Man and superman: Johan Harstad

Bokblad. Forleden dumpet Bokvennen – bladet med det teiteste navnet, og det beste innholdet – ned i postkassa mi. Det kommer i fire utgaver i året og inneholder intervjuer, noveller, ymse spalter, Proust questionnaire, generelle boktips og nyheter fra den store litterære verden. Høydepunktet i nr.1.11 er et langt intervju med Johan Harstad. Jeg setter stor pris på Harstads forfatterskap (både novellene, romanene og dramatikken), men som alltid når jeg liker en person (og tanken er: liker jeg arbeidet ditt, liker jeg deg), er at de plutselig skal fortelle om synspunkter og politiske holdninger fjernt fra mine. Kall meg teit, men jeg føler det henger sammen; hvor du står politisk, forteller mye om deg som person. Lykken er at Harstad i intervjuet forfekter et verdenssyn jeg helhjertet kan støtte opp om. Bare det å høre at andre er enige med meg – som i tillegg er dyktige på hva de gjør – gjør meg glad. Mer skal det ikke til!
I intervjuet snakker Harstad mye om krig, problematikken fra sin siste bok, Osv. (eller: Vietnam Bosnia Rwanda Tsjetsjenia Somalia Darfur Afghanistan Irak OSV., som er bokas hele tittel); resultatet av hans år som husdramatiker ved Nationaltheatret. På spørsmål om det noen gang kan være moralsk riktig å drepe for å redde liv, svarer Harstad et ubetinget nei, og foreslår gladvold (i betydningen; vold som uskadeliggjør, ikke tilintetgjør). Krig kan ikke forsvares; «Bombing er som å ta Ibux. Du stopper bare problemet der og da.» Ellers snakker han om hvilket samfunn han ønsker seg: «Jeg aner ikke hva som er den beste styreformen på lang sikt. Selv spør jeg meg selv: Hva er jeg mest opptatt av? Grunnen til at jeg alltid har vært veldig glad i sosialisme, er ordet 'sosial'. Det rommer en tanke om at det finnes andre folk i samfunnet. Det som skremmer meg mest med dagens demokrati, er at vi gir stadig mer blaffen i andre.»
Og det henger selvfølgelig sammen; hvilket samfunn ønsker vi, hvilke kamper skal vi kjempe? Han forteller om gleden han følte, da det kom opp skilt ved rulletrappen på Gardermoen hvor det står Stå til høyre, gå til venstre: «Det handler om å være sosial og å ta hensyn på daglig basis. Noen vil mene det er pedantisk at man må stå på den høyre siden i rulletrappen og vente til folk har gått av trikken, men alt hjelper. (...) Samtidig er det typisk norsk å være motstander. Man skal jo ha frihet til å gjøre akkurat som man vil. (...) Men er det i rulletrappen du skal hevde din individuelle frihet?»
En annen gladnyhet er at Vigdis Hjorth har fått en spalte, Vigdis Vet, hvor hun skal svare på spørsmål fra leserne. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg tør spørre om noe enda, men fryder meg over tanken på å få Vigdis regelmessig i posten. Nå er det søndag, og jeg koser meg i sola med en Man and superman-kopp kaffe og mitt Bokvennen.