis Tordis er noe i fengsel, så er det selvutslettende. Hun er plassert i et vakuum i tredve dager, og det eneste som holder henne oppe er tanken på den første ølen hun skal ta på den lokale puben når hun slipper ut.

TILSTANDENS STILLSTAND
Følelsen av absurditet kan slå hvilket som helst menneske i ansiktet på hvilket som helst gatehjørne, forteller Camus. Du fødes og skal dø, og så er det bare å fylle opp tomrommet mellom disse to. Hvilken mening kan det gi? Eksistensfilosofene vil nok heller spørre: Hvilken mening gir du det? Mennesket i møte med en verden som når alt kommer til alt ikke gir så mye mening. Skal man ty til selvmord eller flykte inn i en religiøs tro? Nei, formaner Camus. Dramaturgisk sett er livet en dårlig konstruert historie, for det munner ikke ut i noe klimaks, ikke noe vendepunkt, i det minste ikke hvis man tror at døden er slutten. Skal man så akseptere livets meningsløshet?
     «Vi gjentar oss selv for det skjer ikke fornyelse i fengsel,» sier Tordis i boka.
     «Selv om jeg skjønner at jeg skal være der, så er det helt absurd, fordi jeg ikke lærer noe, jeg tilbys ingen vekst og ingen forandring», sier Vigdis til media.
     Fengselslivets rutiner og kjedsommelige gjentakelser, de innsattes stagnering og dagenes forutsigbarhet, er et av romanens formgrep. Som en labyrint man aldri kommer ut av. Å telle dager gir ingen hensikt når alle dager er like: klaustrofobi. «Dagene jeg var der beveger seg liksom i én retning, ansiktene jeg møtte der i en annen, og nå etterpå er det vanskelig å avgjøre hva som var dager og hva som var ansikter.» Fortellingen har ikke noe plot, ingen logisk konsekvens boken skal munne ut i, rammen er tredve dager, 265 sider. Selv språket bygger opp under den monotone følelsen av stillstand. Jeg tar meg i å være spent på om Tordis får kursbeviset hun har så lyst på etter å ha fullført 28 timer med restaurant- og matfag. Det får hun, og jeg puster lettet ut. Som romankonsept er det risikosport.
     I Hans Olav Brenners intervjubok Om å skrive forteller Hjorth om sin egen poetikk:

«Jeg husker Jan Kjærstad en gang opererte med to typer romanforfattere, de som først og fremst var opptatt av romanen som konstruksjon, og de som var opptatt av stemmen (…) jeg synes jeg forsto hva han mente den gangen og definerte meg straks som en som er opptatt av stemmen. Det handler om å finne stemme til stoffet, den stemmen tematikken kan forløses i.»

Mangel på progresjon, mangel på hendelser. Stillstandens absurditet. I Samuel Becketts Vente på Godot kommer ikke Godot. Det forløsende øyeblikk kommer heller ikke i Tredve dager i Sandefjord. Og Sisyfos fortsetter å rulle steinen.
     Kan man annet enn å grøsse på ryggen?
     Men skal man synes synd på Tordis?

FØDT SÅNN ELLER BLITT SÅNN?
Noen ganger faller man, og hvis man er heldig kan man reise seg opp og gå videre. Tordis, med sine ressurser, kan tilsynelatende komme ut igjen til samfunnet og leve sitt liv. Tredve absurde, intetsigende dager er likevel bare tredve dager. Den narkomane, som drømmer om å komme ut av fengsel for å sette sitt neste skudd, er kanskje ikke like heldig. NAV-misbrukeren. Den voldsdømte. Brannstifteren. Barndom, tenker Tordis, det er også en dom, og de fleste i fengslet er dømt, ikke til tredve dager, men til et liv.

«Det er din egen skyld at du befinner deg der du befinner deg. Skal du kreve også nå, komme her og komme her? Nei, det er ikke det. Tror jeg. Ikke meg det handler om. Tror jeg. Men de kvinnene jeg sitter sammen med, disse ganske små fiskene, når de først er samlet i Sandefjord. Hva med å by dem noe oppbyggelig. Noe å vokse på. Noe overskridende så de kunne kjenne seg løftet.»

Frihet er et spennende begrep, det motsatte må være ufri, fanget. Mens Tordis sitter i fengsel er Norge midt inne i Harald Eias TV-serie Hjernevask. I fengselet ser de Hotel Cæsar, men Tordis smugleser avisa for å følge med på debatten. Er det arv eller miljø, spør hun seg, og ser på sine medfanger. Født sånn eller blitt sånn? For mennesker i fengsel er frihet noe helt konkret, det som kommer etterpå. Fremtiden. Er det så lett?
     Tordis har med seg Myten som Sisyfos i fengslet, men orker ikke åpne den mens hun er der. Kanskje skulle hun gjort det, tenker jeg. Kanskje skulle hun hatt en liten lesesirkel for Heroin-Kristina, Amf-Ingelill og de andre innsatte. Kanskje til og med de ansatte? Så kunne de spurt seg:
     Hvordan kan vi tenke at Sisyfos er lykkelig?
     Jo, fordi han er herre over sine dager, hans skjebne er hans sak, som Camus skriver: «Også han dømmer at alt er godt. Dette univers som fra nå av er uten herre, forekommer ham verken goldt eller intetsigende. Hvert eneste korn i denne sten, hver eneste mineralbit av dette nattmørke fjell, utgjør alene en verden. Selve kampen for å nå høyden er nok til å fylle et menneskehjerte.»

PÅ TRYKK I TIDSSKRIFTET FILOLOGEN 4/11.

Montecore + det postnasjonale

Jeg har nå svorsket meg gjennom Jonas Hassen Khemiris bok Montecore - En unik tiger. Det er en lettlest brevroman som er svært god! Men dette innlegget er i tillegg et forsøk på å dra frem et poeng om at god litteratur også kan være samfunnsengasjerende og ha politisk brodd.

Montecore handler om forfatteren Jonas (Hassen Khemiri (!)) som får mail fra sin fars barndomsvenn Kadir med ideen om å skrive farens (Abbas) biografi. Abbas historie, slik Kadir tenker den, er interessant og til etterfølgelse; Fra morens død, og farens forsvinning, til flyktning fra Algerie til Tunisia som barn - videre som gift med svenske Pernilla, og far til tre barn - og som bildet på den vellykkede innvandrer, og verdensberømt fotograf. Dette er en historie alle vil interessere seg for, mener Kadir. Jonas er derimot ikke enig i dette bildet av faren, og det er her, i skillet mellom de ulike historiene om Abbas, at denne boken virkelig blir interessant. Fortellermessig kan den minne om Karl Frode Tillers Innsirkling, hvor en hovedperson beskrives, fra to forskjellige synspunkt, uten selv å komme til ordet. Leseren er hele tiden usikker på hvilket bilde som er det riktige (er Abbas en helt eller en sviker, er dette en tragedie eller en suksessfortelling?). I tillegg til å skildre utfordringen ved å komme som ny til et land, beskriver romanen drømmer, optimisme, identitet og fremmedfrykt på en fremragende måte. Man kan prøve å tilpasse seg aldri så mye, men kan man egentlig noen gang passe inn, som innflytter i et nytt land? Bokens konklusjonen er ikke nødvendigvis spesielt positiv...
Jeg tar for tiden et litteraturemne på Universitetet i Oslo som heter Sjangerstudium: Romanen og det (post-)nasjonale, hvor prosjektet er å se på romanens relasjon til tenking, bygging og muliggjøring av nasjonen, samt romaners beskrivelse av det nasjonale eller postnasjonale . Denne beskrivelsen kan lett gi litt fornemmelse av nasjonalromantikk, og forgangne tider, men av de (samtids)romanene vi har lest og diskutert, deriblant Montecore, er det forsvinnende lite svulmende, navlebeskuende beskrivelser og rosemaling, og hvis det forekommer, er det som humoristisk virkemiddel, eller som latterliggjøring. Mange er de bøkene som handler, direkte eller indirekte, om nasjon (sin egen eller andres), og det store flertallet problematiserer og kritiserer. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til generell svartmaling, er jeg vel enig i at rosemalende litteratur om eget land per i dag ikke er det viktigste, spesielt ikke for oss i vesten, spesielt ikke i Norge (eller Sverige).

Kort fortalt definerer teoretikeren Benedict Anderson najonen som et forestilt, politisk fellesskap, som oppfattes som både begrenset og suverent. Man kjenner bare til et fåtall av menneskene i sin nasjon, men kan likevel føle en tilhørighet med alle disse ukjente. Dette er kanskje ikke en revolusjonerende ide, men den har likevel ikke alltid vært tilstede. Først på slutten av 1700-tallet ble denne tanken muliggjort, mye på grunn av andre store omveltninger i den vestlige verden: folkeliggjøringen av skriftspråket, sekularisering- og demokratiseringsprosesser samt utviklingen av en ny tidsforståelse (man fikk plutselig klokker og kalendere, slik vi kjenner dem i dag). Andersons mener romanen som sjanger følger de samme ideene som nasjonen, altså et tenkt fellesskap, hvor begrepet imens betyr alt, muliggjort av tanken om en tom, homogen tid. Nok om det, tilbake til boken.

Gjennom denne mailvekslingen mellom Kadir og Jonas vises Abbas møte med 1970-tallets Sverige, og utfordringene det er å være ny i et land. Skriveteknisk er dette flott gjort, og romanen vekseler mellom på den ene siden Kadir, hvis prosjekt er å vise Abbas som den helten han mener han er, og Jonas´ frustrasjon over farens underdanige holdning til den nye kulturen han kom til, og innbitte forsøk på å passe inn. Jonas sin skildring av faren er nådeløst, og beskrives som en tiltagende rasistisk holdning ovenfor andre innvandrere som han mener ikke forsøker tilpasse seg slik han selv gjør, og som derfor vanskeliggjør hans eget forsøk på å være svensk. Dette er sårt, men verre er den tiltagende avstanden farens viser mot Jonas, som han mener gjør alt for å være annerledes, som velger å stå utenfor, hvilket er helt uforståelig for Abbas. Som leser sympatiserer jeg med Jonas, og ser hans prosjekt som et forsøk på å skape seg en identitet, i sin posisjon mellom alt. Samtidig forstår man Abbas frykt for at Jonas skal vokse opp i det samme utenforskapet som han selv har vært i. Konklusjon: det er ikke lett.
Men dette tapet av identitet, denne avvisningen av egen kultur, og den ufordekte rasisme forundrer meg som leser, og jeg kan ikke unngå å tenke på om dette kan være en forklaringsgrunn for hvorfor innvandrere i Norge velger å stille på Frps valglister, om det kun er et godmodig og naivt forsøk på å passe inn? Montecore setter uansett fingeren et sted det gjør vondt, for tendensen i tiden er kravet om at innvandrere uten unntak skal tilpasse seg den nye kulturen de kommer til, men spørsmålet er om det i seg selv er nok til å bli inkludert? Kan man lykkes i å lage seg en ny identitet, og er det i det hele tatt noe man skal oppmuntre til? Abbas bestemmer seg for å lære seg flytende svensk, skifter sågar navn til det svenskklingende navnet Krister Holmström, og han lykkes i å skape en vellykket fotografvirksomhet, angivelig mye på grunn av dette. Likevel opplever han at galleriet blir utsatt for herverk og påtent. Samtidig herjer lasermannen i Sverige, som skyter tilfeldige innvandrere. Så hjelper det ikke om man tilpasser seg aldri så mye, så lenge hudfargen fremdeles er en god del mørkere enn den vanlige svenske.

Konflikten ligger i møtet mellom ulike kulturer (og merk at det er den svenske kulturen som fremstår som fundamental, uvennlig og uforsonlig). Spørsmålet blir om det overhode lar seg gjøre å snakke om nasjon, i den snevre forstand, i en verden hvor det flerkulturelle er en uomtvistelig realitet. Jeg kan sitte og føle meg norsk, i dette tenkte fellesskap som nasjonen er - men utfordringen er at i et fellesskap er det også noen som nødvendigvis må være ekskludert. Hvilke premisser settes for å være norsk i dag? Hvem skal bestemme hvilke felles referansepunkter som skal være utslagsgivende for nasjonalt innpass og inkludering. Er hudfarge en viktig faktor for om du kan kalle deg norsk eller ikke?
Montecore beskriver begynnelsen for slutten for muliggjøringen av tanken på najson som ett fellesskap. Jeg tenker at boken beskriver en brytningsfase mellom det nasjonale og det postnasjonale, en nasjonsdefinering med voksesmerter, hvor ideen er for liten og snever til å romme det heterogene fellesskapet Norge (eller Sveriger) har blitt og vil fortsette å være.

Boken er flott i seg selv, og den bør leses, gjerne som god litteratur, men også som en bøtte kaldt vann over hodet. Jeg tror ikke de utfordringene innvandring og integrering medfører har noen lette svar, men jeg tror vi må greie å ha flere perspektiver i hodet samtidig når vi diskuterer disse spørsmålene, og noen av dem kan denne romanen belyse. Så les den, uavhengig av hvilket syn du måtte ha på de politiske spørsmålene; ingen har noen sinne blitt dummere av å lese en bok.