Stemningsrapport fra Åfjord. Nå er treet pyntet, og pakkene klare. Grøt putrer på komfyren, ribba står i ovnen og det lukter jul i huset. Vi er klare for julefeiring på tradisjonelt vis, alt annet ville vært uhørt.
Forventningene er skyhøye som de pleier være før denne kvelden; erfaringen tilsier at vi ikke blir skuffet. Sjakk (aka Katter er ålreite dyr) følger med, og ønsker en «god jul» til alle sammen!
24.12.2010
Merry christmas to all of you!
Vi er i julemodus, mens vi befinner oss på hver vår kant av landet. Spiser vår posjon julemat og spiller samme spill. Og ser sikkert samme julefilmer. Sånn som det skal være, altså. Og da går det nok utover bloggen, ikke at det nødvendigvis skjer så veldig mye, men begge leter etter hvilepulsen. Og har funnet den! Fortsatt god jul!
Henger i hop med:
jul
15.12.2010
Til salt på maten
Folk som har spist et måltid med meg, vet at jeg bruker en anelse for mye salt. Det er ikke sunt, det er ikke bra, blablabla. Nok om det. I dag snublet jeg over en flott saltbøsse fra 1978 på en av løkkas utallige bruktbutikker. Veldig snodig at det var en Hennig Olsen-saltbøsse. Linken mellom salt og is ser jeg ikke helt, men se så fin den er, i rød og grønn! Den ble med meg hjem. Muligheten er der for å starte en saltbøssesamling, med et langsiktig mål om å ende opp i Norge Rundt. Jeg er klar over faren.
Henger i hop med:
fikst,
hipt og kult,
mentalt forfall?
Greier Erlo gjerne finner under juletreet, del 2
Jeg har av enkelte blitt kritisert for min juleønskeliste, at det var for få forslag, og at disse få stort sett var aparte og upraktisk. Derfor kommer her en oppfølger, med andre greier jeg slett ikke blir sur for å finne under treet 24. desember 2010. Først: nye kopper! Disse er fra Marimekko, i en retro, hipp og kul stil. 1: Siirtolapuutarha Tekopp (designer: Sami Ruotsalainen) 2: Siirtolapuutarha kaffekopp (designer: Sami Ruotsalainen) 3: Siirtolapuutarha krus med hank (designer: Mika Piirainen) 4: Siirtolapuutarha krus uten hank (designer: Sami Ruotsalainen)
Her har vi et utvalg fra butikken Weekday. 1:Dawn Knit Sweater, str. S/M (design: MTWTFSS Weekday) 2: Ship Snow Sweater Grey, str. S/M (design: MTWTFSS Weekday) 3: Vince Scarf Black Check (Design: Cheap Monday) 4: Braidede Belt Brown (design: MTWTFSS Weekday) Bildene er ment som eksempel; alle tykke, gode gensere taes imot med takk. Også brune belter og mørke skjerf settes pris på.
Bøker liker jeg, folkens, (spesielt hvis de er gode) så slå deg løs og vær kreativ! Hvis man ikke skulle ønske å være kreativ, så har jeg ikke lest Munro og Murakami, så hva du måtte finne fra disse to forfatterne blir jeg glad for. Jeg er også glad i lydbøker, og eksempelvis Vigdis Hjorths Tredje person entall lest av Gisken Armand, har jeg veldig lyst på.
Jeg er også glad i film. Dette er ikke en reklame for platekompaniet, men et eksempel på hvor man kan få fatt på DVDer (dersom du ikke skulle vite det). 1: Sanger fra andre etasje (regi: Roy Andersson) 2: deUsynlige (regi: Erik Poppe) 3: Upperdog (regi: Sara Johnsen) 4: Tante Pose (regi: Leif Sinding) 5: Fjols til Fjells (regi: Edith Calmar) 6: Det hvite båndet (regi: Michael Haneke) 7: Musikk for bryllup og begravelser (regi: Unni Straume) 8: A streetcar named desire (regi: Elia Kazan)
14.12.2010
The Great Escape Into Space
I dag var tanken at Hilde og jeg skulle på mini museumsrundtur. Den ble litt amputert, siden Astrup Fearnley jammen holder stengt på tirsdager (så vet man det!). Vi har tidligere vært på Ernesto Netos Intimacy, men en god ting kan ikke gjøres for ofte, er det noen som sier. Vel, det ble ikke noe av den gode tingen, derfor gikk vi videre til Science fiction-utstilling på samtidskunstmuseet, Take me to your leader! The Great Escape Into Space, som ikke var så ille, den heller. Jeg satte spesielt stor pris på bildet av Hilde som blir spist av et monster, samt bildet av meg i muskuløs englekropp. Ett par bilder rakk jeg å knipse før vaktene kom løpende. Etterpå tok jeg bilde av en postkasse (altså ikke en del av utstillingen, ergo høyst lovlig får man tro), preget av litt streetart. Kunst, det også, hvis man legger et utvidet kunstbegrep til grunn. Deretter søkte vi tilflukt hos en varm kafé (med peis), hvor vi tok en te, fordi det hører med.
Henger i hop med:
hipt og kult,
jeg drikker te,
Jeg vil være,
kunst
13.12.2010
Brettspillets gleder / eller mangel på pokerfjes
På grell rød juleduk prøvde vi ut det splitter nye Bezzerwizzer underholdning i går. Der var det kategorier som bestselgere, slager, media, film, tv-serier, klassisk og jazz, pop, reklame, samt favoritten allsang. Underholdning altså. Både Hilde, Steffen og jeg er hva man må kunne kalle drevne Bezzerwizzerspillere, men den knæsjrosa underholdningsutgaven hadde vi altså tilgode å prøve. Kvelden var artig, og den gav oss en grunn å spise/drikke opp efterlatenskapene fra forigårsdagens fest.
Det er et gøy spill, og da spesielt musikkategoriene, for der blir man sittende å synge, for å komme frem til sangtekster, for eksempel: «Hvordan starter Jan Teigens Mil etter Mil?»/«Hvorfor var måltrosten så glad, i sangen Lille måltrost?». Steffi lever seg som alltid inn i spillets verden, men som Hilde sa, så må han kanskje jobbe litt med pokerfjeset sitt. Over og ut.
Det er et gøy spill, og da spesielt musikkategoriene, for der blir man sittende å synge, for å komme frem til sangtekster, for eksempel: «Hvordan starter Jan Teigens Mil etter Mil?»/«Hvorfor var måltrosten så glad, i sangen Lille måltrost?». Steffi lever seg som alltid inn i spillets verden, men som Hilde sa, så må han kanskje jobbe litt med pokerfjeset sitt. Over og ut.
Henger i hop med:
livlig lag,
spillegalskap
12.12.2010
Mad Men i festlig lag
Lørdag hadde vi invitert til Mad Men julefest. Litt fordi vi liker Mad Men, litt fordi vi liker jul, og litt + litt = mye bra. Folk troppet fjonge og fine opp for å ønske julestemningen velkommen. Tidsriktig julemusikk durte og gikk i bakgrunnen, gløgg samt ymse salte og søte fristelser (i julens og 60-tallets ånd) ble servert.
Til info: Enhver kransekake med respekt for seg selv er utstyrt med smellbongbonger, og vi er fornøyde over å kunne melde at bongbongene er eksakt slik de har vært siden tidenes morgen, med vitser som: «Min forlovede er tekniker sa det ene kvinden. Min forlovede er ikke så verst han heller, sa den andre» (haha). Dessuten, som en liten bonus, fikk man småfilosofiske quizspørsmål som: «Udsender stjerner radiobølger?», flott knotet frem på dorsk (dansk/norsk). Enkelte ting bør ikke forandres på. Hva ville vel en fest vært uten?
Sett bort fra bongbong-innslag, gikk praten lett, slik det ofte er i trivlige lag. Man smalltalket naturligvis over verdens evige mysterier, du vet, krig og fred og politikk og religion og sånn. Dessuten streifet samtalen tema som x-factor UK, granatepleallergi, londonskokjøp, julepynt, tepperens (tips?), artige navnekombinasjoner (Sunnmøre er BEST!), aspic, solgløtt (eller mangelen på -), pianospilleren i et dukkehjem? (Ibsens samlede står der borte i hyllen (det er doktor Rank)), med mer. Man får klandre gløggen, når man vanskelig kan se hvordan det ene samtaletema leder til det andre, men i kampens hete føles det veldig naturlig, og det er nok en logikk der et sted. Parykken som gikk på rundgang (se kollasj) var det derimot helt klart ingen logikk bak, men hvorfor skal alt ha logikk?
Ut i de små timer begynte folk å fare heim at, og vertskapet kunne få et overblikk over tingenes tilstand. Konklusjonen er at folk viste moderat interesse for terteskjellene. Kransekaken var det heller ikke slosskamp om (bortsett fra bongbongene, selvsagt). Snittene derimot var særdeles ettertraktet, men man noterer til kommende år at roastbiffen var mer populær enn italiensk salat. Nå, dagen derpå, er vi slakt på soffan, men alle var enige om at det hadde vært en fin kveld!
Til info: Enhver kransekake med respekt for seg selv er utstyrt med smellbongbonger, og vi er fornøyde over å kunne melde at bongbongene er eksakt slik de har vært siden tidenes morgen, med vitser som: «Min forlovede er tekniker sa det ene kvinden. Min forlovede er ikke så verst han heller, sa den andre» (haha). Dessuten, som en liten bonus, fikk man småfilosofiske quizspørsmål som: «Udsender stjerner radiobølger?», flott knotet frem på dorsk (dansk/norsk). Enkelte ting bør ikke forandres på. Hva ville vel en fest vært uten?
Sett bort fra bongbong-innslag, gikk praten lett, slik det ofte er i trivlige lag. Man smalltalket naturligvis over verdens evige mysterier, du vet, krig og fred og politikk og religion og sånn. Dessuten streifet samtalen tema som x-factor UK, granatepleallergi, londonskokjøp, julepynt, tepperens (tips?), artige navnekombinasjoner (Sunnmøre er BEST!), aspic, solgløtt (eller mangelen på -), pianospilleren i et dukkehjem? (Ibsens samlede står der borte i hyllen (det er doktor Rank)), med mer. Man får klandre gløggen, når man vanskelig kan se hvordan det ene samtaletema leder til det andre, men i kampens hete føles det veldig naturlig, og det er nok en logikk der et sted. Parykken som gikk på rundgang (se kollasj) var det derimot helt klart ingen logikk bak, men hvorfor skal alt ha logikk?
Ut i de små timer begynte folk å fare heim at, og vertskapet kunne få et overblikk over tingenes tilstand. Konklusjonen er at folk viste moderat interesse for terteskjellene. Kransekaken var det heller ikke slosskamp om (bortsett fra bongbongene, selvsagt). Snittene derimot var særdeles ettertraktet, men man noterer til kommende år at roastbiffen var mer populær enn italiensk salat. Nå, dagen derpå, er vi slakt på soffan, men alle var enige om at det hadde vært en fin kveld!
Henger i hop med:
festivitas,
folk,
jul,
mad men,
mat,
ting det swinger av
09.12.2010
O, julelys med din glede
Julelysene på Blindern er aldri så vakre som når man er ferdig med eksamen, en vinterkveld i desember. Det er pur lykke, god stemning og iskald. Flotters! Snart snaaart jul nå.
07.12.2010
Høsten donts i kollasj
Når man tømmer mobilen, kommer alle mulige synder frem. Dette må man kunne kalles høstens gjøren og laden. En rask oppsummering viser: øl, øl, Delicatessen (litt for ofte), lutter glede, mat generelt, øl, ute på livet, sol, hipstamatic og instagram, underfundigheter, kaldt, Wallmans (kun en gang og aldri igjen), kafe-liv, skjerf og hygge i heimen! Sånn kan en høst se ut, er konklusjonen. I dag har det blitt kjøpt julebrus, og bare så det er sagt så bruser vi oss ikke ofte her i huset. Men i dag er unntaket. Høsten er ferdig, julen er neste post på programmet; Skål!
Henger i hop med:
happenings,
høst,
mat,
oslo
05.12.2010
På kjøret i år igjen
Årets brettkjør er i gang for fullt. Ikke surfebrett, snøbrett, eller vannbrett: men papirbrett! Og sånt blir det tydeligvis stjerner av. Erlo ønska seg svarte, mens Mathilde ville ha blå, Cecilie ville ha lilla, og Ida like så. Dette er mildt sagt limited edition! Men det er flere enn de på bildet, og flere kommer, det er ikke til å unngå. Med ømme fingertupper og susent hode, rister jeg av meg klippestøvet og tar en pause fra brettinga. For mens andre har "æg har eksamæn sa æg!" som sitt mantra, har undertegnede blitt dirigert til å gjøre andre ærend. Så da må en bøye seg i klippestøvet (haha), og ta beina fatt mot nye oppgaver!
Henger i hop med:
decor,
DIY,
jul,
tull og tøys
04.12.2010
Steffi blir mer glad i jula om dette ligger under treet:
Jeg må hive meg på lage-ønskeliste-på-hvit-bakgrunn-blogginnlegg-bølga, so here it goes!
01: A.P.C. Duffle Coat (VIA TRESBIENSHOP) 02: Refill-Marseille-såpe (GJERNE 'VERVEINE') 03: Clinique M Protect-hudkrem 04: Walter Van Beirendonck-skjerf (VIA HENRIK VIBSOV) 05: Skinnhansker i small (EKSEMPELVIS FRA FILIPPA K) 06: Crux-pledd fra Pia Wallén (VIA SCANDINAVIANDESIGN) 07: Wooden Doll no. 09 av Alexander Girard (VIA VITRA) 08: Islender-genser i small eller medium (FRA DEVOLD) 09: Plus salt- og pepperkvern (FRA MUUTO) 10: Match telysholdere (FRA MUUTO) 11: Kaj Bojesen-apekatt (VIA ROSENDAHL)
01: A.P.C. Duffle Coat (VIA TRESBIENSHOP) 02: Refill-Marseille-såpe (GJERNE 'VERVEINE') 03: Clinique M Protect-hudkrem 04: Walter Van Beirendonck-skjerf (VIA HENRIK VIBSOV) 05: Skinnhansker i small (EKSEMPELVIS FRA FILIPPA K) 06: Crux-pledd fra Pia Wallén (VIA SCANDINAVIANDESIGN) 07: Wooden Doll no. 09 av Alexander Girard (VIA VITRA) 08: Islender-genser i small eller medium (FRA DEVOLD) 09: Plus salt- og pepperkvern (FRA MUUTO) 10: Match telysholdere (FRA MUUTO) 11: Kaj Bojesen-apekatt (VIA ROSENDAHL)
02.12.2010
Hei, sveis!
Jeg har blitt klipt. Jeg har gått fra lys, fager og langhåra til mørk og mystisk, med sånn hipstersveis, kort og langt samtidig. La oss kalle det schizofrent. Alle de kule bloggerne har sånt, og man kunne jo lett anta det er disse bloggkidsa jeg forsøker å kopiere. Men da må jeg skuffe. Det har seg nemlig sånn at bygdekvinner i sin beste alder i lange tider har gått kvins av huse for å sikre seg en sånn stil, helst med skråklipt pannelugg. Dette var altså trend før de selverklært hippe og trendy kom. Men jeg er naturligvis James Dean, bare med håret frem. Jaja, nå vokser det på meg, og i overimorgen er jeg komfortabel. Jeg lover!
Henger i hop med:
hipt og kult,
hår,
Jeg vil være
01.12.2010
Når det ytre teller
Fine merkelapper ble kjøpt på Hay i dag. Blå er årets farge, og med litt gråpapir og hyssing blir dette særdeles bra, tenker jeg. Old school, retro, miljøvennlig, you name it! Det er gøy å finne julegaver, men hakket frakere synes jeg faktisk det er å pakke dem fint inn. Hver julaften sier mamma at gavene er finest før de blir pakket opp. Da tenker hun nok mest på forventningen over hva som er i gavene, heller enn på det estetiske ved innpakningen. Det er mye mulig hun har rett, og mye mulig legger fin innpakning sten til byrden (?) ved å være finere i det ytre enn det indre... Men samma det. Fine gaver er fint, uavhengig av innhold. Jeg holder meg altså til kraftpapir, og det er kanskje ikke dumt med tanke på hvor ekstremt idiotisk alt dette glorete julepapiret er, som ikke kan gjenvinnes !
Kattepropaganda
Hilde har laget et kattepotpurri med et tydelig budskap. Jeg slenger meg med i hylekoret: Katter er ålreite dyr. Katter er ålreite dyr. Katter er ålreite dyr. Dette er propaganda; se hvor flott katter gjør seg i ulike miljø, riktig dekorativt også så søte. Kjør debatt!
Henger i hop med:
inspirasjon,
interiør,
katter er ålreite dyr
29.11.2010
Oppdatering fra Nordvest
Dette er hva jeg bruker tiden min på i det vakre nordvest. Jeg maler furu! Tak, vegger, lister. You name it. Alt blir hvitt. Jeg har også fått noen strøk. Det å foreslå å male badstuen hvit, vakte voldsom debatt og motstand da det ble foreslått. Det var nesten som å banne i kirka! Men nå tror jeg alle er enige i at resultatet blir bedre enn sånn som det var før. Eller? Det er ingen skam å snu! Det er ikke bare veggene som får nytt liv, vegg-til-vegg-teppet forsvant også, så det blir erstattet med tregulv. (ikke furu, altså).
Henger i hop med:
DIY,
tull og tøys
28.11.2010
Eksamenslesningens psykiske effekt
Åh, denne deilige eksamenstid! Bøkene, mine venner, forteller meg alt jeg behøver å vite, bøkene er min virkelighet. Virkeligheten forøvrig behøver jeg ikke ta hensyn til. Jeg bryr meg ikke om snøstorm utenfor vinduet. La det snø! Jeg er ikke lei meg for at det er mange minus kaldt i Oslo (+ at jeg mangler vintersko). La det bli kaldere!, sier jeg. Jeg ler, hahaha, godter meg over at jeg er låst fast i syntaks og morfologi og avledning og verbal, potensielt subjekt og konjunksjonal, adverbiale leddsetninger og preposisjonsobjekt. Jeg koser meg, med personlig pronomen i objektsform. Eg skrattar høgt over bøygning av subjekt i nynorsk, hahaha. Jeg og dyret (rådyr/dådyr) i vinduet en enige; i alt vårt kos koker vi oss en kopp te, og nyter snøfnuggkrigen utenfor ruta, tenner et lys og analyserer setninger i fellesskap. Dyret synes jeg er flink, vifter med sine dådyrøyne og synes jeg skal blogge om hvor flink jeg er. Dyret er min venn. En liten stemme roper om mentalt forfall, om fantasivenners negative effekt på psyken, men jeg ignoreren den stemmen. Det er ikke en konstruktiv stemme. Jeg finner min meningsfelle i dyret; La temperaturen falle, la snøen falle, la verden forfalle og la oppgavene komme, så lenge jeg slipper å få om fonologi på eksamen!!
Henger i hop med:
mentalt forfall?,
søndag,
vinter
27.11.2010
Greier Erlo gjerne finner under juletreet, i utvalg
1: Vintersko, (str. 42) et fornuftig ønske, kan gjerne se omtrent slik ut, fra topman 2: Skinnveske som kan romme A4-størrelsegreier (f.eks en liten data), denne er fra topman 3: Ymse bøker, stort sett alt som er bra (?), f.eks brageprisvinner Gaute Heivolls Før jeg brenner ned, Beate Grimsrud En dåre fri eller Johan Harstad Osv. Eventuelt kan du jo fleske til med din favorittbok? 4: Flotte skjerf er alltid flott, strikkede luer, votter, lester etc. ønskes også, gjerne i svart/hvit/grå/blå-nyanser 5: Film, stort sett alt som er bra (?), f.eks Thomas Vinterbergs Festen, eller en film du mener jeg bare må se 6: Penguin-krus, gjerne denne røde flotte med Man and superman 7: Ymse spill, sosialt og hyggelig, f.eks Bezzerwizzer underholdning, eller Ticket to Ride (Nordic eller Europa) samt Monopol (klassisk utgave, takk) 8: Fine potteplanter jeg kan prøve ikke å drepe (NB: må være lettstelt) 9: KATT! (+ allergimedisin til Steffs) 10: Fin og koselig go´stol, må være stor, myk, gjerne med puff (bør antakeligvis klareres med Steffs først, kremt), 11: Ny pysjamas (str. S, gjerne i flanell, e.l) 12: Abonnement på f.eks Vinduet, Bokvennen, Norsk Shakespeare og Teatertidsskrift, Syn og segn eller Morgenbladet.
Og dette var noen tips, dersom du skulle sitte med et stort ønske om å glede meg til jul. (Ellers skal det sies at jeg blir glad for det meste, og om jeg ikke blir det, har jeg tatt såpass mange teaterkurs at jeg nok skal greie å feike det ganske godt). Med ønske om en god førjulstid!
Og dette var noen tips, dersom du skulle sitte med et stort ønske om å glede meg til jul. (Ellers skal det sies at jeg blir glad for det meste, og om jeg ikke blir det, har jeg tatt såpass mange teaterkurs at jeg nok skal greie å feike det ganske godt). Med ønske om en god førjulstid!
26.11.2010
Førjulsjul i heimen
Den stadig mer fraværende solen over den nordlige halvkule taler sitt tydelige språk; det lakker og lir mot jul, gitt. Det har jeg tatt til etterretning, og jula er (delvis) oppe og går i heimen. Når det er kaldt og bekmørkt utenfor ruta, er det såvisst flott med en stjerne i vinduet, med litt kongerøkelse i nesen, med litt klementin i munnen. Dette er min holdning, men det kan virke som om jeg er alene om å ha den. Det finnes i dette landet forbløffende mange erkekonservative juletilhengere (hvis mantra er «IKKE før 1. desember!»), og derfor har jeg gått stille i dørene med min førjulspynting. Jeg har listet meg opp med julepynteskene fra boden, hatt persiennene nede mens jeg har bedrevet denne perversitet, ristet i jovial indignasjon på hodet over mennesker som «drikker julebrus i november!», gjerne etterfulgt av et fnys. Dette hylekoret har jeg vært en del av, men nå er det nok. Jeg synger som Gloria Gaynor «I am what I am!». Så syng ut, du også, dersom du er lei av dette konservative meningstyranniet og førjulsmotstandshysteriet, og heng opp glitter og stas, fyll vinduene med stjerner og lys, kok deg litt gløgg og kjenn hvordan det varmer, i denne kalde vintertid. Før du vet ordet av det er jula over, og bremseklossklanen sitter alene igjen med sirupsnippboksen og sine mugne prinsipper.
Henger i hop med:
«hjemme hos»,
interiør,
jul
24.11.2010
Cheryl judges herself!
Om den ikke virker, åpne den i youtube. Faktisk litt morsomt!
Henger i hop med:
film,
musikk,
tull og tøys
21.11.2010
DIY-(hvis-du-gidder-)fint!
Skulle så gjerne ha vært flinkere til å gjøre ferdig prosjekter enn hva jeg er. Men det er jeg ikke, og derfor gidder jeg ikke prøve å lage denne flotte julekransen av filtkuler, selv om det hadde vært knall på alle mulige måter. Uansett, hvis du skulle være mer kreativ/utholdende enn meg, så er det en stund igjen til jul og oppskrift finner du på pickles.no, og lykke til!
20.11.2010
Julekongle
Steffs er en reser på vintage shopping, hipt og kult, tøft og trendy. Objekter preget av tidens tann er tidens melodi, for å si det sånn, og Steff er selvfølgelig med på notene (haha). Internettet er en arena hvor dette bedrives. De siste månedene har julekongler blitt shippet fra hele globen til Oslos østkant, og den beskjedne samlingen fra fjoråret har nå vokst betraktelig. Men når man er ute på reisefot kan man også handle brukt; glassbeholderen med lokk du ser på bildet er fra Tokyo, den hvite skålen er fra Vigra Ålesund. Vi samler hele verden i vårt hjem, vårt hjem er verden, osv osv, blablabla. Nå er det lørdag, og siden jeg er hjemme alene, og siden Steff «helst ikke» vil se den nye Harry Potter-filmen (eller HP7 som det heter nå), skal jeg gå alene. Jeg skal være en av de triste, ensomme menneskene du ser på kino, som antakelig ikke har en eneste venn, men mye snop. Der har du meg i dag, og det er helt greit.
Bilde fra juletreet 2009. I år blir det bedre.
Bilde fra juletreet 2009. I år blir det bedre.
Henger i hop med:
«hjemme hos»,
film,
interiør,
jul
19.11.2010
Montecore + det postnasjonale
Jeg har nå svorsket meg gjennom Jonas Hassen Khemiris bok Montecore - En unik tiger. Det er en lettlest brevroman som er svært god! Men dette innlegget er i tillegg et forsøk på å dra frem et poeng om at god litteratur også kan være samfunnsengasjerende og ha politisk brodd.
Montecore handler om forfatteren Jonas (Hassen Khemiri (!)) som får mail fra sin fars barndomsvenn Kadir med ideen om å skrive farens (Abbas) biografi. Abbas historie, slik Kadir tenker den, er interessant og til etterfølgelse; Fra morens død, og farens forsvinning, til flyktning fra Algerie til Tunisia som barn - videre som gift med svenske Pernilla, og far til tre barn - og som bildet på den vellykkede innvandrer, og verdensberømt fotograf. Dette er en historie alle vil interessere seg for, mener Kadir. Jonas er derimot ikke enig i dette bildet av faren, og det er her, i skillet mellom de ulike historiene om Abbas, at denne boken virkelig blir interessant. Fortellermessig kan den minne om Karl Frode Tillers Innsirkling, hvor en hovedperson beskrives, fra to forskjellige synspunkt, uten selv å komme til ordet. Leseren er hele tiden usikker på hvilket bilde som er det riktige (er Abbas en helt eller en sviker, er dette en tragedie eller en suksessfortelling?). I tillegg til å skildre utfordringen ved å komme som ny til et land, beskriver romanen drømmer, optimisme, identitet og fremmedfrykt på en fremragende måte. Man kan prøve å tilpasse seg aldri så mye, men kan man egentlig noen gang passe inn, som innflytter i et nytt land? Bokens konklusjonen er ikke nødvendigvis spesielt positiv...
Jeg tar for tiden et litteraturemne på Universitetet i Oslo som heter Sjangerstudium: Romanen og det (post-)nasjonale, hvor prosjektet er å se på romanens relasjon til tenking, bygging og muliggjøring av nasjonen, samt romaners beskrivelse av det nasjonale eller postnasjonale . Denne beskrivelsen kan lett gi litt fornemmelse av nasjonalromantikk, og forgangne tider, men av de (samtids)romanene vi har lest og diskutert, deriblant Montecore, er det forsvinnende lite svulmende, navlebeskuende beskrivelser og rosemaling, og hvis det forekommer, er det som humoristisk virkemiddel, eller som latterliggjøring. Mange er de bøkene som handler, direkte eller indirekte, om nasjon (sin egen eller andres), og det store flertallet problematiserer og kritiserer. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til generell svartmaling, er jeg vel enig i at rosemalende litteratur om eget land per i dag ikke er det viktigste, spesielt ikke for oss i vesten, spesielt ikke i Norge (eller Sverige).
Kort fortalt definerer teoretikeren Benedict Anderson najonen som et forestilt, politisk fellesskap, som oppfattes som både begrenset og suverent. Man kjenner bare til et fåtall av menneskene i sin nasjon, men kan likevel føle en tilhørighet med alle disse ukjente. Dette er kanskje ikke en revolusjonerende ide, men den har likevel ikke alltid vært tilstede. Først på slutten av 1700-tallet ble denne tanken muliggjort, mye på grunn av andre store omveltninger i den vestlige verden: folkeliggjøringen av skriftspråket, sekularisering- og demokratiseringsprosesser samt utviklingen av en ny tidsforståelse (man fikk plutselig klokker og kalendere, slik vi kjenner dem i dag). Andersons mener romanen som sjanger følger de samme ideene som nasjonen, altså et tenkt fellesskap, hvor begrepet imens betyr alt, muliggjort av tanken om en tom, homogen tid. Nok om det, tilbake til boken.
Gjennom denne mailvekslingen mellom Kadir og Jonas vises Abbas møte med 1970-tallets Sverige, og utfordringene det er å være ny i et land. Skriveteknisk er dette flott gjort, og romanen vekseler mellom på den ene siden Kadir, hvis prosjekt er å vise Abbas som den helten han mener han er, og Jonas´ frustrasjon over farens underdanige holdning til den nye kulturen han kom til, og innbitte forsøk på å passe inn. Jonas sin skildring av faren er nådeløst, og beskrives som en tiltagende rasistisk holdning ovenfor andre innvandrere som han mener ikke forsøker tilpasse seg slik han selv gjør, og som derfor vanskeliggjør hans eget forsøk på å være svensk. Dette er sårt, men verre er den tiltagende avstanden farens viser mot Jonas, som han mener gjør alt for å være annerledes, som velger å stå utenfor, hvilket er helt uforståelig for Abbas. Som leser sympatiserer jeg med Jonas, og ser hans prosjekt som et forsøk på å skape seg en identitet, i sin posisjon mellom alt. Samtidig forstår man Abbas frykt for at Jonas skal vokse opp i det samme utenforskapet som han selv har vært i. Konklusjon: det er ikke lett.
Men dette tapet av identitet, denne avvisningen av egen kultur, og den ufordekte rasisme forundrer meg som leser, og jeg kan ikke unngå å tenke på om dette kan være en forklaringsgrunn for hvorfor innvandrere i Norge velger å stille på Frps valglister, om det kun er et godmodig og naivt forsøk på å passe inn? Montecore setter uansett fingeren et sted det gjør vondt, for tendensen i tiden er kravet om at innvandrere uten unntak skal tilpasse seg den nye kulturen de kommer til, men spørsmålet er om det i seg selv er nok til å bli inkludert? Kan man lykkes i å lage seg en ny identitet, og er det i det hele tatt noe man skal oppmuntre til? Abbas bestemmer seg for å lære seg flytende svensk, skifter sågar navn til det svenskklingende navnet Krister Holmström, og han lykkes i å skape en vellykket fotografvirksomhet, angivelig mye på grunn av dette. Likevel opplever han at galleriet blir utsatt for herverk og påtent. Samtidig herjer lasermannen i Sverige, som skyter tilfeldige innvandrere. Så hjelper det ikke om man tilpasser seg aldri så mye, så lenge hudfargen fremdeles er en god del mørkere enn den vanlige svenske.
Konflikten ligger i møtet mellom ulike kulturer (og merk at det er den svenske kulturen som fremstår som fundamental, uvennlig og uforsonlig). Spørsmålet blir om det overhode lar seg gjøre å snakke om nasjon, i den snevre forstand, i en verden hvor det flerkulturelle er en uomtvistelig realitet. Jeg kan sitte og føle meg norsk, i dette tenkte fellesskap som nasjonen er - men utfordringen er at i et fellesskap er det også noen som nødvendigvis må være ekskludert. Hvilke premisser settes for å være norsk i dag? Hvem skal bestemme hvilke felles referansepunkter som skal være utslagsgivende for nasjonalt innpass og inkludering. Er hudfarge en viktig faktor for om du kan kalle deg norsk eller ikke?
Montecore beskriver begynnelsen for slutten for muliggjøringen av tanken på najson som ett fellesskap. Jeg tenker at boken beskriver en brytningsfase mellom det nasjonale og det postnasjonale, en nasjonsdefinering med voksesmerter, hvor ideen er for liten og snever til å romme det heterogene fellesskapet Norge (eller Sveriger) har blitt og vil fortsette å være.
Boken er flott i seg selv, og den bør leses, gjerne som god litteratur, men også som en bøtte kaldt vann over hodet. Jeg tror ikke de utfordringene innvandring og integrering medfører har noen lette svar, men jeg tror vi må greie å ha flere perspektiver i hodet samtidig når vi diskuterer disse spørsmålene, og noen av dem kan denne romanen belyse. Så les den, uavhengig av hvilket syn du måtte ha på de politiske spørsmålene; ingen har noen sinne blitt dummere av å lese en bok.
Montecore handler om forfatteren Jonas (Hassen Khemiri (!)) som får mail fra sin fars barndomsvenn Kadir med ideen om å skrive farens (Abbas) biografi. Abbas historie, slik Kadir tenker den, er interessant og til etterfølgelse; Fra morens død, og farens forsvinning, til flyktning fra Algerie til Tunisia som barn - videre som gift med svenske Pernilla, og far til tre barn - og som bildet på den vellykkede innvandrer, og verdensberømt fotograf. Dette er en historie alle vil interessere seg for, mener Kadir. Jonas er derimot ikke enig i dette bildet av faren, og det er her, i skillet mellom de ulike historiene om Abbas, at denne boken virkelig blir interessant. Fortellermessig kan den minne om Karl Frode Tillers Innsirkling, hvor en hovedperson beskrives, fra to forskjellige synspunkt, uten selv å komme til ordet. Leseren er hele tiden usikker på hvilket bilde som er det riktige (er Abbas en helt eller en sviker, er dette en tragedie eller en suksessfortelling?). I tillegg til å skildre utfordringen ved å komme som ny til et land, beskriver romanen drømmer, optimisme, identitet og fremmedfrykt på en fremragende måte. Man kan prøve å tilpasse seg aldri så mye, men kan man egentlig noen gang passe inn, som innflytter i et nytt land? Bokens konklusjonen er ikke nødvendigvis spesielt positiv...
Jeg tar for tiden et litteraturemne på Universitetet i Oslo som heter Sjangerstudium: Romanen og det (post-)nasjonale, hvor prosjektet er å se på romanens relasjon til tenking, bygging og muliggjøring av nasjonen, samt romaners beskrivelse av det nasjonale eller postnasjonale . Denne beskrivelsen kan lett gi litt fornemmelse av nasjonalromantikk, og forgangne tider, men av de (samtids)romanene vi har lest og diskutert, deriblant Montecore, er det forsvinnende lite svulmende, navlebeskuende beskrivelser og rosemaling, og hvis det forekommer, er det som humoristisk virkemiddel, eller som latterliggjøring. Mange er de bøkene som handler, direkte eller indirekte, om nasjon (sin egen eller andres), og det store flertallet problematiserer og kritiserer. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til generell svartmaling, er jeg vel enig i at rosemalende litteratur om eget land per i dag ikke er det viktigste, spesielt ikke for oss i vesten, spesielt ikke i Norge (eller Sverige).
Kort fortalt definerer teoretikeren Benedict Anderson najonen som et forestilt, politisk fellesskap, som oppfattes som både begrenset og suverent. Man kjenner bare til et fåtall av menneskene i sin nasjon, men kan likevel føle en tilhørighet med alle disse ukjente. Dette er kanskje ikke en revolusjonerende ide, men den har likevel ikke alltid vært tilstede. Først på slutten av 1700-tallet ble denne tanken muliggjort, mye på grunn av andre store omveltninger i den vestlige verden: folkeliggjøringen av skriftspråket, sekularisering- og demokratiseringsprosesser samt utviklingen av en ny tidsforståelse (man fikk plutselig klokker og kalendere, slik vi kjenner dem i dag). Andersons mener romanen som sjanger følger de samme ideene som nasjonen, altså et tenkt fellesskap, hvor begrepet imens betyr alt, muliggjort av tanken om en tom, homogen tid. Nok om det, tilbake til boken.
Gjennom denne mailvekslingen mellom Kadir og Jonas vises Abbas møte med 1970-tallets Sverige, og utfordringene det er å være ny i et land. Skriveteknisk er dette flott gjort, og romanen vekseler mellom på den ene siden Kadir, hvis prosjekt er å vise Abbas som den helten han mener han er, og Jonas´ frustrasjon over farens underdanige holdning til den nye kulturen han kom til, og innbitte forsøk på å passe inn. Jonas sin skildring av faren er nådeløst, og beskrives som en tiltagende rasistisk holdning ovenfor andre innvandrere som han mener ikke forsøker tilpasse seg slik han selv gjør, og som derfor vanskeliggjør hans eget forsøk på å være svensk. Dette er sårt, men verre er den tiltagende avstanden farens viser mot Jonas, som han mener gjør alt for å være annerledes, som velger å stå utenfor, hvilket er helt uforståelig for Abbas. Som leser sympatiserer jeg med Jonas, og ser hans prosjekt som et forsøk på å skape seg en identitet, i sin posisjon mellom alt. Samtidig forstår man Abbas frykt for at Jonas skal vokse opp i det samme utenforskapet som han selv har vært i. Konklusjon: det er ikke lett.
Men dette tapet av identitet, denne avvisningen av egen kultur, og den ufordekte rasisme forundrer meg som leser, og jeg kan ikke unngå å tenke på om dette kan være en forklaringsgrunn for hvorfor innvandrere i Norge velger å stille på Frps valglister, om det kun er et godmodig og naivt forsøk på å passe inn? Montecore setter uansett fingeren et sted det gjør vondt, for tendensen i tiden er kravet om at innvandrere uten unntak skal tilpasse seg den nye kulturen de kommer til, men spørsmålet er om det i seg selv er nok til å bli inkludert? Kan man lykkes i å lage seg en ny identitet, og er det i det hele tatt noe man skal oppmuntre til? Abbas bestemmer seg for å lære seg flytende svensk, skifter sågar navn til det svenskklingende navnet Krister Holmström, og han lykkes i å skape en vellykket fotografvirksomhet, angivelig mye på grunn av dette. Likevel opplever han at galleriet blir utsatt for herverk og påtent. Samtidig herjer lasermannen i Sverige, som skyter tilfeldige innvandrere. Så hjelper det ikke om man tilpasser seg aldri så mye, så lenge hudfargen fremdeles er en god del mørkere enn den vanlige svenske.
Konflikten ligger i møtet mellom ulike kulturer (og merk at det er den svenske kulturen som fremstår som fundamental, uvennlig og uforsonlig). Spørsmålet blir om det overhode lar seg gjøre å snakke om nasjon, i den snevre forstand, i en verden hvor det flerkulturelle er en uomtvistelig realitet. Jeg kan sitte og føle meg norsk, i dette tenkte fellesskap som nasjonen er - men utfordringen er at i et fellesskap er det også noen som nødvendigvis må være ekskludert. Hvilke premisser settes for å være norsk i dag? Hvem skal bestemme hvilke felles referansepunkter som skal være utslagsgivende for nasjonalt innpass og inkludering. Er hudfarge en viktig faktor for om du kan kalle deg norsk eller ikke?
Montecore beskriver begynnelsen for slutten for muliggjøringen av tanken på najson som ett fellesskap. Jeg tenker at boken beskriver en brytningsfase mellom det nasjonale og det postnasjonale, en nasjonsdefinering med voksesmerter, hvor ideen er for liten og snever til å romme det heterogene fellesskapet Norge (eller Sveriger) har blitt og vil fortsette å være.
Boken er flott i seg selv, og den bør leses, gjerne som god litteratur, men også som en bøtte kaldt vann over hodet. Jeg tror ikke de utfordringene innvandring og integrering medfører har noen lette svar, men jeg tror vi må greie å ha flere perspektiver i hodet samtidig når vi diskuterer disse spørsmålene, og noen av dem kan denne romanen belyse. Så les den, uavhengig av hvilket syn du måtte ha på de politiske spørsmålene; ingen har noen sinne blitt dummere av å lese en bok.
Henger i hop med:
bok,
bøker med brodd,
idé
16.11.2010
Erlend lærer seg photoshop + gode bøker
1: Jonathan Littell De velvillige; 2:Jonathan Franzen Frihet; 3: Hanne Ørstavik Kjærlighet; 4: Anne B. Ragde Arsenikktårnet; 5: Sofi Oksanen Utrenskning; 6: Cormac McCarthy The Road; 7: Vigdis Hjorth Fordeler og ulemper ved å være til; 8: Geir Gulliksen Tjuendedagen; 9: Carl Frode Tiller Innsirkling; 10: Carl Frode Tiller Innsirkling 2; 11: Tomas Espeland Imot Kunsten; 12: Maria Parr Tonje Glimmerdal; 13: Johan Harstad Bsider
Så her er noen bøker jeg typisk kan finne på å anbefale, dersom noen plutselig skulle ha behov for en anbefaling sånn på rappen. De siste dagene har jeg brukt småstundene på Innsirkling 2 av Tiller, og det er så bra og motbydelig at jeg tidvis mister troen på menneskerasen, fordi karakterene er såmenneskelige vemmelige ut i det ekstreme, tidvis får jeg gåsehud fordi Tiller skriver så godt, sant?, sant! Men hovedprosjektet denne gang, med dette innlegget, var å lære meg photoshop. Og jeg synes da det gikk ganske så bra. En flott montasje, med tall og bokstaver og effekter og jeg vet ikke hva. Men Steffen stiller seg altså ikke bak dette designet, som han synes er både stygt og (sitat:) «umotivert»! Så det så. Men jeg er fornøyd. Så da så!
Så her er noen bøker jeg typisk kan finne på å anbefale, dersom noen plutselig skulle ha behov for en anbefaling sånn på rappen. De siste dagene har jeg brukt småstundene på Innsirkling 2 av Tiller, og det er så bra og motbydelig at jeg tidvis mister troen på menneskerasen, fordi karakterene er så
Henger i hop med:
bok,
grafisk design,
happenings
Abonner på:
Innlegg (Atom)