Førjulsjul i heimen

Den stadig mer fraværende solen over den nordlige halvkule taler sitt tydelige språk; det lakker og lir mot jul, gitt. Det har jeg tatt til etterretning, og jula er (delvis) oppe og går i heimen. Når det er kaldt og bekmørkt utenfor ruta, er det såvisst flott med en stjerne i vinduet, med litt kongerøkelse i nesen, med litt klementin i munnen. Dette er min holdning, men det kan virke som om jeg er alene om å ha den. Det finnes i dette landet forbløffende mange erkekonservative juletilhengere (hvis mantra er «IKKE før 1. desember!»), og derfor har jeg gått stille i dørene med min førjulspynting. Jeg har listet meg opp med julepynteskene fra boden, hatt persiennene nede mens jeg har bedrevet denne perversitet, ristet i jovial indignasjon på hodet over mennesker som «drikker julebrus i november!», gjerne etterfulgt av et fnys. Dette hylekoret har jeg vært en del av, men nå er det nok. Jeg synger som Gloria Gaynor «I am what I am!». Så syng ut, du også, dersom du er lei av dette konservative meningstyranniet og førjulsmotstandshysteriet, og heng opp glitter og stas, fyll vinduene med stjerner og lys, kok deg litt gløgg og kjenn hvordan det varmer, i denne kalde vintertid. Før du vet ordet av det er jula over, og bremseklossklanen sitter alene igjen med sirupsnippboksen og sine mugne prinsipper.