Need for speed

Høy på sukker? Tja. Utvetydige bildebevis på Steffs craving for sugar, mens han var på Samos. Et bilde sier mer enn tusen ord...
Som vi ser er behovet så besnærende at han tyr til smuglevarer fra Norge. Nugatti! Hvem var det som var fysen, sa du? Fysen på hva? I'm just saying!

Min muse!

Jeg hadde tidligere denne leiligheten som min leilighet-muse, men nå har jeg forandret mening. Så fint og hvitt og sort - og industrielt og høyt under taket og flott blanding mellom nytt og gammelt! Flott! Fantastisk!

Alle foto: via emmas designblogg

Fort Hjorth

Hva er meg?
Er det mine øyne eller er det min nese?
Kanskje er det munnen, kanskje hele fjeset?
Kanskje det er noe jeg ikke kan fjerne?
Kanskje det er bena, kanskje det er tærne,
eller kanskje min hjerne?

Alt har jo et navn, og alle navn har mening.
Unntagen ordet meg som sitter alene,
hva kan vel det ordet mene?

Vigdis Hjorth

Samos gjennom kompaktkamera

Jeg kom litt i skyggen av Erlos speilrefleks, men jeg fikk jo knipsa noen Kodak-moments sjøl! Her kommer best in show:

Det flotte hotellrommet vårt, med dominerende kunst på veggen.

Ute er det konstant sol, men Erlo koser seg inne med siste Margit Sandemo.

Erlo er fysen, så da bærer det avgårde til nærmeste vannhull.

Leiebilen vår.Hvem har sagt at frodig ikke er flott?

Vi promenerer langs sjøen til sentrum.

Turist, cruisebåt, sjørøverskute og charterfly i herlig symfoni.

Samos mange katter har killer instinct.

Hele øya bærer et nostalgisk og sjarmerende 70-tallspreg.

Erlo lever seg inn i kulissene fra Mamma Mia!.
Trapper og bratte gater i Pythagorion.
Vår egen badeplass.

Same old Samos

Det var en mørk og stormfull aften. Vi sto og hang på Oslo S. Bestemte oss for å se verden, det store utland, aka syden. Så derfor tok vi et fly.
Til sola! Til Mamma mia-land. Nærmere bestemt Hellas, og den idylliske øya Samos, hvor været er hett og man lett blir svett. Erlo, som gledet seg til å stifte bekjentskap med noen ekte samer, ble skuffet. Det er langt færre samer på Samos enn man skulle tro. Steffi speider også etter noen sjøsamer... Niks!
Når vi gikk lei av å lete etter Samos' godt gjemte minoritet, badet vi.
Når vi gikk lei av å bade, leste vi finske Arto Paasilinnas De hengte revenes skog, på omgang. Gøy over en lav sko.
Når vi ble lei av å lese, badet vi. Og sånn gikk dagene.
Når kvelden kom, fråtset vi i greske spesialiteter fra kjøkkenet, og lesket strupen med iskald Mythos.
En dag tok vi turen til Samos' storby, Vathi, for å finne «siste skrik fra Europa», som man vissnok (i følge guidboken) kunne finne der. Vi lette og lette og lette, men dersom Vathi ruger på siste skrik er det enten dempet og godt gjemt, eller å forstå som et siste, desperat dødsskrik... ikke noe å skrive hjem om, altså.

Man blir lei av å smøre solkrem i lengden. Det er erfart vidsom. Steffi blir ikke lei av is. Det er også lærdom vi tar med oss videre. To uker gikk uansett fort, og nå er vi midt i oslohøst, midt i flasshelvete, og midt i valgkamp. Sånn som det skal være, altså. Kalispera!