Det var en tilsynelatende problemfri onsdag, for ikke lenge siden. Jeg vandret glad og intetanende rundt i et av Oslo mer fasjonable kjøpesenter. Jeg følte meg bra, livet var bra, problemfritt, som sagt. Hva visste vel jeg om hvilken synd jeg hadde begått? Vel, snart skulle jeg få passet påskrevet, for på vei ned en trapp møtte jeg en spirrevipp i rødrutet bukse, som forbarmet seg over meg. Da vi passerte hverandre sa rødruta, akkurat passe høyt, følgende setning: «Klipt seg selv!» By the way, liksom. Som et apropos til et vandrende freakshow. Jeg var et utskudd som egenhendig hadde brukt saksa, hadde durt i vei, trodde nok jeg var noe, så nå skulle jeg jammen få høre det. Han så det vel som sin plikt. Uffda, dette så ikke bra ut. Highbrow. «Klipt seg selv!» Men jeg har mye hår, og her har jeg samlet et knippe av det siste halvannet års høydepunkt (eller bunnivå, om man spør Rødruta i trappa).
Dette er fra tidlighøsten 2008, før første dag på Blindern. Laaangt hår, bustete for anledningen.
Dette er dagen
etter første dag på Blindern, hvor jeg, etter å ha fått tidenes desidert styggeste studiekortbilde tar bort alt hår. Ekstrem forvandling, og hodet er plutselig mindre enn koppen jeg drikker av.
Heldigvis vokser det ut igjen. Da blir det ca sånn, ett par måneder senere, la oss anta det er en tidlig morgen.
Det vokser og vokser (jeg har nok stusset litt på det underveis, for SÅ sakte vokser det tross alt ikke). Sommeren 2009. Her er jeg forøvrig på det blå kjøkkenet i Åfjord.
Og så er vi på dagens nivå, en høstkveld i Oslo 2009. Dette er luggen du for all del ikke må vise deg offentlig med. Menneskene du møter kan føle seg støtt. Forøvrig er det samme sveis enkelte har tatt for å være parykk. Dette ryktet kan jeg altså avkrefte. Jeg kan derimot bekrefte at jeg er lett lik Hanne Ørstavik (hvilket også er blitt påpekt av uavhengig tredjepart) - og det er helt med vilje, siden hun er kul, både på håret og ellers. Til Rødruta i trappa fikk jeg aldri kommet med en sylskarp svarreplikk. Jeg kunne jo sagt: «Kledt på seg selv!», eller noe lignende, men jeg var (og er) ikke rask nok til sånt. Og egentlig er jeg glad til. For hvem vet, kanskje han mente det som en kompliment?
Dette er fra tidlighøsten 2008, før første dag på Blindern. Laaangt hår, bustete for anledningen.
Dette er dagen etter første dag på Blindern, hvor jeg, etter å ha fått tidenes desidert styggeste studiekortbilde tar bort alt hår. Ekstrem forvandling, og hodet er plutselig mindre enn koppen jeg drikker av.
Heldigvis vokser det ut igjen. Da blir det ca sånn, ett par måneder senere, la oss anta det er en tidlig morgen.
Det vokser og vokser (jeg har nok stusset litt på det underveis, for SÅ sakte vokser det tross alt ikke). Sommeren 2009. Her er jeg forøvrig på det blå kjøkkenet i Åfjord.
Og så er vi på dagens nivå, en høstkveld i Oslo 2009. Dette er luggen du for all del ikke må vise deg offentlig med. Menneskene du møter kan føle seg støtt. Forøvrig er det samme sveis enkelte har tatt for å være parykk. Dette ryktet kan jeg altså avkrefte. Jeg kan derimot bekrefte at jeg er lett lik Hanne Ørstavik (hvilket også er blitt påpekt av uavhengig tredjepart) - og det er helt med vilje, siden hun er kul, både på håret og ellers. Til Rødruta i trappa fikk jeg aldri kommet med en sylskarp svarreplikk. Jeg kunne jo sagt: «Kledt på seg selv!», eller noe lignende, men jeg var (og er) ikke rask nok til sånt. Og egentlig er jeg glad til. For hvem vet, kanskje han mente det som en kompliment?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar