I natt drømte jeg om Vigdis Hjorth. Jeg fikk en klem og det var kleint, og litt fint.

Pizza på en tirsdag

I går var det fredag på tirsdag i heimen. Stefflos disket opp med selvmekkapizza. Han elta og knadde så melskyen sto rundt ham. Kokte saus, hakket løk og tomat til den store gullmedalje. Det gikk slag i slag. Man skulle tro han ikke hadde gjort annet.
Hvorfor være så konvensjonell hele tiden? Steff finner nye kreative måter å bruke kjevle på. Og hvorfor ikke, når resultatet blir som det ble, altså pizza? Og vi åt og vi åt, klappet oss på magen og åt litt til. Frykten var der for at vi skulle våkne opp og tro det var lørdag, forspiste på pizza som vi var. Hva blir det neste, kan man spørre, tacos på en torsdag? Grøt på en mandag? Lammefrikassé på papptallerken og vin rett fra dunken? Den som lever får se, sier vil til oss selv.
Vel, siden det var rester ble det pizzalunsj på en onsdag. Se, det er et hjerte, og smakte fortreffelig, og jeg elsker Peter Høeg, som skriver ditto (som pizzaen altså). Debutboka hans, Forestilling om det tyvende århundre er særdeles underholdende lesning. Dagens boktips, der altså. Ha en fin dag!

jeg vet om deg,

jeg vet om deg,

(du sitter i et mørkt rom med ullpledd
over skuldrene. Det er natt, og i ditt
liv skal det aldri bli morgen. Tror du.
Tenker du. Din historie kunne nok
blitt en sørgelig roman. Eller et dikt
som dette. Men nei) du ender ikke her

Geir Gulliksen
fra diktsamlingen Voksne dikt (1999)

Det er høst, men man trenger jammen ikke bli depressiv av den grunn. Men fine dikt, gjerne av Geir Gulliksen, skader ikke. Aldri. Jeg har vært gressenkemann i helga. Heldigvis forbarmet Hilde seg over meg. Derfor tar jeg sjansen på enda et dikt, som er så depressivt at man får lyst til å gråte litt. Bare fordi det er søndag, gjør jeg det. (Og for å reklamere litt, så kan Geir Gulliksens samlede dikt fra 1995-2005 kjøpes i diktsamlingen Hvis jeg må være meg. Masse flott der, både hyggelig og mindre hyggelig lesning. Anbefales heved.)

Du er fireogtjue, og du har nettopp tatt livet av deg.

Hva nå? Ikke er du den første i verden som valgte å dø,
mange har hatt bedre grunner enn deg, mange var nok mer
fryktløse i valg av metode. Å dø var noe annet enn alt, men
har du først gjort det én gang kan du ikke gjøre det igjen.
Og nå kommer du alltid til å være fireogtjue og misfornøyd
med det som var. I motsetning til alle du syntes klarte alt så
mye bedre enn deg blir du aldri flinkere til å leve med deg.

Du er død. Jeg snakker til deg. Men du er død likevel.

Geir Gulliksen
fra diktsamlingen Voksne dikt (1999)

Lighten up!

Foto: flickr/retro-space

Tenkte du også Betty og Don Draper? Eller?

Mad Men er inne i sin 4. sesong, og der har de allerede feiret jul. Det er veldig greit for min del, for kalenderen viser midten av september, og jeg har hatt julestemning siden midten av juli. Så da er alt som det bruker å være, altså.
På fingrene teller jeg nemlig 96 dager til jul, og det betyr at det er på tide å begynne å blogge om årets høydepunkt!

Så da kan man kombinere Mad Men og jul, på ekte sekstitallsvis:

Foto: flickr/retro-space

Var vel bare før i tiden man kunne være så heldig å få en kartong med sigaretter til jul. Eller som her - ikke nok med bare en kartong, nei! Og det mest fantastiske: Lucky Strike med christmas-themed emballasje! Kan det bli bedre?

bok: snakk til meg

For de av oss som like bøker, er høsten høytid, og man kan glede seg over landets forfatteres siste års harde arbeid. Jeg er en sucker for Vigdis Hjorth, og tenkte med dette å anbefale årets bok Snakk til meg for resten av verden.
Rammefortellingen er bibliotekar Ingeborg, stille og forsiktig, som føler hun må ta noen grep i livet sitt, hun er ikke der hun vil være, men vet samtidig ikke hvor problemet ligger. "Jeg skjønte jeg måtte gjøre noe. Men hva? (..) Tenkte jeg ville ha godt av å komme bort, komme på andre tanker. Få avstand og nye perspektiver, det er sånt de sier på radioen, i reisemagasinene, at man får nytt syn ved å forflytte seg, at ting fortoner seg annerledes langt borte fra. (...) En bruker leverte inn en reisebok om Cuba og fortalte at han hadde hatt det bra, at øya var trygg, så lånte jeg den boka, så tilfeldig var det.» (s.7)

Til Cuba reiser hun med sin ensomhet, og håper alt vil fortone seg annerledes der. På sett og vis gjør det det, men kanskje ikke slik hun hadde tenkt. Hun møter Enrique, som spiller trommer i hotellets hage, og de innleder et forhold.

Boken er skrevet fra Ingeborgs perspektiv, refererende dagboksaktig. Cuba fremstilles (fargerikt, temperamentsfullt og fattig) som norges rake motsetning (vintergrått, trist og motbydelig rikt). Kulturforskjeller, og bekreftelsen av at rik ikke gjør lykkelig, er en klar tematikk.
Ingeborgs forhold til den noen og tjue år gamle sønnen Torgrim, som studerer i Sverige, er likevel det som ligger under hele veien, og som i stor grad setter tonen. Han besøker henne ikke, og tar aldri kontakt. Ingeborgs refleksjoner over hvorfor han ikke vil ha noe med henne å gjøre, spørsmålene om hva hun har gjort galt, og selvbebreidelsen er fantastisk flott og rørende skildret.

Slik jeg ser det er Vigdis Hjorth så språklig dyktig, at hun ikke kan skrive dårlig, og denne boken er intet unntak. Jeg (okei, over gjennomsnittet fan) kan sitte å lese en setning, eller avsnitt flere ganger, og kose meg med hvor fantastisk den er. Hjorth benytter ofte humor i stil og språk, som inngang til tematikken, f.eks Død Sheriff (1995), Hjulskift (2007) og Tredje Person Entall (2008), - noe det er litt mindre av i Snakk til meg, men likevel ikke fritt for (spesielt i beskrivelsen av norsk byråkrati). Den ledige, oppramsende fortellermåten i den siste boken står uansett godt til tematikk og til hovedpersonen.

Jeg skal ikke fortelle slutten (den er god, kompromissløst befriende og en av de bedre jeg har lest), men jeg kan si så mye som at Ingeborg er i bevegelse, i forandring: «Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent.» (s.201) Og vips, så er Ingeborg, den stille og forsiktige bibliotekaren, et sted i livet hvor alt kan skje... Sånt blir det gode bøker av.
Snakk til meg er gitt ut på Cappelen Damm, 2010.

søndag søndag søndag

Søndag er marked på blå, solbriller, øl og avis på Ryes, middag på Delicatessen. God tid, null stress.
Sånn skulle alle søndager vært.