jeg vet om deg,

jeg vet om deg,

(du sitter i et mørkt rom med ullpledd
over skuldrene. Det er natt, og i ditt
liv skal det aldri bli morgen. Tror du.
Tenker du. Din historie kunne nok
blitt en sørgelig roman. Eller et dikt
som dette. Men nei) du ender ikke her

Geir Gulliksen
fra diktsamlingen Voksne dikt (1999)

Det er høst, men man trenger jammen ikke bli depressiv av den grunn. Men fine dikt, gjerne av Geir Gulliksen, skader ikke. Aldri. Jeg har vært gressenkemann i helga. Heldigvis forbarmet Hilde seg over meg. Derfor tar jeg sjansen på enda et dikt, som er så depressivt at man får lyst til å gråte litt. Bare fordi det er søndag, gjør jeg det. (Og for å reklamere litt, så kan Geir Gulliksens samlede dikt fra 1995-2005 kjøpes i diktsamlingen Hvis jeg må være meg. Masse flott der, både hyggelig og mindre hyggelig lesning. Anbefales heved.)

Du er fireogtjue, og du har nettopp tatt livet av deg.

Hva nå? Ikke er du den første i verden som valgte å dø,
mange har hatt bedre grunner enn deg, mange var nok mer
fryktløse i valg av metode. Å dø var noe annet enn alt, men
har du først gjort det én gang kan du ikke gjøre det igjen.
Og nå kommer du alltid til å være fireogtjue og misfornøyd
med det som var. I motsetning til alle du syntes klarte alt så
mye bedre enn deg blir du aldri flinkere til å leve med deg.

Du er død. Jeg snakker til deg. Men du er død likevel.

Geir Gulliksen
fra diktsamlingen Voksne dikt (1999)