bok: snakk til meg

For de av oss som like bøker, er høsten høytid, og man kan glede seg over landets forfatteres siste års harde arbeid. Jeg er en sucker for Vigdis Hjorth, og tenkte med dette å anbefale årets bok Snakk til meg for resten av verden.
Rammefortellingen er bibliotekar Ingeborg, stille og forsiktig, som føler hun må ta noen grep i livet sitt, hun er ikke der hun vil være, men vet samtidig ikke hvor problemet ligger. "Jeg skjønte jeg måtte gjøre noe. Men hva? (..) Tenkte jeg ville ha godt av å komme bort, komme på andre tanker. Få avstand og nye perspektiver, det er sånt de sier på radioen, i reisemagasinene, at man får nytt syn ved å forflytte seg, at ting fortoner seg annerledes langt borte fra. (...) En bruker leverte inn en reisebok om Cuba og fortalte at han hadde hatt det bra, at øya var trygg, så lånte jeg den boka, så tilfeldig var det.» (s.7)

Til Cuba reiser hun med sin ensomhet, og håper alt vil fortone seg annerledes der. På sett og vis gjør det det, men kanskje ikke slik hun hadde tenkt. Hun møter Enrique, som spiller trommer i hotellets hage, og de innleder et forhold.

Boken er skrevet fra Ingeborgs perspektiv, refererende dagboksaktig. Cuba fremstilles (fargerikt, temperamentsfullt og fattig) som norges rake motsetning (vintergrått, trist og motbydelig rikt). Kulturforskjeller, og bekreftelsen av at rik ikke gjør lykkelig, er en klar tematikk.
Ingeborgs forhold til den noen og tjue år gamle sønnen Torgrim, som studerer i Sverige, er likevel det som ligger under hele veien, og som i stor grad setter tonen. Han besøker henne ikke, og tar aldri kontakt. Ingeborgs refleksjoner over hvorfor han ikke vil ha noe med henne å gjøre, spørsmålene om hva hun har gjort galt, og selvbebreidelsen er fantastisk flott og rørende skildret.

Slik jeg ser det er Vigdis Hjorth så språklig dyktig, at hun ikke kan skrive dårlig, og denne boken er intet unntak. Jeg (okei, over gjennomsnittet fan) kan sitte å lese en setning, eller avsnitt flere ganger, og kose meg med hvor fantastisk den er. Hjorth benytter ofte humor i stil og språk, som inngang til tematikken, f.eks Død Sheriff (1995), Hjulskift (2007) og Tredje Person Entall (2008), - noe det er litt mindre av i Snakk til meg, men likevel ikke fritt for (spesielt i beskrivelsen av norsk byråkrati). Den ledige, oppramsende fortellermåten i den siste boken står uansett godt til tematikk og til hovedpersonen.

Jeg skal ikke fortelle slutten (den er god, kompromissløst befriende og en av de bedre jeg har lest), men jeg kan si så mye som at Ingeborg er i bevegelse, i forandring: «Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent.» (s.201) Og vips, så er Ingeborg, den stille og forsiktige bibliotekaren, et sted i livet hvor alt kan skje... Sånt blir det gode bøker av.
Snakk til meg er gitt ut på Cappelen Damm, 2010.