Vel. Så dette er min nye hverdag. En 1992-mobiltelefon. Den er riktignok ikke fra 1992, selv om selv om det kanskje føles sånn. Sounds incredible, looks amazing? Det har jeg ingen formening om. Men det går an å ringe med den. Og jeg vil påstå det er bedre enn ingenting.Historien bak? Jeg har motvillig (believe you me!) levert fra meg min dyrebare skatt, en dings man kan gå på internett med, sende mail med, spille spill med, høre på musikk med og ta bilder med. Den måtte til slutt på reparasjon, ettersom det ikke lenger gikk an å ringe med den på 100% ordentlig vis! Men hva skal man vel vente av en viss modell, ved navn 'liten bokstav'-Telefon?
Panikken slo inn rett før stengetid på posten: "har jeg lader til dette vraket, da?" og fikk Erlo opp av soffan for å hjelpe meg med å rote rundt i skap og skuffer. "Jeg kan ikke sende inn min 'liten bokstav'-Telefon før jeg vet at jeg har en telefon jeg kan lade!" ropte jeg med desperasjon i stemmen. Så mye styr for en gammel mobil som eneste rolle er stand-in. For lader trenger den, den må kobles til VEGGEN, ikke til en bærebar datamaskin sånn som det blir gjort nu for tiden. Man skulle tro det med lader skulle være en enkel sak, for vi har jo hatt 200 av de slengende rundt her før! Mye rart har gått i søpla, men har vi kasta alle!? Jeg måtte lete meg helt ned i kjellerboden, og nå har den sannelig lader. Flaks. For hva er vitsen med en telefon man ikke kan lade, liksom?
Vel. En ordentlig 1992-mobiltelefon hadde kanskje ikke vært så kjipt likevel?
Sånn såg det forøvrig ut i 1999, jeg ble hjernevasket og dette ble altså min første mobiltelefon. I dag virker det helt fjernt, men så var det jo ikke så mye å velge i heller.
1 kommentar:
Du er heldig da, 1992 mobil er jo mye bedre enn ingenting! Og man blir forøvrig utrolig god til å komme presis og ikke avlyse ting når man ikke har telefon kan jeg melde.
Legg inn en kommentar