Dette er hva jeg bruker tiden min på i det vakre nordvest. Jeg maler furu! Tak, vegger, lister. You name it. Alt blir hvitt. Jeg har også fått noen strøk. Det å foreslå å male badstuen hvit, vakte voldsom debatt og motstand da det ble foreslått. Det var nesten som å banne i kirka! Men nå tror jeg alle er enige i at resultatet blir bedre enn sånn som det var før. Eller? Det er ingen skam å snu! Det er ikke bare veggene som får nytt liv, vegg-til-vegg-teppet forsvant også, så det blir erstattet med tregulv. (ikke furu, altså).
29.11.2010
Oppdatering fra Nordvest
Dette er hva jeg bruker tiden min på i det vakre nordvest. Jeg maler furu! Tak, vegger, lister. You name it. Alt blir hvitt. Jeg har også fått noen strøk. Det å foreslå å male badstuen hvit, vakte voldsom debatt og motstand da det ble foreslått. Det var nesten som å banne i kirka! Men nå tror jeg alle er enige i at resultatet blir bedre enn sånn som det var før. Eller? Det er ingen skam å snu! Det er ikke bare veggene som får nytt liv, vegg-til-vegg-teppet forsvant også, så det blir erstattet med tregulv. (ikke furu, altså).
28.11.2010
Eksamenslesningens psykiske effekt
Åh, denne deilige eksamenstid! Bøkene, mine venner, forteller meg alt jeg behøver å vite, bøkene er min virkelighet. Virkeligheten forøvrig behøver jeg ikke ta hensyn til. Jeg bryr meg ikke om snøstorm utenfor vinduet. La det snø! Jeg er ikke lei meg for at det er mange minus kaldt i Oslo (+ at jeg mangler vintersko). La det bli kaldere!, sier jeg. Jeg ler, hahaha, godter meg over at jeg er låst fast i syntaks og morfologi og avledning og verbal, potensielt subjekt og konjunksjonal, adverbiale leddsetninger og preposisjonsobjekt. Jeg koser meg, med personlig pronomen i objektsform. Eg skrattar høgt over bøygning av subjekt i nynorsk, hahaha. Jeg og dyret (rådyr/dådyr) i vinduet en enige; i alt vårt kos koker vi oss en kopp te, og nyter snøfnuggkrigen utenfor ruta, tenner et lys og analyserer setninger i fellesskap. Dyret synes jeg er flink, vifter med sine dådyrøyne og synes jeg skal blogge om hvor flink jeg er. Dyret er min venn. En liten stemme roper om mentalt forfall, om fantasivenners negative effekt på psyken, men jeg ignoreren den stemmen. Det er ikke en konstruktiv stemme. Jeg finner min meningsfelle i dyret; La temperaturen falle, la snøen falle, la verden forfalle og la oppgavene komme, så lenge jeg slipper å få om fonologi på eksamen!!
27.11.2010
Greier Erlo gjerne finner under juletreet, i utvalg
1: Vintersko, (str. 42) et fornuftig ønske, kan gjerne se omtrent slik ut, fra topman 2: Skinnveske som kan romme A4-størrelsegreier (f.eks en liten data), denne er fra topman 3: Ymse bøker, stort sett alt som er bra (?), f.eks brageprisvinner Gaute Heivolls Før jeg brenner ned, Beate Grimsrud En dåre fri eller Johan Harstad Osv. Eventuelt kan du jo fleske til med din favorittbok? 4: Flotte skjerf er alltid flott, strikkede luer, votter, lester etc. ønskes også, gjerne i svart/hvit/grå/blå-nyanser 5: Film, stort sett alt som er bra (?), f.eks Thomas Vinterbergs Festen, eller en film du mener jeg bare må se 6: Penguin-krus, gjerne denne røde flotte med Man and superman 7: Ymse spill, sosialt og hyggelig, f.eks Bezzerwizzer underholdning, eller Ticket to Ride (Nordic eller Europa) samt Monopol (klassisk utgave, takk) 8: Fine potteplanter jeg kan prøve ikke å drepe (NB: må være lettstelt) 9: KATT! (+ allergimedisin til Steffs) 10: Fin og koselig go´stol, må være stor, myk, gjerne med puff (bør antakeligvis klareres med Steffs først, kremt), 11: Ny pysjamas (str. S, gjerne i flanell, e.l) 12: Abonnement på f.eks Vinduet, Bokvennen, Norsk Shakespeare og Teatertidsskrift, Syn og segn eller Morgenbladet.Og dette var noen tips, dersom du skulle sitte med et stort ønske om å glede meg til jul. (Ellers skal det sies at jeg blir glad for det meste, og om jeg ikke blir det, har jeg tatt såpass mange teaterkurs at jeg nok skal greie å feike det ganske godt). Med ønske om en god førjulstid!
26.11.2010
Førjulsjul i heimen
Den stadig mer fraværende solen over den nordlige halvkule taler sitt tydelige språk; det lakker og lir mot jul, gitt. Det har jeg tatt til etterretning, og jula er (delvis) oppe og går i heimen. Når det er kaldt og bekmørkt utenfor ruta, er det såvisst flott med en stjerne i vinduet, med litt kongerøkelse i nesen, med litt klementin i munnen. Dette er min holdning, men det kan virke som om jeg er alene om å ha den. Det finnes i dette landet forbløffende mange erkekonservative juletilhengere (hvis mantra er «IKKE før 1. desember!»), og derfor har jeg gått stille i dørene med min førjulspynting. Jeg har listet meg opp med julepynteskene fra boden, hatt persiennene nede mens jeg har bedrevet denne perversitet, ristet i jovial indignasjon på hodet over mennesker som «drikker julebrus i november!», gjerne etterfulgt av et fnys. Dette hylekoret har jeg vært en del av, men nå er det nok. Jeg synger som Gloria Gaynor «I am what I am!». Så syng ut, du også, dersom du er lei av dette konservative meningstyranniet og førjulsmotstandshysteriet, og heng opp glitter og stas, fyll vinduene med stjerner og lys, kok deg litt gløgg og kjenn hvordan det varmer, i denne kalde vintertid. Før du vet ordet av det er jula over, og bremseklossklanen sitter alene igjen med sirupsnippboksen og sine mugne prinsipper. 
24.11.2010
21.11.2010
DIY-(hvis-du-gidder-)fint!
Skulle så gjerne ha vært flinkere til å gjøre ferdig prosjekter enn hva jeg er. Men det er jeg ikke, og derfor gidder jeg ikke prøve å lage denne flotte julekransen av filtkuler, selv om det hadde vært knall på alle mulige måter. Uansett, hvis du skulle være mer kreativ/utholdende enn meg, så er det en stund igjen til jul og oppskrift finner du på pickles.no, og lykke til!
20.11.2010
Julekongle
Steffs er en reser på vintage shopping, hipt og kult, tøft og trendy. Objekter preget av tidens tann er tidens melodi, for å si det sånn, og Steff er selvfølgelig med på notene (haha). Internettet er en arena hvor dette bedrives. De siste månedene har julekongler blitt shippet fra hele globen til Oslos østkant, og den beskjedne samlingen fra fjoråret har nå vokst betraktelig. Men når man er ute på reisefot kan man også handle brukt; glassbeholderen med lokk du ser på bildet er fra Tokyo, den hvite skålen er fra 
Bilde fra juletreet 2009. I år blir det bedre.
19.11.2010
Montecore + det postnasjonale
Jeg har nå svorsket meg gjennom Jonas Hassen Khemiris bok Montecore - En unik tiger. Det er en lettlest brevroman som er svært god! Men dette innlegget er i tillegg et forsøk på å dra frem et poeng om at god litteratur også kan være samfunnsengasjerende og ha politisk brodd.
Montecore handler om forfatteren Jonas (Hassen Khemiri (!)) som får mail fra sin fars barndomsvenn Kadir med ideen om å skrive farens (Abbas) biografi. Abbas historie, slik Kadir tenker den, er interessant og til etterfølgelse; Fra morens død, og farens forsvinning, til flyktning fra Algerie til Tunisia som barn - videre som gift med svenske Pernilla, og far til tre barn - og som bildet på den vellykkede innvandrer, og verdensberømt fotograf. Dette er en historie alle vil interessere seg for, mener Kadir. Jonas er derimot ikke enig i dette bildet av faren, og det er her, i skillet mellom de ulike historiene om Abbas, at denne boken virkelig blir interessant. Fortellermessig kan den minne om Karl Frode Tillers Innsirkling, hvor en hovedperson beskrives, fra to forskjellige synspunkt, uten selv å komme til ordet. Leseren er hele tiden usikker på hvilket bilde som er det riktige (er Abbas en helt eller en sviker, er dette en tragedie eller en suksessfortelling?). I tillegg til å skildre utfordringen ved å komme som ny til et land, beskriver romanen drømmer, optimisme, identitet og fremmedfrykt på en fremragende måte. Man kan prøve å tilpasse seg aldri så mye, men kan man egentlig noen gang passe inn, som innflytter i et nytt land? Bokens konklusjonen er ikke nødvendigvis spesielt positiv...
Jeg tar for tiden et litteraturemne på Universitetet i Oslo som heter Sjangerstudium: Romanen og det (post-)nasjonale, hvor prosjektet er å se på romanens relasjon til tenking, bygging og muliggjøring av nasjonen, samt romaners beskrivelse av det nasjonale eller postnasjonale . Denne beskrivelsen kan lett gi litt fornemmelse av nasjonalromantikk, og forgangne tider, men av de (samtids)romanene vi har lest og diskutert, deriblant Montecore, er det forsvinnende lite svulmende, navlebeskuende beskrivelser og rosemaling, og hvis det forekommer, er det som humoristisk virkemiddel, eller som latterliggjøring. Mange er de bøkene som handler, direkte eller indirekte, om nasjon (sin egen eller andres), og det store flertallet problematiserer og kritiserer. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til generell svartmaling, er jeg vel enig i at rosemalende litteratur om eget land per i dag ikke er det viktigste, spesielt ikke for oss i vesten, spesielt ikke i Norge (eller Sverige).
Kort fortalt definerer teoretikeren Benedict Anderson najonen som et forestilt, politisk fellesskap, som oppfattes som både begrenset og suverent. Man kjenner bare til et fåtall av menneskene i sin nasjon, men kan likevel føle en tilhørighet med alle disse ukjente. Dette er kanskje ikke en revolusjonerende ide, men den har likevel ikke alltid vært tilstede. Først på slutten av 1700-tallet ble denne tanken muliggjort, mye på grunn av andre store omveltninger i den vestlige verden: folkeliggjøringen av skriftspråket, sekularisering- og demokratiseringsprosesser samt utviklingen av en ny tidsforståelse (man fikk plutselig klokker og kalendere, slik vi kjenner dem i dag). Andersons mener romanen som sjanger følger de samme ideene som nasjonen, altså et tenkt fellesskap, hvor begrepet imens betyr alt, muliggjort av tanken om en tom, homogen tid. Nok om det, tilbake til boken.
Gjennom denne mailvekslingen mellom Kadir og Jonas vises Abbas møte med 1970-tallets Sverige, og utfordringene det er å være ny i et land. Skriveteknisk er dette flott gjort, og romanen vekseler mellom på den ene siden Kadir, hvis prosjekt er å vise Abbas som den helten han mener han er, og Jonas´ frustrasjon over farens underdanige holdning til den nye kulturen han kom til, og innbitte forsøk på å passe inn. Jonas sin skildring av faren er nådeløst, og beskrives som en tiltagende rasistisk holdning ovenfor andre innvandrere som han mener ikke forsøker tilpasse seg slik han selv gjør, og som derfor vanskeliggjør hans eget forsøk på å være svensk. Dette er sårt, men verre er den tiltagende avstanden farens viser mot Jonas, som han mener gjør alt for å være annerledes, som velger å stå utenfor, hvilket er helt uforståelig for Abbas. Som leser sympatiserer jeg med Jonas, og ser hans prosjekt som et forsøk på å skape seg en identitet, i sin posisjon mellom alt. Samtidig forstår man Abbas frykt for at Jonas skal vokse opp i det samme utenforskapet som han selv har vært i. Konklusjon: det er ikke lett.
Men dette tapet av identitet, denne avvisningen av egen kultur, og den ufordekte rasisme forundrer meg som leser, og jeg kan ikke unngå å tenke på om dette kan være en forklaringsgrunn for hvorfor innvandrere i Norge velger å stille på Frps valglister, om det kun er et godmodig og naivt forsøk på å passe inn? Montecore setter uansett fingeren et sted det gjør vondt, for tendensen i tiden er kravet om at innvandrere uten unntak skal tilpasse seg den nye kulturen de kommer til, men spørsmålet er om det i seg selv er nok til å bli inkludert? Kan man lykkes i å lage seg en ny identitet, og er det i det hele tatt noe man skal oppmuntre til? Abbas bestemmer seg for å lære seg flytende svensk, skifter sågar navn til det svenskklingende navnet Krister Holmström, og han lykkes i å skape en vellykket fotografvirksomhet, angivelig mye på grunn av dette. Likevel opplever han at galleriet blir utsatt for herverk og påtent. Samtidig herjer lasermannen i Sverige, som skyter tilfeldige innvandrere. Så hjelper det ikke om man tilpasser seg aldri så mye, så lenge hudfargen fremdeles er en god del mørkere enn den vanlige svenske.
Konflikten ligger i møtet mellom ulike kulturer (og merk at det er den svenske kulturen som fremstår som fundamental, uvennlig og uforsonlig). Spørsmålet blir om det overhode lar seg gjøre å snakke om nasjon, i den snevre forstand, i en verden hvor det flerkulturelle er en uomtvistelig realitet. Jeg kan sitte og føle meg norsk, i dette tenkte fellesskap som nasjonen er - men utfordringen er at i et fellesskap er det også noen som nødvendigvis må være ekskludert. Hvilke premisser settes for å være norsk i dag? Hvem skal bestemme hvilke felles referansepunkter som skal være utslagsgivende for nasjonalt innpass og inkludering. Er hudfarge en viktig faktor for om du kan kalle deg norsk eller ikke?
Montecore beskriver begynnelsen for slutten for muliggjøringen av tanken på najson som ett fellesskap. Jeg tenker at boken beskriver en brytningsfase mellom det nasjonale og det postnasjonale, en nasjonsdefinering med voksesmerter, hvor ideen er for liten og snever til å romme det heterogene fellesskapet Norge (eller Sveriger) har blitt og vil fortsette å være.
Boken er flott i seg selv, og den bør leses, gjerne som god litteratur, men også som en bøtte kaldt vann over hodet. Jeg tror ikke de utfordringene innvandring og integrering medfører har noen lette svar, men jeg tror vi må greie å ha flere perspektiver i hodet samtidig når vi diskuterer disse spørsmålene, og noen av dem kan denne romanen belyse. Så les den, uavhengig av hvilket syn du måtte ha på de politiske spørsmålene; ingen har noen sinne blitt dummere av å lese en bok.
Montecore handler om forfatteren Jonas (Hassen Khemiri (!)) som får mail fra sin fars barndomsvenn Kadir med ideen om å skrive farens (Abbas) biografi. Abbas historie, slik Kadir tenker den, er interessant og til etterfølgelse; Fra morens død, og farens forsvinning, til flyktning fra Algerie til Tunisia som barn - videre som gift med svenske Pernilla, og far til tre barn - og som bildet på den vellykkede innvandrer, og verdensberømt fotograf. Dette er en historie alle vil interessere seg for, mener Kadir. Jonas er derimot ikke enig i dette bildet av faren, og det er her, i skillet mellom de ulike historiene om Abbas, at denne boken virkelig blir interessant. Fortellermessig kan den minne om Karl Frode Tillers Innsirkling, hvor en hovedperson beskrives, fra to forskjellige synspunkt, uten selv å komme til ordet. Leseren er hele tiden usikker på hvilket bilde som er det riktige (er Abbas en helt eller en sviker, er dette en tragedie eller en suksessfortelling?). I tillegg til å skildre utfordringen ved å komme som ny til et land, beskriver romanen drømmer, optimisme, identitet og fremmedfrykt på en fremragende måte. Man kan prøve å tilpasse seg aldri så mye, men kan man egentlig noen gang passe inn, som innflytter i et nytt land? Bokens konklusjonen er ikke nødvendigvis spesielt positiv...
Jeg tar for tiden et litteraturemne på Universitetet i Oslo som heter Sjangerstudium: Romanen og det (post-)nasjonale, hvor prosjektet er å se på romanens relasjon til tenking, bygging og muliggjøring av nasjonen, samt romaners beskrivelse av det nasjonale eller postnasjonale . Denne beskrivelsen kan lett gi litt fornemmelse av nasjonalromantikk, og forgangne tider, men av de (samtids)romanene vi har lest og diskutert, deriblant Montecore, er det forsvinnende lite svulmende, navlebeskuende beskrivelser og rosemaling, og hvis det forekommer, er det som humoristisk virkemiddel, eller som latterliggjøring. Mange er de bøkene som handler, direkte eller indirekte, om nasjon (sin egen eller andres), og det store flertallet problematiserer og kritiserer. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til generell svartmaling, er jeg vel enig i at rosemalende litteratur om eget land per i dag ikke er det viktigste, spesielt ikke for oss i vesten, spesielt ikke i Norge (eller Sverige).Kort fortalt definerer teoretikeren Benedict Anderson najonen som et forestilt, politisk fellesskap, som oppfattes som både begrenset og suverent. Man kjenner bare til et fåtall av menneskene i sin nasjon, men kan likevel føle en tilhørighet med alle disse ukjente. Dette er kanskje ikke en revolusjonerende ide, men den har likevel ikke alltid vært tilstede. Først på slutten av 1700-tallet ble denne tanken muliggjort, mye på grunn av andre store omveltninger i den vestlige verden: folkeliggjøringen av skriftspråket, sekularisering- og demokratiseringsprosesser samt utviklingen av en ny tidsforståelse (man fikk plutselig klokker og kalendere, slik vi kjenner dem i dag). Andersons mener romanen som sjanger følger de samme ideene som nasjonen, altså et tenkt fellesskap, hvor begrepet imens betyr alt, muliggjort av tanken om en tom, homogen tid. Nok om det, tilbake til boken.
Gjennom denne mailvekslingen mellom Kadir og Jonas vises Abbas møte med 1970-tallets Sverige, og utfordringene det er å være ny i et land. Skriveteknisk er dette flott gjort, og romanen vekseler mellom på den ene siden Kadir, hvis prosjekt er å vise Abbas som den helten han mener han er, og Jonas´ frustrasjon over farens underdanige holdning til den nye kulturen han kom til, og innbitte forsøk på å passe inn. Jonas sin skildring av faren er nådeløst, og beskrives som en tiltagende rasistisk holdning ovenfor andre innvandrere som han mener ikke forsøker tilpasse seg slik han selv gjør, og som derfor vanskeliggjør hans eget forsøk på å være svensk. Dette er sårt, men verre er den tiltagende avstanden farens viser mot Jonas, som han mener gjør alt for å være annerledes, som velger å stå utenfor, hvilket er helt uforståelig for Abbas. Som leser sympatiserer jeg med Jonas, og ser hans prosjekt som et forsøk på å skape seg en identitet, i sin posisjon mellom alt. Samtidig forstår man Abbas frykt for at Jonas skal vokse opp i det samme utenforskapet som han selv har vært i. Konklusjon: det er ikke lett.
Men dette tapet av identitet, denne avvisningen av egen kultur, og den ufordekte rasisme forundrer meg som leser, og jeg kan ikke unngå å tenke på om dette kan være en forklaringsgrunn for hvorfor innvandrere i Norge velger å stille på Frps valglister, om det kun er et godmodig og naivt forsøk på å passe inn? Montecore setter uansett fingeren et sted det gjør vondt, for tendensen i tiden er kravet om at innvandrere uten unntak skal tilpasse seg den nye kulturen de kommer til, men spørsmålet er om det i seg selv er nok til å bli inkludert? Kan man lykkes i å lage seg en ny identitet, og er det i det hele tatt noe man skal oppmuntre til? Abbas bestemmer seg for å lære seg flytende svensk, skifter sågar navn til det svenskklingende navnet Krister Holmström, og han lykkes i å skape en vellykket fotografvirksomhet, angivelig mye på grunn av dette. Likevel opplever han at galleriet blir utsatt for herverk og påtent. Samtidig herjer lasermannen i Sverige, som skyter tilfeldige innvandrere. Så hjelper det ikke om man tilpasser seg aldri så mye, så lenge hudfargen fremdeles er en god del mørkere enn den vanlige svenske.
Konflikten ligger i møtet mellom ulike kulturer (og merk at det er den svenske kulturen som fremstår som fundamental, uvennlig og uforsonlig). Spørsmålet blir om det overhode lar seg gjøre å snakke om nasjon, i den snevre forstand, i en verden hvor det flerkulturelle er en uomtvistelig realitet. Jeg kan sitte og føle meg norsk, i dette tenkte fellesskap som nasjonen er - men utfordringen er at i et fellesskap er det også noen som nødvendigvis må være ekskludert. Hvilke premisser settes for å være norsk i dag? Hvem skal bestemme hvilke felles referansepunkter som skal være utslagsgivende for nasjonalt innpass og inkludering. Er hudfarge en viktig faktor for om du kan kalle deg norsk eller ikke?
Montecore beskriver begynnelsen for slutten for muliggjøringen av tanken på najson som ett fellesskap. Jeg tenker at boken beskriver en brytningsfase mellom det nasjonale og det postnasjonale, en nasjonsdefinering med voksesmerter, hvor ideen er for liten og snever til å romme det heterogene fellesskapet Norge (eller Sveriger) har blitt og vil fortsette å være.
Boken er flott i seg selv, og den bør leses, gjerne som god litteratur, men også som en bøtte kaldt vann over hodet. Jeg tror ikke de utfordringene innvandring og integrering medfører har noen lette svar, men jeg tror vi må greie å ha flere perspektiver i hodet samtidig når vi diskuterer disse spørsmålene, og noen av dem kan denne romanen belyse. Så les den, uavhengig av hvilket syn du måtte ha på de politiske spørsmålene; ingen har noen sinne blitt dummere av å lese en bok.
16.11.2010
Erlend lærer seg photoshop + gode bøker
1: Jonathan Littell De velvillige; 2:Jonathan Franzen Frihet; 3: Hanne Ørstavik Kjærlighet; 4: Anne B. Ragde Arsenikktårnet; 5: Sofi Oksanen Utrenskning; 6: Cormac McCarthy The Road; 7: Vigdis Hjorth Fordeler og ulemper ved å være til; 8: Geir Gulliksen Tjuendedagen; 9: Carl Frode Tiller Innsirkling; 10: Carl Frode Tiller Innsirkling 2; 11: Tomas Espeland Imot Kunsten; 12: Maria Parr Tonje Glimmerdal; 13: Johan Harstad BsiderSå her er noen bøker jeg typisk kan finne på å anbefale, dersom noen plutselig skulle ha behov for en anbefaling sånn på rappen. De siste dagene har jeg brukt småstundene på Innsirkling 2 av Tiller, og det er så bra og motbydelig at jeg tidvis mister troen på menneskerasen, fordi karakterene er så
God jul fra England
Sånn skal man feire jul i England i år, signert Habitat. Fint med peis og hvitt gulv og i det hele tatt!
10.11.2010
Kan julen være blå?
Absolutt!For skal man tro f.eks IKEA, så skal julen 2010 være i rødt (en ganske tradisjonell julefarge), hvitt (også det en ganske tradisjonell julefarge) og BLÅTT! (Sjekk selv, det er helt sant!)
Og det er nok ikke bare IKEA som har fått seg en blåveis, for det er mye blått ute og går om da'n!
Aluminiumsjuletre fra Sverige, kuler og annet flitterstas fra IKEA og Habitat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
