Same old Samos

Det var en mørk og stormfull aften. Vi sto og hang på Oslo S. Bestemte oss for å se verden, det store utland, aka syden. Så derfor tok vi et fly.
Til sola! Til Mamma mia-land. Nærmere bestemt Hellas, og den idylliske øya Samos, hvor været er hett og man lett blir svett. Erlo, som gledet seg til å stifte bekjentskap med noen ekte samer, ble skuffet. Det er langt færre samer på Samos enn man skulle tro. Steffi speider også etter noen sjøsamer... Niks!
Når vi gikk lei av å lete etter Samos' godt gjemte minoritet, badet vi.
Når vi gikk lei av å bade, leste vi finske Arto Paasilinnas De hengte revenes skog, på omgang. Gøy over en lav sko.
Når vi ble lei av å lese, badet vi. Og sånn gikk dagene.
Når kvelden kom, fråtset vi i greske spesialiteter fra kjøkkenet, og lesket strupen med iskald Mythos.
En dag tok vi turen til Samos' storby, Vathi, for å finne «siste skrik fra Europa», som man vissnok (i følge guidboken) kunne finne der. Vi lette og lette og lette, men dersom Vathi ruger på siste skrik er det enten dempet og godt gjemt, eller å forstå som et siste, desperat dødsskrik... ikke noe å skrive hjem om, altså.

Man blir lei av å smøre solkrem i lengden. Det er erfart vidsom. Steffi blir ikke lei av is. Det er også lærdom vi tar med oss videre. To uker gikk uansett fort, og nå er vi midt i oslohøst, midt i flasshelvete, og midt i valgkamp. Sånn som det skal være, altså. Kalispera!