design: jennifer carrow
design: peter mendelsund
design: gray318
Et ondt og giftig stikk
foto: privat
foto: privat
foto: privat
Mye rart har fått midlertidig oppholdstillatelse i våre hyller. Jeg kunne nevnt i fleng, men i fare for såre tær tenker jeg vi sier ingen nevnt ingen glemt. Radioen er jeg forøvrig veldig glad i. «Hello, Alien!»
Forleden dag vokste tredukkesamlinga til Steffi. Den nye, helt til venstre, er særs aggressiv og kan lett gi assosiasjoner til Paris' Eiffeltårn. Hvorfor ikke? Til tross for den voksende familien, er det likevel hylleplass til nye bøker. Derfor krysser vi nå bare fingre for feite bokpakker i ukene som kommer.
Vi var preget av stundens alvor, og måtte ha noen styrkende dråper.
Vi har besøk fra Nordvestlandet, og budskapet er klart: U choose!
Glenn er entusiastisk! Det er dama i baren også.
Etter øl, dro vi av sted for å gjøre vår borgerplikt. Mange forsøkte å praie oss på vei inn, men vi lot oss ikke lure. Det hele gikk smertefritt.
Nå er det bare å vente på resultatet, og krysse fingre. Godt valg!
Som vi ser er behovet så besnærende at han tyr til smuglevarer fra Norge. Nugatti! Hvem var det som var fysen, sa du? Fysen på hva? I'm just saying!
Alle foto: via emmas designblogg
Hva er meg?
Det flotte hotellrommet vårt, med dominerende kunst på veggen.
Ute er det konstant sol, men Erlo koser seg inne med siste Margit Sandemo.
Erlo er fysen, så da bærer det avgårde til nærmeste vannhull. 
Leiebilen vår.
Hvem har sagt at frodig ikke er flott?
Vi promenerer langs sjøen til sentrum.
Turist, cruisebåt, sjørøverskute og charterfly i herlig symfoni.
Samos mange katter har killer instinct.
Hele øya bærer et nostalgisk og sjarmerende 70-tallspreg.
Erlo lever seg inn i kulissene fra Mamma Mia!.
Trapper og bratte gater i Pythagorion.
Vår egen badeplass.
Til sola! Til Mamma mia-land. Nærmere bestemt Hellas, og den idylliske øya Samos, hvor været er hett og man lett blir svett. Erlo, som gledet seg til å stifte bekjentskap med noen ekte samer, ble skuffet. Det er langt færre samer på Samos enn man skulle tro. 
Steffi speider også etter noen sjøsamer... Niks!
Når vi gikk lei av å lete etter Samos' godt gjemte minoritet, badet vi.
Når vi gikk lei av å bade, leste vi finske Arto Paasilinnas De hengte revenes skog, på omgang. Gøy over en lav sko.
Når vi ble lei av å lese, badet vi. Og sånn gikk dagene.
Når kvelden kom, fråtset vi i greske spesialiteter fra kjøkkenet, og lesket strupen med iskald Mythos.
En dag tok vi turen til Samos' storby, Vathi, for å finne «siste skrik fra Europa», som man vissnok (i følge guidboken) kunne finne der. 
Vi lette og lette og lette, men dersom Vathi ruger på siste skrik er det enten dempet og godt gjemt, eller å forstå som et siste, desperat dødsskrik... ikke noe å skrive hjem om, altså.
Man blir lei av å smøre solkrem i lengden. Det er erfart vidsom. Steffi blir ikke lei av is. Det er også lærdom vi tar med oss videre. To uker gikk uansett fort, og nå er vi midt i oslohøst, midt i flasshelvete, og midt i valgkamp. Sånn som det skal være, altså. Kalispera!
