1992. Det var den gang man tente lys ved festlige anledninger. Jeg tenner ingen lys i dag, og det er iallefall ikke en festlig anledning! Jeg har ikke min fine telefon lengre! Andre rundt meg har skildret livet uten mobiltelefon som å reise i
tidsmaskin til 1992. Jeg tenkte: grøss! 1992 virker jo SÅ lenge siden! Men det er det ikke. Det var jo da TV2 kom på lufta! Og det føles som i går! Nesten!
Vel. Så dette er min nye hverdag. En
1992-mobiltelefon. Den er riktignok ikke fra 1992, selv om selv om det kanskje føles sånn.
Sounds incredible, looks amazing? Det har jeg ingen formening om. Men det går an å ringe med den. Og jeg vil påstå det er bedre enn ingenting.
Historien bak? Jeg har motvillig (believe you me!) levert fra meg min dyrebare skatt, en dings man kan gå på internett med, sende mail med, spille spill med, høre på musikk med og ta bilder med. Den måtte til slutt på reparasjon, ettersom det ikke lenger gikk an å ringe med den på 100% ordentlig vis! Men hva skal man vel vente av en viss modell, ved navn
'liten bokstav'-Telefon?
Panikken slo inn rett før stengetid på posten: "har jeg lader til dette vraket, da?" og fikk Erlo opp av soffan for å hjelpe meg med å rote rundt i skap og skuffer. "Jeg kan ikke sende inn min
'liten bokstav'-Telefon før jeg vet at jeg har en telefon jeg kan lade!" ropte jeg med desperasjon i stemmen. Så mye styr for en gammel mobil som eneste rolle er
stand-in. For lader trenger den, den må kobles til VEGGEN, ikke til en bærebar datamaskin sånn som det blir gjort nu for tiden. Man skulle tro det med lader skulle være en enkel sak, for vi har jo hatt 200 av de slengende rundt her før! Mye rart har gått i søpla, men har vi kasta alle!? Jeg måtte lete meg helt ned i kjellerboden, og nå har den sannelig lader. Flaks. For hva er vitsen med en telefon man ikke kan lade, liksom?
Vel. En
ordentlig 1992-mobiltelefon hadde kanskje ikke vært så kjipt likevel?
Jeg merker at jeg savner det å ha en dings man kan gjøre alt på. Merkelig hvor avhengig man kan bli! Men jeg klarer meg. Inntil videre! Og så smaker ordet
mobil veldig 90-talls, merker jeg!
Sånn såg det forøvrig ut i 1999, jeg ble hjernevasket og dette ble altså min første mobiltelefon. I dag virker det helt fjernt, men så var det jo ikke så mye å velge i heller.
Det var en fredag i februar, vi tenkte vi skulle se hva som skjedde på Norges vestkyst. Tok flytoget til OSL, tok en blås, lot solen gnistre i den hvite snøen, pustet frostrøyk og var beredt til å forlate Oslo for en helg. Så gjorde vi det og ble tatt vel imot på Vigra flyplass. Så følger to dager med god mat, god vin, Ålesund, sightseeing, mye hygge, bezzerwizzer (Frank vinner), Melodi Grand Prix-finale (Stella vinner), bowling (Steff vinner) og godt lag generelt.
Vinter. Skulle den hatt en farge er det blå og tykke skjerf. Men mest er den sepia, hvor alle fargene er skrudd ned i styrke. Så søndag gikk vi en tur i et sepiafarget kystlandskap. Kald, gul vårsol og stivt, brunt gress som knaser under føttene. Grå grusvei med slappe skygger kastet fra nakne trær. Og den friske sjølufta, selvfølgelig, som revitaliserer en forurenset bykropp. Og det gjør godt! Men så var det slutt, og vi tok turen sørover, hvor snøen fremdeles ligger tykk, men håpet om våren lever. Dessuten heier vi på Norge og Ski-VM. Nasjona-lisme!
