Essay. Dette er et essay jeg skrev for tidsskriftet
Filologen (2/11). Temaet var helter, og min tekst handler om mitt noe ambivalente forhold til forfatteren Vigdis Hjorth. Og ja, jeg spiller på sex, folkens. Hele bladet kan leses
her.
DRØMMEN OM VIGDIS Forleden hadde jeg en drøm om Vigdis Hjorth. Jeg tror i det minste det handlet om Vigdis Hjorth, helt sikker er jeg ikke. Drømmen foregikk på følgende måte: Vi er på soverommet til mine foreldre, Vigdis og jeg, sitter på sengekanten og drikker et glass vin. Så ber Vigdis meg gå inn på badet og ha sex med den gamle, feite, hårete mannen som befinner seg der. Og uten videre spørsmål, fullstendig ukritisk, rusler jeg inn på badet og har sex med den gamle, feite, hårete mannen. I Vigdis’ regi har jeg sex med en fremmed mann på mine foreldres bad. Jeg pleier ikke huske drømmer, men denne sto krystallklart for meg da jeg våknet, og selv nå, en god stund senere, kan jeg beskrive gammelmannspenisen i detalj. Den er brent fast på netthinna for evig tid. Og skammen, vissheten om hvilke scenario mitt eget sinn kan produsere, rir meg ennå som en mare. Dette er forstyrrende på så mange nivå, underbevissthetens veier er som kjent uransakelige, men mitt primære spørsmål er: Vigdis Hjort, hva gjør du med meg?
Jeg gir mamma skylda for min litterære smak. Jeg antar at hun projiserte sine litterære helter over på meg, sin yngste sønn, siden hun aldri fikk en datter å dytte det på. Dette resulterte i at jeg fikk et stort, sterkt knippe kvinnelige forfattere inn med morsmelka. Jeg klandrer ingen for at jeg ble som jeg ble, men nevnte hendelse var faktisk andre gang Vigdis Hjorth opptrådte i mine drømmer. Hun har blitt min mare, skikkelsen fra norrøn mytologi og germansk folketro som sitter på brystet mitt når jeg sover og rir meg inn i en verden jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til.
La meg presisere at jeg setter stor pris på Vigdis Hjorths forfatterskap. Hun skiver innsiktsfullt, poetisk og politisk. Dessuten må man elske en forfatter som tar livet av karakterene sine med selvinnsikt som våpen. Til tider — og på sitt beste — er Hjorth en sadistisk seigpiner som dveler ved de vonde følelsene, avmakten og rådvillheten hos sin kvinnelige helt. Hun piller i bortgjemte og glemte sår og gir helt(inn)en gradvis innsikt med intravenøs infusjon.
Hjorths kvinne er i stand til erfaring, selverkjennelse og forandring, men til tross for dette får resultatet av hennes indre feltarbeid ofte destruktive følger. Hun er «naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme», for å sitere Zapffe. Det er kvinnen som ikke greier å slå seg til ro med sin tildelte rolle, men som ofte heller ikke er i stand til å gjøre noe med den. Når hun bryter ut, mister hun fotfestet og så går det rett vest.
Det er ikke for ingenting at Hulda Kråkefjær i
Tredje person entall (2007) skriver hovedoppgave om eksistensfilosofen Kierkegaard. At mennesker er frie vesener som tar selvstendige valg, via sjelekvaler og engstelse (sykdommen til døden) er også Huldas lodd. Hennes liv blir en studie i menneskelig undergang — historien en nedadgående spiral — hvor vi alt fra starten av vet at det ender med selvmord. Resten av boken er forklart som en selvbiografi i tredjeperson entall og forsøker å gi svar på hvorfor det gikk som det gikk.
Man får selvsagt ikke noe entydig svar. Kanskje er Hulda bildet på kvinnen som forsøker å tilpasse seg
rollen som kvinne, justere seg mot det mannlige, objektiverende blikket, samfunnets blikk, har inkorporert det i sin egen kropp.
Så sitter jeg altså med en følelse av at kvinnen ikke er så fri som hun burde være. Jeg leser videre, og Hulda Kråkefjær sier: «Det skal styrke, hardt arbeid, men særlig stor vilje til for å motarbeide dette (
det mannlige, min presisering) blikkets makt over psyken (…)» (s. 135) Hun fascineres, forundres og frastøtes av det, men er på samme tid avhengig, hun trenger å føle seg begjært. Og Simone de Beauvoir klinger malmfullt i øret mens jeg leser. I
Det annet kjønn skriver Beauvoir at det som på en spesiell måte definerer kvinnens situasjon, er at hun «oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre (…)». Så er Hulda Kråkefjærs prosess muligvis den å komme fra tredjeperson til førsteperson, fra hun til jeg. Og jeg heier på den hjorthske kvinnen, ønsker henne selvsikker, sterk og fri. Jeg tar meg selv i å forbanne det mannlige blikk og den mannsdominerte verden, og jeg lar meg opplyse og påvirke av Hjorths taktfaste insistering.
Men så lukker jeg boka — våkner av drømmen — og lurer på hvor jeg er. Et sted inni meg roper en fortvilt, forurettet manndom opp: «Jeg er ikke mannen i Hjorths bøker!» Amerikanerne kaller det for «white man’s guilt», en arvet skam over hva tidligere generasjoner og mennesker helt ulik deg selv gjør og har gjort. Hjorth forsker på kjønnene i sine bøker, har uttalt at hun ønsker å forstå mannen og hans seksualitet — en seksualitet som kan brukes som våpen i krig; det er ikke bare problemfritt.
Det er alt annet enn problemfritt: I mange konfliktområder er voldtekt av sivilsamfunnets kvinner og barn systematisk og planlagt. Det ydmyker og demoraliserer, og det er menn som står bak. Samtidig er det ikke
mannen eller den
mannlige seksualiteten som gjør dette. Er det?
«— Kunne du voldtatt, spør hun Bo om natten, de har elsket, hun elsker ham, han ligger på ryggen og røyker. (…) — Jeg kan forstå aggresjonen, sier hun, — hatet, volden, sinnet, alt det der, sier hun, — men koblet med lyst, med nytelse? Ville du fikse å få orgasme hvis kvinnen du lå over hatet deg, foraktet deg, fryktet deg, skrek av redsel?» Og Bo svarer: «— Vanskelig å være kategorisk, og ærlig, sier han, men legger til, han legger alltid noe til: — Ikke nå, vesla. Er for gammel nå, men det er ikke lett å være ung mann.» (s. 339)
Det er kanskje ikke lett å være ung mann. Er det lett å være ung kvinne? Etter å ha lest Hjorth virker det ikke spesielt lett. Hulda sier: «Det bor en mann i henne, en voldtektsmann, en hykler, en hater, hun vil gifte seg med ham og han vil skuffe henne, mishandle henne, forlange skilsmisse, så kan hun dø.» (s. 395)
Som forfatter behøver ikke Hjorth å forsvare sine heltinner, hun behøver ikke engang være enig med dem. Jeg har derimot tenkt at jeg holder med dem, at det er snakk om en felles kamp. Men må jeg ta avstand fra noen da? Meg selv?
Litteraturviter og mannsforsker Jørgen Lorentzen skriver i boken
Maskulinitet at der homoforskning og mannsforskning i litteraturen har forsøkt å destabilisere kjønnskategoriene, har det for kvinneforskningen av politiske hensyn vært viktig «å etablere og opprettholde kvinnekategorien som noe forskjellig fra ’mannen’ (…)» (s. 12) Så må jeg jo innrømme at jeg har lest Hjorth med en tanke om at «mann» og «kvinne» ikke står i en dualistisk modell, i hver sin ende av en skala, fordi dette «fengsler kjønnene i hver sin forestillingsverden.» (Lorentzen s. 13)
Kanskje kan man ikke lese Vigdis Hjorth uten å være bevisst kjønnsforskjellene?
I 1999 ga Vigdis Hjorth ut artikkelsamlingen
En erotisk forfatters bekjennelser, hvor hun blant annet kommer med betraktinger over hvordan hun ble en «erotisk forfatter» — og hvorfor hun sluttet å være det. Der går hun rett inn i en kjønnspolitisk diskurs og nærmest nagler fast viktigheten av å ha et klart kjønnsperspektiv:
— Hvordan bli kjent med sin egen seksualitet når det mannlige blikket er kulturens blikk og kvinnen har inkorporert dette blikket og ser seg selv med det, kommer til kort for det, gjør seg til for det også når det ikke er noen tilstede. Hvor mye ’kvinnelig erotikk’ har den snart voksne kvinnen opplevd på film, fjernsyn, i bøker skrevet, filmet, uttenkt av menn, hvor mange kvinnelige orgasmer, instruert, regissert av menn, og når ens egne ikke ligner på disse? (s. 33-4)
Hjorth skriver om kjønn og seksualitet. Resepsjonen av bøkene hennes har tydeliggjort samfunnets dobbeltmoral. Er du kvinne som skriver om sex, er du en erotisk forfatter. For eksempel i mottakelsen av
Fransk åpning (1992). Landets anmelderne betakket seg med stort bilde, liten tekst: «Gå heller på Huk for å bli kåt», og Vigdis fikk vann på mølla, som det heter. En scene i boka er nettopp en advarsel om ikke å lese sexskildringene for radig: hovedpersonen Laura Buvik jobber i NRK. En dag hun stormer forbi en hylle i kjelleren ser hun at det står «brystholdere» på en kartong. Når hun etterpå går forbi litt langsommere, ser hun at det faktisk står «brevholdere.» Skummer man fort over, kan en lett gå glipp av det essensielle, at hjernen trekker slutninger man ikke nødvendigvis skal ta for god fisk. Men advarsel til tross, anmelderne (og sikkert flere med dem) gikk nettopp i den fella Hjorth hadde lagt ut: å lese boka med det mannlige blikket, som det den
ikke var.
Ironien i at det i drømmen min er Vigdis som instruerer, observerer og objektiverer kan lett leses som en reversering av «the male gaze». Spørsmålet reiser seg: har jeg lest min sex-skildring — drømmen — som det den ikke var? Det er jo ikke utenkelig. Det er ikke sikkert det står «brystholdere» på kartongen i det hele tatt. Jeg synes jo det er mer sympatisk om det er en poengtering av mannlig hegemoni for fall — kvinnen har inntatt regissørstolen — selv om frihet for begge (alle) kjønn bør være idealet. Men blikket mitt er et mannlig blikk, og det kommer jeg ikke bort fra. Det er her jeg blir stående rådvill. Hvis Vigdis tar regien og mitt blikk er problemet, hva står jeg igjen med da?
Hjorths kvinne lever og oppholder seg i en grenseoverskridende tilværelse, hun pusher grenser. Hun er bevisst sitt avvik og på en sadistisk, selvutslettende måte pisker hun seg selv med samfunnets normer og regler. Hjorth tilbyr ikke sin (anti)helt en skulder å gråte på, i stedet hugger hun løs der det gjør vondt. For det skal gjøre vondt! Bakenforliggende samfunnsstrukturer og en innarbeidet, bunnråtten kjønnsstereotypi er av det onde, og en enslig kvinne kan ikke alene ta det ved roten uten at det blir total kollaps. Vigdis Hjorth har selv uttalt at skam går som en rød tråd gjennom hennes forfatterskap, som noe hovedpersonene forholder seg til og må leve med, og som Hjorth selv kjenner på når hun ser tilbake på sine utgivelser.
Skam er en følelse som nødvendigvis oppstår i forhold til noe og står i en motsetning til rådende ideer i samfunnet om hva som er normalen. Når jeg nå sitter med en følelse av skam i etterkant av drømmen, hvilken skam er det snakk om? Hvilke tabuer har jeg brutt? Er det snakk om en mannlig — eller en menneskelig skam?
Jeg står med begge beina dypt plantet i ideen om at kjønn langt på vei er et samfunnsskapt produkt. Men mennesket har språket, og språket er konvensjoner og konvensjoner gir mening til tilværelsen. Jeg har ingen pretensjon om å utviske forskjeller — jeg heier på forskjellene — men om å fjerne barrierene. Stereotype forestillinger om kjønn kan lett bli en unødvendig hindring. Å tro at jentebabyer er preprogrammert til å like rosa er en barriere, men det er også tanken om den mannlig seksualitet som et potensielt krigsvåpen.
— Hører du, Vigdis Hjorth?
Og jeg tror hun hører. Og jeg tror faktisk vi er ganske enige.
Og jeg tror vi kunne hatt en spennende samtale om dette på mine foreldres sengekant med et godt glass rødvin. Kanskje var det akkurat det vi hadde?
Jeg håper jeg fortalte henne at hun har et forfatterskap som er kvantitativt og kvalitativt stort og mangfoldig, som jeg beundrer sterkt. Vigdis Hjorth er fremfor alt en uredd forfatter, det ville jeg sagt til henne, håper jeg gjorde det. Tema som den dårlige moren, alkoholisme, kjønnsroller og seksualitet går hun ofte inn i — vanskelige tema, men alltid fortalt med varme og humor. Jeg håper vi lo, at Vigdis fortalte en av sine mange anekdoter, det gjorde hun sikkert. Men det jeg tror vi snakket mest om — som må sies å være den hjorthske fellesnevner — er det eksistensialistiske mennesket, som observerer, funderer og stiller spørsmål ved sin egen eksistens. Som den forsiktige bibliotekaren Ingeborg i
Snakk til meg (2010), som etter et hett forhold med cubanske Enrique, og på tampen til et definitivt katharsis-lignende brudd med sin forlorne sønn, har kommet hit: «Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent.» (s. 201) Jeg velger å ta disse ord til mine.
«Eksistens forut for essens», sa eksistensialistene. Man er hva man gjør, og man kan gjøre hva man vil. I så måte blir ikke kjønn en barriere, men en mulighet. Hva så om Vigdis infiltrerer drømmene mine, iscenesetter tvilsomme erotiske eskapader med gamle, feite, hårete menn?
Det var jo bare en drøm … en god anekdote.
foto: privat
